Ideen om at anoreksi er en mestringsstrategi stammer fra den tysk-amerikanske psykoanalytikeren Hilde Bruch (1904–1984). Hilde Bruch behandlet mange pasienter og mente at det de hadde til felles var blant annet at de hadde foreldre (særlig mødre) som ikke evnet å se deres behov.
De måtte i stor grad innfri foreldrenes høye forventninger. Dette var de flinke, føyelige og snille barna. Etter hvert som de ble tenåringer, ble sult deres protest mot det trange buret de følte de hadde levd i, ifølge Bruch.
At anoreksi er en mestringsstrategi lever i beste velgående i noen behandlingsmiljøer som ansees som ledende på området i Norge i dag.
Årtier med feil medisin
Antagelsene om årsaken til en sykdom har stor betydning for hvordan vi behandler den. Er det virus eller bakterier? Er det vitaminmangel eller kreft?
Antagelsen om at sult er en mestringsstrategi i møte med traumer, mangel på omsorg, mobbing eller lignende, har gjort samtaleterapi som skal hjelpe de syke med å utvikle bedre mestringsstrategier, til den foretrukne behandlingsmetoden.
Jeg vil gjerne høre fra de behandlerne som mener at dette har gitt gode resultater. Det vanligste er at pasientene forblir syke i mange år med varige somatiske skader som resultat. Altfor mange dør i ung alder etter et liv med sult, tvangsritualer og angst.
De manglende resultatene av behandlingen forklares gjerne med at pasientene er behandlingsresistente. Jeg vil påstå at det er behandlingen som bygger på en evidensresistent teori. De lærde har gått i korrelasjons- og kausalitetsfellen.
At noe har en tendens til å forekomme samtidig betyr ikke at det ene er årsaken til det andre. Om traumer og psykiske plager i barndom og oppvekst var årsaken til anoreksi så ville vi hatt en betydelig større forekomst av anoreksi i befolkningen.
Mangel på faglig utvikling og nysgjerrighet
Min datter var syk i tenårene. Hun var innom flere behandlingssteder i sin søken etter hjelp til å bli frisk. Ingen klarte å hjelpe henne med angsten for mat ved å snakke om fortid og følelser. Hjelpen fant hun selv ved å lese seg opp på ny forskning som gir kunnskap om hvordan anoreksi kan forstås og hvordan man kan bli frisk. Hun leste også om andres erfaringer med å bruke denne kunnskapen.
Når hun forsiktig prøvde å dele dette med sine behandlere i håp om å få riktig hjelp, var de ikke interesserte. Hun sendte dem lenker til forskningen, men de ble ikke lest. Behandlerne ville gjøre som de alltid har gjort.
Til slutt, etter å ha vært syk i fire år, ble hun innlagt. Der møtte hun en psykolog som hadde satt seg inn i forskningen som har kommet de siste årene. Og med riktig hjelp tok det åtte måneder for min datter å bli helt frisk.
Etter at hun var friskmeldt, hadde vi et møte med hennes tidligere behandlere. Dessverre ikke overraskende var det ingen interesse for å lære noe som helst om hvordan den raske tilfriskningen kunne skje. I stedet gjentar de det vi ofte hører fra de som holder seg med Hilde Bruchs arv, at det som fungerer for noen ikke fungerer for alle.
Vekttap og genetisk sårbarhet
Det er mye ny forskning på anoreksi som viser at det er en sterk genetisk komponent involvert. Den biologiske mekanismen er ikke fullt ut forstått enda, men denne forskningen er pågående. Den nye kunnskapen tilbyr en helt annen forklaring på hva som utløser sykdommen: De genetisk sårbare blir syke av å være i energiunderskudd.
Forskning viser at det oppstår en feilkobling i hjernen som gir sterk angst for mat og vektoppgang hos de genetisk sårbare. Dette forklarer hvorfor det er mange barn og unge med omsorgsfulle foreldre og gode venner som også blir syke. Årsakene til energiunderskuddet kan være omgangssyke, vekstspurt, hard trening, eller en slankekur.
Traumer, omsorgssvikt og mobbing kan også bidra til et energiunderskudd. Men anoreksien utløses ikke av traumene, vekstspurten eller omgangssyken, den utløses av det medfølgende energiunderskuddet.
Matinntak og atferdsendring
Konsekvensen av den nye kunnskapen er at behandlingen må være rettet mot atferdsendring.
Med atferdsendring mener jeg først og fremst matinntak, men også all forstyrret atferd som følger med sykdommen. Den syke må spise til hen ikke er redd for noe mat mer og må stoppe tvangsatferd og trening. Når hen spiser den maten som skaper angst og de mengdene som er nødvendig for å komme ut av energiunderskuddet som utløste sykdommen, slås den biologiske fryktresponsen av.
Hjernen er plastisk, og eksponeringen i denne behandlingen bidrar til at pasientens angst gradvis forsvinner. En helt ny studie fra Danmark viser at traumer ikke står i veien for denne formen for behandling. Og det er rimelig å anta at det blir enklere å behandle traumer uten spiseforstyrrelsen på toppen.
Behandlerens rolle
I lys av den nye kunnskapen endres behandlerens rolle fra å grave i pasientens fortid og sjelsliv til å gi støtte og verktøy til å både forstå og holde ut angsten som kommer når hen skal stå opp mot spiseforstyrrelsens «stemme».
I tillegg er psykoedukasjon helt avgjørende. For pasienten stiller saken seg helt annerledes når de forstår at sykdommen ikke er en mestringsstrategi de må lete i sinnets avkroker for å komme seg ut av, men en biologisk respons på et energiunderskudd. Hjernen er «hacket» og tankene forgiftet. For min datter, og mange med henne, har denne kunnskapen vært et avgjørende vendepunkt.
Motstand fra syke
Jeg opplever regelmessig at syke og tidligere syke avviser den genetisk-biologiske forklaringen. De mener å kjenne seg mer igjen i at sykdommen er deres mestringsstrategi og en måte å ha kontroll på.
Min intensjon i denne artikkelen er ikke å invalidere erfaringene til de som er eller har vært syke. Anoreksi er en sykdom med et enormt lidelsestrykk. Likevel vil jeg gjøre oppmerksom på to forhold om pasienters subjektive forståelse og opplevelse av sin lidelse.
Det ene er at anoreksi spiser pasientens selvfølelse til frokost, lunsj og middag. En aldeles grusom mobber har flyttet inn i hodene deres. Har man ikke traumer og psykiske plager før man blir syk, får man det mens man er syk. Når det å holde ut sult føles som en form for kontroll og mestring, kan det være fordi spiseforstyrrelsen gir deg ro når du adlyder?
Om du spiser mer enn spiseforstyrrelsen tillater, eller trener mindre, så blir det et fryktelig bråk. Derfor blir valget så enkelt; sult og selvplaging holder mobberen fornøyd, mens det motsatte er så ille at noen får traumer av det og andre tar sitt eget liv fordi de holder det ikke ut.
Det andre er at pasienter med anoreksi som regel er veldig unge når de blir syke. De kommer i behandling og blir fortalt at dette er en mestringsstrategi de har utviklet for å håndtere vanskelige følelser.
Siden de fleste mennesker har vanskelige følelser innimellom – særlig når de er i pubertetsalderen, hjernen er under ombygging og de skal finne ut av hvem de er – så er det kanskje ikke så rart at dette kan føles riktig. Og siden de allerede er syke når de blir presentert for denne forklaringen, er vanskelige følelser omtrent det eneste de kjenner på.
Antagelsen om at anoreksi er en mestringsstrategi, har vært gjentatt over så mange år, både i behandlingsrommet og i media at det har blitt til en sannhet vi tar for gitt.
Burde det ikke være en selvfølge at de som behandler unge mennesker for en så alvorlig sykdom holder seg oppdatert på ny kunnskap og interesserer seg for erfaringer som underbygger den? Kunnskapen ligger åpent og tilgjengelig for alle som er interessert.
Selv om det fortsatt er mye som ikke er fullt ut forstått og forklart, har vi vesentlig mer å gå etter enn en antakelse som bygger på observasjoner og samtaler med veldig syke pasienter for 50 år siden.