Dagens debatt om økt sykefravær grunnet psykiske plager er preget av tanker fra forrige årtusen. Den har få eller ingen perspektiver egnet for dette. Debatten har ikke fått med seg at verden har forandret seg.
Hovedfokuset fortsetter med vurdering av effektiviteten rundt karensdager som økonomisk incitament, og psykologer som klør seg i hodet over uforståelige årsaker til psykefraværet, samt en og annen påstand om at folk er late og har dårlig arbeidsmoral.
Nå er det også teorier rundt konsekvenser av perioden med korona-pandemien som mulig årsak.
Men mange er ikke syke. De er slitne, og med god grunn – det er det perspektivet som mangler i diskusjonen.
Verden har blitt større og den øker
Få eller ingen har fått med seg at verden har blitt større, og at den gradvis øker i omfang. Vi har vel aldri hatt så mye å gjøre som vi har nå.
I hele menneskets historie har vi hatt to verdener og forholde oss til: den mentale og den fysiske. I de siste 15 årene har vi fått en tredje verden vi må mestre: den digitale.
- Den mentale verden
Vi lever i en mental verden. Som ung så skal den utvikles, etter hvert som vi blir eldre så skal den håndteres. Med dagens søkelys på mental helse og lignende, så øker også omfanget av vår mentale verden. I tillegg blir vi mer enn noen gang fylt opp av frykt og redsel fra ulike nyhets- og informasjonskanaler og sosiale medier. - Den fysiske verden
Vår fysiske verden øker også i omfang. Vi har mer, og vi vil ha mer. Vi kan reise mer og vi kan kjøpe mer. Vi kan se på mer, høre på mer og lese mer.
Vi har flere og flere hjelpemidler ment til å gjøre livet lettere, uten at det oppleves sånn bestandig. Vår fysiske verden øker, og det koster mentalt. - Den digitale verden
Også har vi den NYE digitale verden som øker vår belastning, men så åpenbart at mange ikke ser det. En verden som øker på alle måter, som vi må forholde oss til på alle måter, og mer og mer daglig.
I tillegg så øker alle de tre verdenene i omfang, som betyr at vi må forholde oss til mer og mer uten at vi har fått mer tid eller ferdigheter til å håndtere det. Ikke rart at folk blir utslitte, møter veggen, blir utbrente og sykemeldte.
Vi merker heller ikke økningen av belastningen før vi ikke orker mer og må sykemeldes.
Tenk nytt om problemene, ikke om løsningene
Mange snakker om å tenke nytt om løsningene, uten å komme med noe nytt. Få nevner at vi må tenke nytt rundt problemene. Det er jo de som har endret seg.
Det som mangler i debatten, er forståelsen for belastningen vi utsettes for når vi forsøker å håndtere de tre verdener som vi faktisk lever i, i dag. Det som mangler er løsninger for det nye, ikke det gamle. Det som mangler er hvordan man håndterer de tre verdenene på en værekraftig måte. Det som mangler er en ny virkelighetsoppfatning av hva som faktisk foregår, i dag.
Det at få eller ingen har fått med seg denne virkeligheten i sin vurdering av sykefraværet er skremmende. Det er ingen som i det hele tatt vurderer vår totale belastning i en diskusjon som handler om hvorfor friske mennesker blir slitne, syke og sykmeldte så vidt jeg kan se. Det er få eller ingen som ser sykefraværet som en nødvendig konsekvens av et overbelastet liv.
Vi diskuterer løsninger uten å ha skjønt problemet, ikke rart diskusjonen spriker i alle retninger når vi prøver å løse nye problemer med gamle tanker.
Det blir heller ikke nevnt at vi må ha et økende fokus og energiforbruk på større og større endringer som skjer raskere og raskere. Dette øker også den totale belastningen.
Konsekvensen av å leve i tre verdener er at du har mer å forholde deg til, og jo mer du prøver å forholde deg til dem, jo mer sliten blir du. Slitenheten leder til mentale og fysiske problemstillinger som igjen øker behovet for sykemelding. Mange prøver å få gjort alt, men vi får ikke til alt.
Syke eller slitne?
Gamle vedtatte sannheter som at du ikke blir frisk av å være hjemme, eller jo lengre du er utenfor arbeidslivet jo vanskeligere blir det å komme tilbake, florerer fortsatt og mangler nyanser og forståelse av problemet.
Mange som sliter psykisk er slitne – ikke syke. Utbrenthet og mange former for depresjon og angst er normalreaksjoner på grunn av overbelastning.
En diagnose er ikke nødvendigvis en sykdom, men slitenhet kan være så alvorlig at det er nødvendig å gjøre noe med det. Har vi ikke bedre løsninger nå så får vi heller bruke sykemeldinger enn så lenge.
For spørsmålet er ikke om du blir frisk av å være sykemeldt. Fokuset på hva du faktisk gjør for å bli frisk, og hvorfor du er syk eller sliten, er glemt.
Aktivitet og energi
Alt handler om aktivitet og energi, uansett om det er jobb eller privat. Aktivitet er aktivitet uansett om den er positiv eller negativ, mental eller fysisk. Mye aktivitet leder til mindre energi. Lite energi øker behovet for mindre aktivitet. Mindre aktivitet kan skapes ved blant annet sykemelding, og å gjøre mer av ingenting.
Økningen av sykefravær er stor blant unge mellom 20 og 30 år, sies det. Det er da alt skal skje, og det skjer. De skal etablere seg i et arbeidsliv og privatliv med alt som hører til – samtidig.
De blir kastet ut i et arbeidsliv uten pauser og grenser og uten gode nok verktøy eller rutiner til å håndtere det. Samtidig har de en idé om hva alle andre får til og hva de selv må få til for å skape et liv hjemme og på jobb.
… og å føde gjøres bare hvis de rekker det i lunsjen. Man skal være produktive, ikke reproduktive, må vite.
Men løsningen er såre enkel. Vi må ta flere pauser, sette mer grenser og gjøre mer ingenting. Vi må også forstå og bli enige om hva som egentlig er problemet for å bygge løsninger basert på det.