Det er relativt nytt for samfunnet at vi er åpne om psykisk helse – og det er ikke vanskelig å se. Vår kollektive umodenhet viser seg tydelig frem i hvordan psykisk helse omtales i offentligheten.
Diskursen er redusert til å handle om hvor mye man sliter, hvor vanlig det er for alle å slite, uten særlige hint til hvor rik den psykiske helsen egentlig kan være. Hvor er kreativiteten? Gleden og ømheten? Hvor blir det av leken?
Misforstå meg rett. Jeg er ikke motstander av åpenheten vi har i dagens samfunn til å prate om vår mentale helse.
Historisk vet jeg ikke om det har vært samfunn før som forsøker å legge så mye vekt på kollektiv affektiv forståelse og romming som vi gjør i dag, og hvis dette fører til et gjennomsnittlig mer affektivt integrert samfunn, tviler jeg på at det er en negativ utvikling.
Og siden 1992 har vi hatt en egen merkedag for psykisk helse som strekker seg over hele verden 10. oktober, startet av FN. Å bevisstgjøres vårt mentale liv tror jeg er et steg i riktig retning for samfunnet.
En annen form for smitte
Innenfor forskning og praksis har vi sett psykologien rammes av den medisinske modellen. Det er ikke bare her vår partner i helseforståelse rammer oss. Når vi prater om medisinsk helse og kroppen, er det logisk å være bevisst det som er skadelig, og etterlate det positive til generelle tips for hvordan vi kan leve sunnere. Denne medisinske kollektive talemåten om helse brukes også til det vi i dag omtaler som psykisk helse.
Begrepet psykisk helse skal omfatte hele spekteret av din opplevelse og indre liv. Burde ikke det begrepet også treffe det som inspirerer, motiverer og gleder?
Det kan være jeg håper på for mye av helseinformasjon i offentlig tilgjengelige kanaler. Er det rom for et syn som omtaler positive aspekter ved oss mennesker?
Kanskje det er rett at aviser og de mest tilgjengelige mediene skal fungere som et utløp for vår felles nevrotisisme; at vi hovedsakelig lærer om det som kan skade oss for å være forberedt på det når det muligens rammer oss. Innenfor medisinen er jeg sikker på at det er mange sykdommer som har blitt kurert nettopp på grunn av offentlig omtale av mulige lidelser.
Men innenfor psykisk helse fungerer denne omtalen annerledes. At alt man hører om psykisk helse skal omhandle at man har hatt det tungt, at man har vært nede for telling, behøvde hjelp, kan smitte på en annen måte enn den formen for hypokondri som kan ramme ved å høre mye om medisinske sykdommer.
En negativ spiral
Det finnes flere sider ved saken om folks psykiske helse, og jeg syns det er psykologer sitt ansvar å informere folket om de andre sidene også.
Hvordan denne negative diskursen om vår psykiske helse kan ramme oss, er vanskelig å generalisere. Det vi allerede har sett, er at noen kan gjøre psykiske sykdommer ikke bare mer akseptert, men nærmest ønskelige å ha – fordi vårt sosiale ønske om å være som våre forbilder, som uttaler seg om «den tunge tiden», kan være sjokkerende sterk.
Vi har i de samme tilfellene sett tendenser til at forståelser av psykiske diagnoser vannes ut, for det å ha angst som lidelse, og den normale responsen å kjenne på angstreaksjoner i situasjoner ute av kontroll, blir ikke tydelig skilt.
Men det er en annen jeg frustreres mest over. Ved å trene hodet opp til å ha detaljert forståelse av det å lide og slite, uten noe fokus på de mer positive aspektene av sinnet vårt, er vi mer trent til å se lidelse og slit. Det gjør oss og vår persepsjon mer rustet til å se det når det skulle komme, men det kan også være med på å gi folks forståelse av psykisk helse et gråere filter, som kan resultere i en gråere opplevelse.
Den offentlige diskursen om psykisk helse i dag ser ut til å være fanget i sin egen negative spiral.
Det er som om vi introduserer et indre drama der vi kun blir introdusert for de store, stygge skurkene som kan rive oss sønder og sammen, uten å få vite mer konkret hvilke egenskaper vi selv har for å tåle disse sidene av oss selv. Jeg syns det er vårt ansvar som psykologer å nyansere dette.
I tynneste laget
Helsenorges råd for å ta vare på den psykiske helsen er: «Vær fysisk aktiv, spis sunt og variert, legg til rette for nok søvn, vær forsiktig med alkohol og søk støtte hos andre». Disse fem rådene er helt korrekte, og gir viktig perspektiv på hvordan fysisk og psykisk helse er uadskillelige begreper.
Men jeg syns de er i det tynneste laget. Hvor blir det av kreativitet? Lek? Det som påvirker din følelse av samhold, utvikling og glede?
Lek er sterkt knyttet til utviklingsteorier, og det blir derfor viktig å definere hvilken forståelse av lek jeg benytter i artikkelen.
Den russisk-jødiske psykologen Lev Vygotskij (1896–1934) sin forståelse av lek omhandler mer regelbundne leker og imaginære aktiviteter som avgrenses til det vi oftest kun ser barn fra tre år gjøre, samt knyttet til sin symbolske verdi for å lære mer om voksenlivet.
Den engelske barnelegen Donald Winnicott (1896–1971) sin forståelse av ordet lek er bredere, starter tidligere, kan overføres lettere til voksen tilværelse, da den rommer selve opplevelsen av lek og dens rolle i å forstå virkeligheten, seg selv og andre. Jeg benytter meg av Winnicott sin forståelse i denne artikkelen.
Gode lekearenaer gir kreativt utløp
Helene Abrahamsen, psykolog og improvisatør på Det Andre Teateret, skrev nylig at hun anbefalte psykologer å drive med impro. Som en som også driver med improteater, og vil ta det så langt å si at alle burde ha en aktivitet som impro i sitt liv. Altså: Ikke alle bør drive med impro, men noe som fungerer som impro.
Å finne en arena for kreativt utløp, utforskning med andre på en egodempende måte, der du får kjenne på en sterk tilstedeværelse av «her og nå», tenker jeg er noe av det sunneste for alles psykiske helse.
I lek med andre sier Winnicott (1971) at man befinner seg hverken i sitt indre eller ytre, men at den man leker med sammen utvikler et rom å eksistere i som er mellom seg. Denne aktiviteten vekker og tilfredsstiller behovet for utforskning, kreativitet og skapelse, samtidig som den krever tillit og blir tillitsvekkende.
Dette er større enn «Søk støtte hos andre». Man kan være kreativ og leken i eget selskap. Vi har behov for utvikling, en form for utforsking, og gode lekearenaer gir kreativt utløp, glede og mestring. Å stimulere disse mer positivt ladede sidene ved deg selv, tenker jeg gjør deg betydelig mer rustet til å møte dine indre skurker enn å lete etter dem.
Jeg savner åpenheten omkring dette. Jeg savner at vi anbefaler folk å finne sine lekne sider igjen. Det er ikke umodent å leke. Det er heller overmodent å ikke ha noe av barnet igjen i seg.
Kilde
Winnicott, D. W. (1971). Playing and reality. London og New York: Routeledge.