Til et barn med traumeerfaringer kan jeg si at «Hjernen er en brannstasjon! Som på en brannstasjon er det et kontrollrom, og brannfolk som sitter klar til å rykke ut hvis alarmen går. Da sklir de ned til brannbilene og suser av gårde for å slukke brannen. Og som på en brannstasjon er det en brannmester som passer på at de ikke rykker ut unødvendig. For i hjernen, som på brannstasjonen, er det ofte falske alarmer.»
Siden brannmesteren er i tredje etasje, kontrollrommet og brannfolkene i andre, og brannbilene i første, kan metaforen sies å ha inspirasjoner fra den amerikanske hjerneforskeren Paul D. MacLeans (1913–2007) teori om «The triune brain» (MacLean, 1990).
Teorien foreslår at hjernen har tre lag som har kommet til på ulike stadier i evolusjonen. Det nederste, som blant annet inkluderer hjernestammen, var der på et tidlig reptilt utviklingstrinn (derav «reptilhjernen»).
Laget over, et arnested for emosjoner som MacLean døpte «Det limbiske system», kom med pattedyrene. Siden, i henhold til teorien, har korteks kommet til som et siste og øverste byggetrinn.
Ifølge teorien har korteks, som den siste og mest «moderne» tilføyelsen, kapasitet til å holde igjen emosjoner og impulser som oppstår i lavereliggende, såkalt subkortikale, lag. Den er øverst i et hierarki. Men jo mer man oppfatter å være i fare, jo mer tar de eldre og mer emosjonelle eller instinktive lagene av hjernen over.
Maclean var på sporet av noe viktig
Teorien gir intuitivt mening. De fleste kjenner seg igjen i at man kan bli mer irrasjonell og «primitiv» under press. Grunnleggende premisser for teorien er imidlertid tilbakevist av senere forskning.
Som den norske forskeren Christian Krog Tamnes forklarer i intervju med Forskning.no (Borgan, 2023), ser det ut til at alle deler av hjernen har utviklet seg parallelt, og ikke lag på lag gjennom evolusjonen.
Det er heller ikke grunnlag for å hevde at hjernen er inndelt i lag med egne oppgaver og funksjoner. Alle områder og strukturer er vevd tett sammen i nettverk, og spiller sammen som et orkester. I intervjuet sier Tamnes at den tredelte hjernen på dette grunnlaget bør «skrotes» også som metafor.
Jeg slutter meg helt til hans og den amerikanske forskeren Lisa Feldman Barretts gjengivelse av hva den oppdaterte forskningen sier (Borgan, 2023).
Men la meg likevel drøfte litt nærmere bruken av tredelingen som metafor. Og la oss da ha i bakhodet at Maclean tross alt var på sporet av noe.
Han regnes da også som en av de mest innflytelsesrike bidragsyterne til moderne nevrovitenskap (Pogliano, 2017). Ikke minst har beskrivelsen av det limbiske system og av amygdala sin nøkkelrolle i dette systemet, fått stor betydning.
Sentrale hjernefunksjoner
Selv om det ikke fins lag av hjernen med dedikerte oppgaver, så fins det jo strukturer, nettverk og systemer som håndterer visse funksjoner mer enn andre.
I likhet med MacLean tenker man fortsatt at amygdala spiller en sentral rolle i identifikasjon av trusler og igangsetting av kamp/flukt-reaksjoner (Tomoda mfl., 2024).
Og selv om det ikke lenger tilskrives evolusjonær alder, får «toppetasjen», særlig eksekutive funksjoner i frontallappene, fortsatt mye av æren for vår kapasitet til å regulere emosjoner. Én involvert mekanisme antas å være at disse områdene kan holde igjen responser i amygdala, som Tamnes (2021) selv viser til i sin bok.
Det er også dokumentert at det er korteks som utvikler seg mest etter fødselen, og da mest bakfra og frem, slik at de eksekutive områdene i frontallappene er blant de siste som når sitt fulle utviklingspotensial (Gilmore mfl., 2018).
Videre tilsier forskningen at vold og overgrep i oppveksten kan hemme utviklingen av disse områdene (Tomoda mfl., 2024). Slike erfaringer synes også å kunne endre følsomheten i amygdala (Teicher mfl., 2016), og forringe kommunikasjonen mellom frontallappene og det limbiske systemet (Lim mfl., 2020).
I sum bidrar dette til å forklare hvorfor man kan bli sensitiv for påminnere og mulige trusler etter traumer, og hvorfor de emosjonelle reaksjonene så lett spinner ut av kontroll (Teicher mfl., 2022).
Fortsatt en effektiv metafor
Så la oss da si at samtalen med barnet fortsetter slik: «Du har lært at du må reagere raskt og være på den sikre siden. Derfor har alarmen i kontrollrommet blitt veldig følsom. Og så har det blitt litt dårlig forbindelse opp til brannmesteren, slik at hun ikke henger med. Men siden du er trygg nå, så betyr det at brannfolkene må rykke ut hele tiden selv om det egentlig er falsk alarm, og det blir veldig slitsomt. Så da må vi prøve å få styrket forbindelsen opp til brannmesteren!»
Brannmesteren kan i dette bildet representere de eksekutive funksjonene i frontallappene, kontrollrommet amygdala, brannfolkene stresshormoner som kortisol og adrenalin, og brannbilene blodstrømmen som frakter hormonene rundt. Lite presist selvsagt, siden vi i så fall har flere brannmestere.
Hippocampus, som er med på laget, sitter til og med dypere i hjernen. Flere kontrollrom har vi nok også – blant annet ser det ut til at visse sanseinntrykk vurderes i thalamus før de når amygdala (Teicher mfl., 2016). Brannfolkene kortisol og adrenalin sitter jo egentlig i binyrene og venter, og strengt tatt er det vel ikke amygdala direkte, men hypothalamus eller hypofysen, som gir dem signalet om å rykke ut.
Like fullt kan mekanismene metaforen fanger, hevdes å være gyldige, og ikke minst relevante for de utfordringene man ønsker å adressere.
Målsettingen om å styrke forbindelsen til brannmesteren kan gi mening for alle tilnærminger som søker å fremme emosjonsreguleringskapasitet, enten man jobber miljøterapeutisk eller eksempelvis med mentaliseringsbasert, emosjonsfokusert eller kognitiv atferdsterapeutisk behandling.
Metaforen kan også fint anvendes overfor voksne. Da gir man gjerne samtidig en innføring i nevrobiologien den gjenspeiler. Erfaringen er at forklaringer som dette kan bidra til å gjøre reaksjoner som oppleves kaotiske og ukontrollerbare, som skaper avmakt, forståelige og angripelige.
Koplingen til allmennmenneskelig nevrobiologi – budskapet om at problemet handler om en tilpasning til reelle levde erfaringer – kan redusere skam og følelsen av å være feil eller ødelagt. Det angis også et mål, en retning, som gir påvirkningsmulighet og dermed håp.
«Tenkehjernen», «følelseshjernen» og «overlevelseshjernen»
I dette perspektivet spiller det mindre rolle hva man kaller de nevnte strukturene eller nettverkene. «Kapteinen», «maskinisten» og «fyrbøteren», som RVTS sør benytter, formidler i bunn og grunn det samme.
Man kan, slik jeg ser det, til og med kalle aktørene for «tenkehjernen», «følelseshjernen» og «overlevelseshjernen», uten at det trenger å bety at man forfekter McLeans evolusjonsteori. Det kommer da helt an på hvor tydelig og etterrettelig man klarer å kommunisere skillet mellom tredelingen som en beskrivelse av hjernen, versus en pedagogisk metafor for sentrale mekanismer.
Men så er det kanskje nettopp der det stikker, at dette skillet har blitt uklart. Det har jeg utvilsomt bidratt til selv. Som Tamnes (Borgan, 2023) sier, og som også psykolog Per Lorentzen (2024) påpeker i sin kritikk av tidsåndens «nevrohype», får hjernehenvisninger lett det man sier til å høres mer uomtvistelig ut enn det faktisk er.
Jeg har, sammen med flere, erkjent viktigheten av at vi er oss dette bevisst i fremtidig formidling (Nordanger mfl., 2024). Jeg er også med på at fokuset på hjernen generelt sett kan tones noe ned.
Men da bør vi imidlertid ikke, mener jeg, bli så forsiktige at vi kaster ut med badevannet pedagogiske verktøy som har vist seg verdifulle for dem vi er satt til å hjelpe.
Alle mennesker nyttiggjør seg sammenligninger til noe fysisk de gjenkjenner, og barn, som er mer konkrete, er helt avhengige av det for å kunne forstå. Vi trenger et mangfold av slike metaforer, og lekenhet i kunnskapsformidlingen, slik at vi kan tilpasse oss til det som gir mening for den enkelte mottaker. Blant mange kilder til slik lekenhet, er hjernen etter mitt syn et skattekammer.
Kilder
Borgan, E. (2023, 22. mai). Nei, du har ikke en reptilhjerne inni hjernen din. Forskning.no.
Gilmore, J. H., Knickmeyer, R. C. & Gao, W. (2018). Imaging structural and functional brain development in early childhood. Nature Reviews Neuroscience, 19(3), 123–137. doi:10.1038/nrn.2018.1
Lim, L., Howells, H., Radua, J. & Rubia, K. (2020). Aberrant structural connectivity in childhood maltreatment: A meta-analysis. Neuroscience and biobehavioral reviews, 116, 406–414. doi:10.1016/j.neubiorev.2020.07.004
Lorentzen, P. (2024). Hjernen er ikke stjernen. Norsk tidsskrift for psykologforening, 61(2), 128–131.
MacLean, P. D. (1990). The triune brain in evolution: role in paleocerebral functions. New York: Plenum Press.
Nordanger, D. Ø., & Braarud, H. C. (2017). Utviklingstraumer: Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget.
Nordanger, D., Coman, A., Andersen, A., Norlén, A., Simonsen, A. H., Braarud, H. C., Steinkopf, H., Nordhaug, I., Johannessen, K. N., Bræin, M. K. & Solhaug, P. (2024, 22. mars). Hjerneforskning som kunnskapskilde. Tidsskrift for Norsk psykologforening.
Pogliano, C. (2017). Lucky Triune Brain. Nuncius, 32(2), 330–375. doi:10.1163/18253911-03202004
Tamnes, C. K. (2021). Nevrokognitiv utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal.
Teicher, M. H., Gordon, J. B. & Nemeroff, C. B. (2022). Recognizing the importance of childhood maltreatment as a critical factor in psychiatric diagnoses, treatment, research, prevention, and education. Molecular Psychiatry,27(3), 1331–1338. doi:10.1038/s41380-021-01367-9
Teicher, M. H., Samson, J. A., Anderson, C. M. & Ohashi, K. (2016). The effects of childhood maltreatment on brain structure, function and connectivity. Nature Reviews Neuroscience, 17(10), 652–666. doi:10.1038/nrn.2016.111
Tomoda, A., Nishitani, S., Takiguchi, S., Fujisawa, T. X., Sugiyama, T. & Teicher, M. H. (2024). The neurobiological effects of childhood maltreatment on brain structure, function, and attachment. European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience. doi:1007/s00406-024-01779-y