La meg få starte årets Pride-bønn med en offentlig public service announcement:
Ingen innskrenker din ytringsfrihet.
Ingen sensurerer deg.
Jeg bruker den samme ytringsfriheten til å svare på det du velger å bruke ytringsfriheten din til å ytre deg om.
Jeg ber deg ikke om å slutte å si hva du mener.
Jeg ber deg om å endre mening, og det har du lov til å gjøre også.
Heldigvis og dessverre.
Hvordan har så mange tilsynelatende fornuftige mennesker overbevist seg selv om at det er en rimelig ting å hevde at «det er litt mye Pride nå»?
Hva er det som er for mye?
Synes du det er for mye farger?
Utfordres den estetiske sansen din av å se regnbuefarger overalt?
Er du lei av at folk snakker om Pride?
Opptar det samtaletid du heller skulle brukt på noe annet?
Er du lei av at folk har meninger om Pride i aviser og på nyhetene?
Skulle du gjerne sett andre saker dekket?
Jeg er genuint nysgjerrig på hva som blir så mye for deg.
Da jeg var yngre pleide jeg å si jeg hatet jul. Jula varte alt for lenge og det ble for mye for meg og det var berettiget fordi jeg hadde «kompliserte følelser rundt jul». Så ble jeg voksen og fant ut at jeg kunne gjøre avtaler med venner og familie om at vi ikke drukna hverandre i julegaver, og at jeg lager et godt måltid eller to i juletiden og ellers drar på de familiemiddagene jeg gidder.
Det er fortsatt rødt og grønt og gull og julebrus og Mariah Carey fra Halloween til påske, men det påvirker ikke meg noe mer enn at gresset blir grønt på sommeren og at snøen laver ned på vinteren.
Du trenger ikke gjøre noen ting. Du trenger ikke henge opp flagg fra balkongen, eller gå i tog. Si gjerne ifra dersom du faktisk er uenig i noe, men ingen andre enn de som hater oss er interesserte i å høre at «det er alt for mye av dette nå».
Forsvinner ikke
Jeg senker fysisk skuldrene og smiler som en dust hver gang jeg legger merke til et regnbueflagg på balkongen til noen. Jeg blir rørt av å se leserinnlegg fra unge skeive som har både motet og selvinnsikten til å se seg selv så tydelig, når jeg selv var fylt av usikkerhet på samme alder.
Jeg elsker tanken på at Pride-flagget er umulig å unngå, fordi jeg så mitt første Pride-flagg først etter at jeg hadde kommet ut av skapet og flyttet hjemmefra, og det gjør meg glad at de som vokser opp i dag har muligheten til å forstå at den delen av dem som føltes fremmed for meg er akseptert av majoriteten i samfunnet.
Du som hevder at du «ikke er homofob, men synes det blir litt mye Pride nå» er nødt til å slå deg til ro med at Pride ikke kommer til å forsvinne. Det er for viktig for mange av oss, både skeive, streite og alle som ønsker et litt mer romslig samfunn.
Jeg sier ikke at du er uempatisk.
Jeg sier at du har glemt at Pride handler om mennesker, så du ser ingen å empatisere med.
Du har svelget rå propaganda fra en fanatisk og utdøende gruppe som har funnet opp ord som «regnbueidologi» og hevder aksept av kjærlighet mellom samtykkende voksne mennesker og god forskningsbasert helsehjelp til noen av de mest sårbare blant oss er første steg på veien mot et totalitært overgrepssamfunn.
Dette er menneskene du aktivt oppmuntrer fordi du «synes det er nok Pride nå».
Mine tips er:
Flagg hvis du ønsker. Hvis du ikke ønsker, gjør noe annet.
Når du ser en kronikk om Pride, les den eller scroll forbi. Ingen tvinger deg til noen av delene.
Går du ut blant folk og ser et regnbueflagg, bli lykkelig over å se et tegn på at samfunnet er mer aksepterende enn det var for noen år siden, eller gå videre og lat som ingenting.
Ellers gledelig Pride til de av dere som gadd å lese min lange rant. Jeg gleder meg til å gå i tog med dere og danse med dere og prøve å glemme alle disse surkete folka som prøver å minne meg på at jeg ikke kan ta mitt liv, min glede og min plass i samfunnet for gitt.
Dette innlegget ble først publisert på Lamvik Sollies Facebook-profil. Han jobber i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, men skriver dette som privatperson.