De påvirker også dine følelsesreaksjoner overfor barnet. Hvis du fanger opp barnets ekte følelsestilstander og behov, finner du lett gode merkelapper på barnet. Da gir du næring til at det som nå er brysomt og vanskelig, blir til styrker og ressurser.
For eksempel defineres impulsivitet som å handle uoverveid, spontant og ureflektert. Det kan gi mange problemer, men kan også være kimen til sunn spontanitet – evnen til å handle umiddelbart og uten forberedelse i situasjoner som krever det. Evnen til å ta ting på sparket er undervurdert, og det impulsive barnet er kanskje det som har det største talentet for sunn spontanitet. Din måte å definere det impulsive barnet på kan bestemme om det ender i destruktivitet eller kreativitet.
Å endre merkelapp kan endre samspill og kommunikasjon
Modus betyr mental tilstand, «state of mind». En modus er en opplevelsestilstand som er farget av dine erfaringer og påvirker kroppsfølelsen, kroppsuttrykket, hva du legger merke til, hvordan du tolker indre og ytre sanseinntrykk, hva du forventer, og hva du gjør.
Å sette anerkjennende, gode navn på moduser hjelper deg og barnet med å gi næring til et sunt selvbilde. Det er spesielt viktig når samspillet og relasjonen preges av sterke følelser, konflikter, avstand, misforståelser, dårlig kommunikasjon og stress, og hjelper dere til å huske hva som er viktig: Dere er glade i hverandre og vil at det skal gå godt. Det er så lett å bli fanget av sterke følelser. En jente jeg jobbet med, ble oppfattet som aggressiv, egoistisk og vrang. Hun var først og fremst ekstremt redd og skamfull som følge av traumer.
Å endre merkelapp kan endre samspill og kommunikasjon, i dette tilfellet fra kampmodus med korrigering, straff og trigging av traumereaksjoner til samarbeidsmodus med anerkjennelse, empatisk forståelse og konfliktløsning, som jenta kjente på kroppen. De rundt henne viste at de så henne innenfra.
Jenta følte på kroppen at de rundt henne var empatiske, og da var det lettere å veilede barnet. Å finne gode navn og beskrivelser på opplevelsestilstanden legger grunnlaget for å endre eller bli kvitt usunne moduser. Veien til de gode merkelappene går via følelsesutforskning og validering. Hvis du blir god til det, kan du omdefinere noe som er negativt, til å bli noe som blir barnets fremtidige styrke.
Påvirker barnets nervesystem
Ordene du bruker for å karakterisere barnet, påvirker barnets nervesystem direkte fordi de vekker moduser med bestemte følelser, handlingsimpulser, behov og overbevisninger. Ordene dine blir til lagrede skript i hjernen.
Foreldre stempler barn med negative merkelapper i håp om at de skal oppføre seg annerledes. Problemet er at barn identifiserer seg lett med merkelappene du deler ut. Når barnet begynner å identifisere seg med merkelappen, oppfører de seg i tråd med den: Lathansen blir lat, slemmingen blir slem, drittungen blir og føler seg som en andre skyr. Hvis du bytter ut lathans med han som vil bestemme selv, slemmingen med han som trenger hjelp til å tåle skuffelse, og drittungen med han som tør står opp for seg selv, så gir du næring til positive potensialer som kan bli til en styrke.
Sett på fjernlysene
Det handler om å se barnets negative væremåte som spirer til frem tidige styrker. Hva betyr det å modnes? Hvis du møter klassekamerater fra barne- og ungdomsskolen på gjenforening etter 20 år, kjenner du sannsynligvis igjen personligheten og væremåten.
Men noe er også forandret. Han som ble sett som impulsiv og tankeløs, er nå spontan, morsom og kreativ; hun som var urolig og forstyrrende, forteller at det var fordi hun var engstelig og kontaktsøkende; han andre som var urolig, forstyrrende og frekk, har kommet lengst av alle fordi uroen var uforløst drivkraft og voldsomt engasjement som skolen aldri klarte å tilfredsstille.
Hvis du bare ser barnet med «nærlys», er det fare for at impulsiviteten og tankeløsheten ikke endrer seg til fremtidig morsom, levende spontanitet fordi det potensialet kveles. Kanskje blir barnet i stedet mer destruktivt, impulsivt og tankeløst som følge av mye sinne på grunn av kjefting eller hemmet som følge av sosial angst? Sett på «fjernlysene» – se for deg at det du opplever som negativt nå, kan bli en fremtidig ressurs.
Hvilken pappa- eller mammavariant møter barnet?
Er du en sint kontrollfrik eller en bekymret far? Tenk deg følgende situasjon: Sønnen din spiller online dataspill med venner. Han protesterer nesten hver gang når du ber han komme til middag på grunn av spillingen. Du har prøvd alt: varsler på forhånd, påminning, lokking, belønning og straff.
Du misliker spillingen selv om du vet at han elsker det. Du er redd for at det går ut over søvn og lekser. Du blir skuffet og sint fordi han ikke følger vanlige forventninger og regler. Du er også litt skamfull når du tenker på hva andre synes om dette, og du føler mye avmakt fordi ingenting nytter. I tillegg får du dårlig samvittighet når du kaller han «håpløs». Du er i ferd med å gi opp fordi spilletrangen er så stor og ingenting nytter. Du fortsetter på samme vis, selv om det ikke fungerer.
Hva er din modus når du står i denne situasjonen? Hvilken pappa- eller mammavariant møter barnet? Hvilken foreldrestil spiller seg ut? Stiller du krav og setter grenser? Absolutt! Viser du anerkjennelse og bekrefter du følelsene hans i situasjonen? Nei, det tror du ikke. Klarer du å være empatisk i situasjonen, som å utforske eller si hvorfor du tror han reagerer som han gjør, på en ikke-dømmende måte? Absolutt ikke.
Du synes kanskje at innlevelse i barnets opplevelse får komme senere. Hvorfor ikke samtidig, hvis det er best? Det kan synes som om du er i en kampmodus hvor du prøver hardt å beskytte noe som er viktig for deg, som rutiner, guttens kosthold og hans videre utdanning, men også ditt eget selvbilde som en god forelder.
Kampmodusen får næring av sinne, som kanskje er en erstatning for skuffelse eller følelsen av å ikke lykkes – en slags skamfølelse. Han merker din kampmodus på stemmen din og blikket ditt. Det trigger noe i han, men hva? Kanskje møter han en far eller mor som er overveldet, oppgitt, lammet og full av avmakt, og som har lyst til å gi opp? Kampmoduser og frysmoduser er uttrykk for beskyttelsesbehov, og da reagerer vi impulsivt, uten å tenke. Hvilke merkelapper setter du på han i disse modusene? Kaller du han noe? Uttrykker du merkelappen på annet vis?
Grensesettende far eller kjeftesmella?
Hva vil du kalle modusen din? Ansvarlig far, grensesettende far, tigermamma, sjefen, kjeftesmella? Han vil kanskje se deg som det siste, eller verre ting, som sabotøren, den som sårer, osv.
Hvordan ville det ha vært å høre at noen sa til deg: Jeg ser at du prøver og prøver for å få det til, du veksler mellom å bli sint, såret, redd og full av avmakt, du får lyst til å kjefte, ødelegge pc-en, skru av internettet midt i spillet, du får lyst til å gi opp fordi du forventer ingen endring. Det eneste du ønsker, er at det skal gå bra med sønnen din, og at han skal ha det fint. Ikke rart at du blir skuffet, sint, redd og vil gi opp fordi du føler at ingenting nytter, og du frykter hva som vil skje hvis dette fortsetter. Hva trenger du?
Som ansvarlig forelder? Mer belønning, flere formaninger, mer straff og konsekvenser. Kanskje du skal gi opp? Det du holder på med, det virker jo ikke! Hva hvis vi kaller modusen din: Mor/far som bryr seg om barnet sitt, men stanger hodet i veggen. Hva trenger du? Å prøve noe nytt! Ok, hør godt etter, her kommer et alternativ. Start med å anerkjenne og validere modusen som sønnen din er i når han spiller. Finn ord som beskriver spillemodusen hans slik det oppleves innenfra han. Hva ser du, hva hører du, hva gjør han, hva forventer han under spilling? Si det til han.
Hvis modusen er plutselig hikstegråt med fluktatferd, er det uheldig å kalle det sammenbrudd eller nedsmelting og bedre å kalle det panikkanfall, hvis det er det, eller den redde jenta som trenger beskyttelse, eller den triste jenta som savner venninnen sin og synes det er flaut å gråte foran andre. Det er ganske vanlig å bruke diagnoser for å beskrive moduser, noen ganger kan det være rett, andre ganger en avsporing.
En gutt som ble plaget og krenket med stygge kallenavn, dro til plageren og fortalte at det var ADHD-en som var årsaken, til tross for at han nettopp hadde fortalt at han følte seg skamfull, krenket og var berettiget sint. Slike benevninger tåkelegger og desinformerer.
Se spirene til fremtidige styrker i det negative
Barn har skjulte potensialer som voksne ikke ser. Hvordan oppdage og dyrke dem frem? Barnets beste egenskaper som voksen kan være de mest plagsomme og ødeleggende trekkene som barn. Hvis de brysomme, problemskapende modusene slås ned på eller utelukkende defineres negativt, kan de bli destruktive krefter som ødelegger. Hvis de anerkjennes som potensialer, kan de bli til noe stort.
Mellommenneskelig sårbarhet kan være kimen til mellommenneskelig sensitivitet, plagsom grenseutprøving kan være tegn på vågemot og skaperkraft, stadige regelbrudd kan peke på fremtidig sunn grenseoverskridelse, brysom impulsivitet kan være en markør for gryende kreativ spontanitet, fastlåst stahet kan være spiren til stor utholdenhet, og problemer med delt oppmerksomhet kan indikere stor kapasitet for fokusert oppmerksomhet.
Hvordan du definerer barnet, kan avgjøre hvilket «sluttprodukt» eller hvilken karakterstyrke det blir. Barn med vedvarende impulsivitet, uro og konsentrasjonsvansker i alderen 7–13 år har opplevd mer vedvarende kritikk/kjeft enn barna som har et naturlig fall i symptomene. Dette var uavhengig av hvor mye trass barna viste. Kritikk og kjeft synes å opprettholde hyperaktivitet og impulsivitet.
Ofte er det ikke modusen i seg selv som er problemet, men at den kommer i feil situasjon. Prøv derfor å tilrettelegge for at modusene skal utvikle seg. La barnet gjøre mer av det barnet er god til, start med aktiviteter som passer til styrkene.