Avsløringene av Forandringsfabrikkens metoder de siste ukene er sjokkerende lesning.
Særlig overraskende er det ikke. Som det tidligere er skrevet, har det blitt hvisket om Forandringsfabrikkens metoder i årevis. At de nå har blitt dokumentert av Psykologisk.no, er bra. At det viste seg å være mye verre enn vi trodde, er veldig, veldig trist.
Først og fremst er dette en tragedie for unge mennesker i en sårbar livssituasjon som har blitt utnyttet for å fremme et narrativ som har vært entydig negativt, og som har vært møysommelig satt sammen for å skape størst mulig effekt og gjennomslag, ikke forandring på unges premisser.
Det er også en tragedie for de som har jobbet for Forandringsfabrikken, de såkalte fabrikkarbeiderne, som har gått inn i jobben med et brennende engasjement, bare for å bli presset så langt at de har blitt påført psykiske helseproblemer.
En tredje tragedie er også under oppseiling: Erfaringsformidling som metode står i fare for å miste sin troverdighet. Avsløringene av Forandringsfabrikkens metoder om triksing med rapporter og direkte ordre om å utelate positive erfaringer. eller overdrive negative, kan få alvorlige følger for alle som jobber med å formidle unges erfaringer til politikere, fagfolk og befolkningen forøvrig.
Erfaringer er varierte og komplekse
I vår bransje finnes det et vell av organisasjoner som har utviklet sine metoder, hjulpet unge med å formidle sine erfaringer og systematisert kunnskap så langt det har latt seg gjøre. Alle som har jobbet med å formidle unges erfaringer, enten som unge brukermedvirkere selv eller i andre roller, vet hvor komplekse og varierende erfaringer er.
Alle som har vært på Mental Helse Ungdoms landsmøte, vet at det blir debatt om saker som tvang og hva som er hjelpsom behandling. Fra talerstolen formidles erfaringer om alt fra tvangsbruk som har gitt dem varige traumer til dyp takknemlighet for at helsevesenet grep inn og fratok dem friheten – og ansvaret – til å bestemme selv.
Synes du at et forbud mot mekaniske tvangsmidler er åpenbart? Det er jo tross alt et menneske som skal kjempes ned i en belteseng og spennes fast med makt. Blant Mental Helse Ungdoms medlemmer finner du de som foretrekker belteseng framfor et menneske som holder dem fast når de er i ferd med å skade seg selv.
Derfor har også Forandringsfabrikkens «funn» virket påfallende entydig. «Tvang er slemt, diagnoser er dumme, og vi må alle møtes med kjærlighet».
Men hva hvis jeg fortalte deg at ikke alle unge vil møtes med kjærlighet? At begrep som «omsorg» og «kjærlighet» får det til å gå kaldt nedover ryggen på enkelte?
At mange har følt en enorm lettelse over å få en diagnose som endelig forklarer ting, og viser dem at de ikke er helt alene i verden om å ha det sånn?
At flere enn du kanskje skulle tro er takknemlige for å ha blitt lagt inn på tvang når ting var på sitt aller verste?
Forandringsfabrikken kan ikke definere barn og unges erfaringer
Mental Helse Ungdom og flere organisasjoner med oss jobber systematisk med å fremme stemmer som viser erfarings- og meningsmangfoldet. Vi jobber også med å ettergå anekdotisk kunnskap, som erfaringskunnskap fra enkeltindivid er, med mer systematiske undersøkelser.
StatusUng! er et ferskt eksempel på det. Denne tilnærmingen til å utvikle kunnskap er møysommelig, tar tid og koster penger. Vi kan rett og slett ikke ta snarveier, koke sammen rapporter eller utelate viktige funn og erfaringer. Det blir kanskje ikke like spektakulært som det Forandringsfabrikken har produsert, men det er i det minste sant.
Nå er jeg bekymret for at metodene til Forandringsfabrikken skal trekke sannhetsgehalten til hele feltet i tvil.
Disse erfaringene må ikke gå tapt eller spilles ut på sidelinjen. Vi kan ikke la Forandringsfabrikkens metoder få definere hva det vil si å formidle erfaringer og la barn og unge medvirke på systemnivå.
Vi som organiserer barn og unge med erfaringer fra ulike tjenester har et særlig ansvar for å legge til rette, gi opplæring og skape rammer som gjør erfaringsformidlere og brukerrepresentanter trygge i sine roller.
Barneombud Inga Bejer Engh skriver at hun ønsker at staten etablerer et kompetansemiljø for barn og unges medvirkning. Vi som har jobbet systematisk i årevis med dette arbeidet hilser naturligvis en satsning på barn og unges erfaringer velkommen. Gang på gang har vi påpekt at vårt mandat er å oppfylle krav i et regelverk som offentlige aktører er pålagt å følge.
Feltet er underfinanisert og har vært det i mange år
Vi jobber knallhardt med opplæring av unge brukerrepresentanter landet over, men arbeidet på feltet har vært underfinansiert i mange år. Det hadde vært et stort tap for feltet, og for barn og unges uavhengighet dersom staten skulle ta ansvar for sin egen medvirkning. Det er rett og slett ikke slik det skal være i et fritt demokrati med et fungerende sivilsamfunn.
Sammen med Mental Helse Ungdom er det flere andre aktører med solide rutiner, internkontroll og opplæringsprogram som forvalter barn og unges erfaringer med kløkt og varsomhet.
For å beskytte barn og unge mot rovdrift på egenerfaringer og sikre at erfaringsformidling og kunnskapsutvikling er troverdig og etterrettelig, tar nå Mental Helse Ungdom initiativ til en sertifiseringsordning for aktører som driver erfaringsformidling med barn og unge.
Mental Helse Ungdom har både opplæringsmateriell og rutiner for hvordan erfaringsformidlere skal ivaretas før, under og etter de har medvirket. Vi vet at det finnes bred kompetanse blant våre kollegaer i andre organisasjoner. Sammen er jeg overbevist om at vi kan skape et sett retningslinjer som skal dokumenteres, implementeres og ettergås blant de organisasjonene som deltar i ordningen og på sikt kan sette en stopper for useriøse aktører.
Mental Helse Ungdom har allerede kommet langt med å standardisere og systematisere erfaringsformidling blant barn og unge. Blant andre har Erfaringssentrum, erfaringskonsulentenes interesseorganisasjon, takket ja til å bidra i arbeidet sammen med andre organisasjoner på feltet, og vi håper flere slutter seg til i nærmeste framtid.