I motgang, skriver den russiske forfatteren Lev Tolstoj (1828–1910), kan mennesket lære seg selv best å kjenne.
Om det er riktig, hva skal til for at vi vokser oss sterkere ut av den?
I Tolstojs roman Krig og fred fra 1869 møter vi livets kontraster og nyanser. Vi møter overklassen på fest i St Petersburg og Moskva, og vi møter vanlige soldater som kjemper i Napoleonskrigene. Gjennom boken følger vi karakterene i seire og nederlag. I entusiasme og meningsløshet – i nedturer og oppturer. Eller i både krig og fred, som tittelen røper.
Kort sagt: Vi møter livet.
mI motgang og medgang
En av hovedpersonene vi følger i boken, er Natasja Rostova, datteren av grev og grevinne Rostov. Hun har en utstråling gjennom sin naivitet, barnlighet og vakre ytre, som gjør at hun bergtar svært mange hun treffer på sin vei – kvinner som menn.
Natasja blir som 16-åring forlovet med sin store forelskelse fyrst Andrej Bolkonskij, men bryllupet blir utsatt ett år mens Andrej drar i krigen. Den enorme lykkefølelsen blir raskt erstattet av sorg og tomhet.
Ett år kjennes som et helt liv for en 16-åring, og Natasja forelsker seg i mellomtiden i en annen – som viser seg å være ute etter å løfte på skjørtet hennes mer enn å gifte seg med henne.
Feiltrinnet koster henne forlovelsen med Andrej, noe som hun kommer til å angre bittert på. Dette er i boken den første gangen Natasja befinner seg langt nede i en av livets bølgedaler, men det skal ikke bli den siste.
Natasja møter motgang og medgang, er fortvilet og langt nede i deler av fortellingen, mens hun er lidenskapelig og lykkelig i andre deler.
Sånn som livet er for de fleste av oss.
Tapet av Andrej
Kanskje den vakreste passasjen i boken starter når Natasja igjen møter prins Andrej, sin tidligere forlovede og store kjærlighet. Han har vært i krigen og har blitt hardt såret. Familien Rostov, Natasjas familie, har åpnet opp flere saler i det store hjemmet sitt til krigsskadde, og Natasja har fått høre at Andrej har blitt lagt til behandling der. Hun sniker seg inn til han mange ganger. De har gode samtaler, og legger fortidens uenigheter bak seg.
Men til slutt dør Andrej av skadene han har pådratt seg. Natasja er knust, og mister livsgnisten. Hun føler seg tom – det er nesten så hun ikke engang har følelser nok til å kunne være lei seg.
Hun grubler over tidligere samtaler hun har hatt med Andrej. Hun angrer for ting hun sa, og hun angrer for alt hun ikke fikk sagt.
Alt oppleves monotont, grått og trist, og hun gleder seg ikke lenger over noe. Selv det som før ga henne masse, opplever hun nå som meningsløst.
Og det som oppleves verst av alt er at hennes kusine og adoptivsøster Sonja, foreldrene hennes, og ja, nesten alle andre – de oppfører seg så trivielt. Selv om de forsøker å trøste henne, så lever de livet sitt videre samtidig, med alle banaliteter dette innebærer. Som om ingenting har skjedd. Natasja forakter at de gjør det. Skjønner de ingenting?
Smertens visdom
På samme måte som at faglige utfordringer på jobb kan være utviklende, kan også utfordringer i livet utvikle oss som mennesker. Vi skal derfor ikke ønske oss et liv uten problemer, mener Tolstoj. Livet byr på både oppturer og nedturer. Sånn er det bare. Derfor skal vi heller ønske oss evnen til å håndtere motgang og nedturer på en god måte. For nettopp i motgang lærer vi oss selv best å kjenne.
Og gitt at vi trenger utfordringer i livet for å utvikle oss, så kan vi se for oss hva Tolstoj ville sagt om å servere våre barn på gullfat.
Curlingforeldre ville fått så hatten passet. De som dundrer foran sine barn gjennom livets skog med bulldosere. Røtter og steiner i stien blir fjernet. Terrenget jevnes ut og asfalteres. Alt for å slippe at de søte små skal få oppleve det kuperte terrenget, med bratte oppoverbakker og krappe svinger. Myggstikk kan man også få. Tolstoj ville fnyst. «Nei, kast dem ut i livet!», kan vi se for oss at han ville ment.
For i lidelse, skriver Tolstoj, finnes det viktig lærdom om oss selv som mennesker. En annen av hovedkarakterene i Krig og fred reflekterer på et tidspunkt over egen lærdom fra vanskelige erfaringer:
«Hvis det ikke hadde vært lidelse til, hadde ikke mennesket kjent sine begrensninger, ikke kjent seg selv.»
Lidelse har potensial til å lære oss selv å kjenne. Gjennom lidelse kan vi finne ut hvor grensene våre går, og hva vi tåler. Vi kan lære oss hvordan vi skal håndtere det enda bedre neste gang vi opplever å ha det vondt. Lære hvordan vi skal møte vonde følelser. Lære oss at det nytter å holde ut, fordi vi lærer av erfaring at vi en dag kommer til å kjenne på gleden igjen.
Personens kamp
Studier fra psykologien bekrefter at mennesket har potensial til å vokse på motgang – selv sterk motgang (f.eks. Tedeschi & Calhoun, 2004). Dette betyr ikke at man ikke kjenner på smerte eller sårbarhet; vonde følelser og vekst forekommer som oftest parallelt. Det er heller ikke den vonde eller traumatiske hendelsen i seg selv som bidrar til vekst.
Veksten kommer av personens kamp for å håndtere hendelsen.
Noen faktorer ser ut til å være avgjørende for at vekst skal være mulig. For det første ser de som vokser på motgang, ut til å være bedre i stand til å skape mening i det som er vondt. Selv i situasjoner der man har mistet en nær, finnes det ofte elementer av meningsfullhet: Den fine tiden man hadde sammen, eller nærheten man kjenner til andre som har mistet og savner samme person.
Sosial støtte ser samtidig ut til å være viktig. Men hvor mye sosial støtte man faktisk har, ser ikke ut til å spille noen rolle. Det viktigste er at man er tilfreds med den sosiale støtten man har, uavhengig av om den er stor eller liten.
Om vi formulerer det litt annerledes, ser det med andre ord ut til at opplevd kjærlighet er en viktig faktor for at vi skal kunne vokse på en krise.
Meningsfullhet og opplevd kjærlighet gjør det altså enklere å komme seg gjennom – og til og med kunne vokse på – kriser. Med dette i bakhodet er det interessant å lese hvordan Tolstoj beskriver Natasjas vei ut av en av sine egne nedturer.
Noe større enn seg selv
En dag, mens Natasja fortsatt er i sorg over Andrejs død, dukker en av familiens tjenestemenn opp på rommet til Natasja, og er tydelig oppskaket. Han nevner navnet til hennes lillebror Petja og ber Natasja bli med til moren og faren. Petja har som så mange andre på denne tiden dratt i krigen mot Napoleons hær. Natasja går til rommene til foreldrene sine, og møter faren som er oppløst i tårer. Hun vet enda ikke hva som har skjedd, men forstår at det er noe forferdelig:
Tolstoj skriver:
Det var som om Natasja plutselig fikk et elektrisk støt som rammet henne like i hjertet. Hun kjente en forferdelig smerte, det var som om noe brast inne i henne og hun måtte dø i neste øyeblikk. Men samtidig var det som om den trolldommen som hadde hvilt over henne selv i det siste, ble hevet. Da hun så farens fortvilelse, og hørte morens fryktelige skingrende skrik inne fra sideværelset, glemte hun sin egen sorg.
Natasja løper mot faren, men han vinker henne videre mot moren. Når hun kommer inn til rommet der moren befinner seg, finner Natasja henne i en forvridd stilling i lenestolen. Moren gråter ikke, men ligger og dunker hodet i veggen mens hun gjentar at det ikke er sant: «Hent Natasja! Hent Natasja! Det er ikke sant, fortell meg at det ikke er sant!». Natasja setter seg ned og omfavner moren. «Her er jeg, mamma, søte lille mamma,» hvisker hun gang på gang.
Og med ett er rollene snudd. Det er ikke lenger moren som tar seg av Natasja, barnet sitt. Det er ikke lenger Natasja som har gitt opp livet i sin egen sorg over sin tidligere forlovede. Nå er det Natasja som sitter med morens ansikt i hendene sine og forsikrer moren om at hun er der, og at hun ikke kommer til å forlate henne.
En mening i å leve
De påfølgende nettene blir Natasja ved morens side, og i løpet av den tredje natten setter moren seg opp på sengekanten. «Natasja, han er død, nå vet jeg at han er død!», sier hun. Hun omfavner datteren, og bryter ut i gråt – for første gang siden hun fikk dødsbudskapet.
Kjærligheten og empatien Natasja kjenner når hun ser smerten moren opplever, gjør at Natasja finner tilbake en mening i å leve:
[Båndet hun kjente til moren] hverken argumenterte eller forsøkte å trøste, den virket som en inntrengende bønn om å vende tilbake til livet.
Og videre, noen avsnitt seinere:
Natasja hadde innbilt seg at hun var ferdig med livet. Men plutselig viste kjærligheten henne at det viktigste i hennes liv – kjærligheten – ennå var levende. Og med kjærligheten våknet på nytt hennes lyst til å leve.
I en engelsk oversettelse er den siste setningen i sitatet sagt enda vakrere, og langt enklere:
Love awoke, and so did life.
Kilder
Tolstoj, L. (1869/2016). Krig og fred (3. utg., oversetter: Geir Kjetsaa). Oslo: Solum forlag.
Tedeschi, R. G. & Calhoun, L. G. (2004). TARGET ARTICLE: Posttraumatic growth: Conceptual foundations and empirical evidence. Psychological Inquiry, 15(1), 1–18. doi:10.1207/s15327965pli1501_01