Bladet ble trykket i dyptrykk i tre farger, og hadde i 1950 et opplag på 275 000 eksemplarer.
Et av bladets mest populære innslag, var den faste spørrespalten Klara Klok. Her kunne leserne sende inn spørsmål og få råd om alt fra pikante og spesifikke samlivsproblemer til generelle grep for å få simple ender til å møtes.
Men bak det nå berømte pseudonymet befant det seg en påfallende kvinne – en kvinne som før andre verdenskrig livnærte seg som våpenhandler; en kvinne som veiledet andres samliv mens hennes eget ekteskap var kneblet til taushet.
Hun het Ingrid Arnulf.
En stemme fra en annen tid
– Da vi møttes i farmors familieselskaper, var det seks personer rundt middagsbordet som hadde taushetsplikt. Og alle visste at alle hadde taushetsplikt, så de hadde lite å si til hverandre. De spilte bridge, og farmor pratet.
Det forteller Jan Ketil Arnulf til Psykologisk.no.
Han er professor i ledelse ved Handelshøyskolen BI, spesialist i klinisk psykologi, og arbeids- og organisasjonspsykologi og professor II ved Forsvarets høgskole.
Han er òg barnebarn av Ingrid Arnulf – eller bare Ingrid, for enkelhetens skyld.
– Klara Klok er en stemme fra en tid der de store verdiene var nasjonalt samhold og evnen til å holde ut. Ressursene var knappe, og kvinnene hadde fint lite å fare med. Også mennene var låst til en skummel kjønnsrolle.
Slik som Arnulfs bestefar og Ingrids ektemann, Karl Arnulf – eller bare Karl, for enkelhetens skyld.
– Vi var vant til at bestefar var taus, streng og uengasjert, og mange omtalte han som fraværende og irritert. Han røyka og drakk pjolter, det var det vi visste om han. Mest sannsynlig var han traumatisert, sier Arnulf videre.
Kunstneren Ingrid
Ingrid Arnulf ble født i 1895, datter og enebarn av rektor ved Foss skole i Oslo. Hun vokste opp i det gamle våningshuset på Øvre Foss gård, som nå er revet.
– Hun kom fra en lærerfamilie, og var en av de første kvinnene i Norge til å ta artium. Vi har et bilde av at hun var russ foran Stortinget, omtrent i 1918, sier Arnulf.
Arnulf har, sammen med sin bror og fetter, brukt de siste to årene på å grave i gamle familiehistorier. Det avslørte et skjult nettverk av offiserer, forskere og politikere som sirkulerte rundt norsk atomkraft både før, under og etter andre verdenskrig.
Resultatet ble boken Den norske atomlandsbyen – Om tungtvannets tause forsvarsnettverk (Universitetsforlaget), som kom ut denne høsten.
Ingrid var på flere vis flettet inn i denne fortellingen. Arnulf forteller at hun hadde et kunstnerisk anlegg, og hun etter gymnasium fortsatte sin utdanning på Kunst- og håndverksskolen, som elev av Oluf Wold-Torne.
– Jeg sitter faktisk nå og jobber foran et kobberbord som hun har laget, påpeker Arnulf.
Og kanskje var det kunstner Ingrid ville blitt, i en alternativ virkelighet. I stedet møtte hun Karl, men hvordan er ikke lenger visst. På den tiden var han en ung og stram løytnant, forklarer Arnulf – en kontrast til den pratsomme og flørtete Ingrid.
De to giftet seg i gymnastikksalen på Ila skole. Så reiste de videre, til Raufoss.
En bit av norgeshistorien
Karl fikk seg jobb, med tilhørende villa, som avdelingssjef ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker.
– Da Norge ble selvstendig i 1905, hadde vi elendige ressurser. Så må ethvert selvstendig land ha et selvforsynt arsenal. Det skulle Raufoss stå for.
Myndighetene la virksomheten til det beskjedne lokalsamfunnet i Innlandet fordi de ønsket at våpenproduksjonen skulle befinne seg sentralt på Østlandet. Samtidig ble Sverige ansett som landets største trussel etter frigjøringen, så fabrikken kunne ikke være for nær grensen.
Vest for Mjøsa virket passende.
– Så ble vi raskt veldig gode på å produsere våpen, og ledelsen på Raufoss skjønte at det norske markedet ble for lite. De begynte å eksportere våpen i store mengder – så store at det egentlig er en bit av norgeshistorien, forteller Arnulf.
På 1920-tallet levde Ingrid og Karl en dels bohemsk, dels militær tilværelse i villaen på Raufoss. Alt handlet om å selge våpen til internasjonale kunder, noe de to samarbeidet flittig om.
– Det kom masse tyrkere til Raufoss for å kjøpe ammunisjon, og farmor var vertinne. Vi har bilder av henne sammen med tyrkiske herrer og fruer. De drikker brennevin og har det fint, og hun må ha fremstått som kunstnerisk og morsom sammenlignet med bestefar, som var han kjedelige offiseren, sier Arnulf.
Fiffen på Raufoss
For det unge ekteparet må det ha vært en storslått tid.
De hadde husholderske, hester og tilgang på befalsmessen. De hadde barnepike for sine to små barn, eldstedattera Nente og Arnulfs far Otto. Ingrid sto for underholdningen; hun og de andre gårdsfruene ga ut musikk, og sammen fremførte de revyer.
Det var òg på denne tiden Ingrid begynte å fatte interesse for skriving. Blant annet skrev hun en bok om sønnen, Ola fra jul til jul, som tar for seg ungguttens ulike eventyr på den norske landsbygda.
På sin side var Karl, i tillegg til ingeniør og offiser i Forsvaret, også kinosjef på Raufoss – en stilling hans sjef, obersten Johs Ravnsborg, muligens fikset han.
Ekteskapet dem imellom var trolig på sitt beste den gang, mistenker Arnulf. Det finnes et bilde hvor ekteparene Arnulf og Ravnsborg lener seg over en piano sammen med lederne av en tyrkisk delegasjon, alle i full sang.
Støtt var det utenlandsk besøk, eksotiske skikker, fest og forhandlinger.
– De var viktige kulturmennesker i området, og sannsynligvis en del av fiffen. De hadde nok en fin tilværelse, men tilværelsen skulle ikke var.
1920-TALLET: Ingrid Arnulf levde blant sosieteten i sin villa på Raufoss. Foto: Privat.
Som Ingrid påpekte i en av sine senere bøker, et faktum som hele tiden ulmet ved horisonten: «Vi var jo våpenhandlere.»
Våpenhandelens vending
På samme tid begikk tyrkiske soldater folkemord på uskyldige sivile i Armenia. Ammunisjonen de brukte var kjøpt på Raufoss.
Oberst Ravnsborg skjønte, i likhet med Peer Gynt, at den tyrkiske krigføringer betydde økte salgsmuligheter. Han sendte derfor Karl og Ingrid som salgsrepresentanter til Hellas, for å selge våpen til folkene deres egen ammunisjon alt hadde lemlestet.
– Der møtte de store mengder interndrevne flyktninger, som hadde kommet over med Nansen-pass og holdt til i plankeskur. De to drev dels med humanitært bistandsarbeid, dels med å forsyne grekerne med våpen, sier Arnulf.
Nansen-pass var identitetskort fra Folkeforbundet, sendt ut til statsløse flyktninger i perioden etter første verdenskrig.
Synet av dem gjorde sterkt inntrykk på Ingrid. Allikevel klarte hun å sikre en kontrakt med deres greske agent Antonakis – sannsynligvis med en lett flørtende tone.
– Men handelen ble ikke så profitabel som de hadde håpet, og samtidig foregikk det en sterk pasifistisk arbeiderbevegelse hjemme i Norge, sier Arnulf.
I årene som fulgte ble det bråk på Stortinget. Samtidig vokste en uro i Europa.
– Under første verdenskrig holdt vi en nøytralitetsvakt, og det funket utmerket. Forsvaret i Norge er veldig dyrt, og det var trange tider. Arbeiderpartiet ønsket å skjære ned Forsvaret, og en allerede liten organisasjon mistet trehundre offiserstillinger, forteller Arnulf.
På randen av krig
Men nedskjæringene fikk Karl og oberst Ravnsborg nye stillinger i Oslo, i henholdsvis 1934 og 1936. Karl ble kontorsjef, mens Ravnsborg hadde den tungtveiende tittelen generalfelttøymester. Tilværelsen som våpenhandler på Raufoss var over.
Karl og Ravnsborg ble umiddelbart involvert i den politiske taukampen rundt forsvarsbudsjett og våpenhandel i utlandet. Karl fortsatte å klatre i de militære rangene, og ble til slutt sjef for luftvernet i Oslo.
Alt han foretok seg var topphemmelig.
– Så bryter krigen ut i Europa, og Arbeiderpartiet får panikk. Bestefar jobbet panisk med å ruste opp et knekt Forsvar, og det er på den tiden det begynte å skjære seg mellom han og Ingrid.
De to hadde valgt ytterst forskjellige karrierer da de flyttet til Oslo. Ingrid vanket i kretsene rundt Gyldendal forlag; hun ble journalist, skrev bokmanus, og hadde en sterk tilstedeværelse i norske medier på 1930-tallet.
– Til slutt kom felttoget i 1940, og Karl overtok rollen som generalfelttøymester mens Ravnsborg dro til USA for å skaffe mer materiale, sier Arnulf, og fortsetter:
– Karl er med til Nord-Norge, og fortsetter å ta våpentekniske beslutninger til regjeringen kollapser også der.
Norge kapitulerer, og tiden som fulgte ble en hektisk periode. De norske offiserene som ble igjen i landet etablerte en hemmelig organisasjon på Rjukan, som skulle sørge for å holde tungtvannet i norske hender.
Nettverket holdt Rjukan under oppsikt, undergrov staben på Norsk Hydro, og var involvert i sabotasjen, forklarer Arnulf.
– Hvor mye Ingrid visste og hvor mye hun ble holdt utenfor, vet vi ikke. Men vi vet at situasjonen var kritisk på Rjukan. I 1943 flyktet hun, og skilte lag med Karl. De møttes ikke igjen før i 1948, fortsetter han.
Hvor klok var Klara?
Karls karriere fortsatte i Stockholm, og deretter London, hvor han drev med atomforskning. Imens var Ingrid aktiv med bistandsarbeid i Uppsala. Hun hadde gått fra å være våpenhandler til flyktning.
– På den tiden, og i perioden etter krigen, var nok ekteskapet deres ganske gåent. Mens Karl var i London kunne ikke Ingrid involveres i noe som helst, og da han kom hjem etter vinterkrisen i Tsjekkoslovakia i 1948, var hennes liv fullstendig selvstendiggjort, sier Arnulf.
Det var òg i 1948 at Ingrid tok på seg rollen som spaltist Klara Klok, i Alle Kvinners Blad. Tidligere hadde Aagot Natvig Honne drevet spalten, men det var utover 1950-tallet, under Ingrids penn, at innleggene virkelig slo an.
– Hennes interesserer var ikke egentlig sex og samliv, men å få krigsskadde norske familier til å fungere. Den opprinnelige målgruppen var kvinner som jobbet hardt for å få endene til å møtes med veldig knappe ressurser, mens mennene deres var krigsskadde eller traumatiserte eller på fylla.
Arnulf legger til at ukebladet delte ut penger gjennom en velferdskasse til personer i nød. De brukte kommunikasjonen med Klara Klok til å finne kandidater.
– Man kan stille seg spørsmålet ved om Klara egentlig var klok, men Ingrid kunne i alle fall enormt masse om krig og flyktninger og elendighet, og problemer med ektefeller som ikke kunne eller ville fortelle.
Karl fortsatte å være fraværende. Han dukket ikke opp i sønnen Ottos bryllup, men sendte gratulasjoner via telegram. Samme kveld ga Ingrid to sovetabletter til sin svigerdatter, senere Arnulfs mor, og hvisket: «Til bryllupsnatta.»
Svigerdatteren fikk sjokk.
– Min mor var en nokså reservert vestlending, og hun hadde en del betraktninger om saken. Hun syntes vel ikke at dette var en familie som hadde særlig god kontroll på sex og samliv.
Et freudiansk teater, i regi av Forsvarsdepartementet
Med årene ble Karl stadig mer reservert, streng og stille. Han hadde et livsfarlig yrke, bar på en rekke nasjonale atomkrafthemmeligheter, og han hadde taushetsplikt.
Det var ingen han kunne betro seg til – og særlig ikke den frittalende journalisten og spaltisten Ingrid.
– Jeg tror farmor og bestefar hadde et vanskelig ekteskap. Det er en jævlig belastning for ekteskapet ikke å kunne fortelle sin partner hvor man er, hvem man er med eller hva man gjør. Du blir mistenkt for alt mulig, og folk i etterretningstjenesten blir ofte skilt.
Fortellingen om besteforeldrene var at Ingrid var varm og morsom, mens Karl var kald og irritabel. Det er også sånn Arnulf husker dem.
– Farmor levde et ganske flamboyant liv. Hun hadde store muligheter til å uttrykke seg, og hun var dramatiserende og full av historier. Bestefar ble i stedet lært opp til å forsvinne.
Familieselskapene i Arnulfs barndom var kneblet til taushet. Det var ikke bare Karl som hadde ofret ytringsfriheten sin underveis i karrieren; også hans barn og svigerbarn hadde taushetsplikt av ulike årsaker.
Ingen kunne snakke om hva de egentlig hadde gjort og hvem de egentlig var.
– Det var et freudiansk teater i full sving, på oppdrag fra Forsvarsdepartementet. Jeg synes ikke vi fungerte noe godt som familie. Vi hadde en noe distansert familiekultur, og alle i familien fikk nok ødelagt sitt forhold til intimitet på grunn av det.
Holdt sammen til slutten
Men tross det kjølige ekteskapet i Ingrids hjem, fortsatte hun å råde nordmenn om sex og samliv som Klara Klok.
– Hun ga seg på 1960-tallet. Til oss sa hun at hun ikke orket mer da alt begynte å handle om slankepiller. Hun hadde tross alt brukt store deler av livet på å gi andre næring.
Ingrid fortsatte riktignok som journalist, og hun oppsøkte en rekke krigssoner, blant annet i Vietnam og Biafra, til hun var over 80 år gammel.
– Selv om de hadde et vanskelig ekteskap, holdt hun og Karl sammen til slutt, påpeker Arnulf.
I farmorens gamle huspostill fant han et postkort, datert 1965, som skal ha stått framme sammen med en blomsterbukett. På den sto:
«Kjære Ingrid. Velkommen hjem. Din Karl.»
– Mot slutten av livet gikk de veldig mye på kino, fortrinnsvis spionfilmer.
Karl døde 1966, på soverommet sitt i leiligheten til Ingrid. På soveromsdøra hans sto det gamle agentmottoet «bene qui latuit bene vixit» – altså, den lever godt, den som lever i det skjulte.
– Hun tok farvel med han under det mottoet, forteller Arnulf.
Selv visste barnebarnet ytterst lite om bestefaren sin, frem til han begynte slektsforskningen på Forsvarsmuseet i Oslo.
– Mange familier har hatt det som vår. Mange hadde taushetsplikt, og i det vakuumet har mange politikere stått frem og tatt på seg æren, på bekostning av de som ikke kunne fortelle sine historier, sier Arnulf.
I et annet land, og i en annen virkelighet, kunne Ingrid og Karl muligens tjent store penger på våpenhandel under og etter andre verdenskrig. I stedet valgte Ingrid å hjelpe flyktninger. Og hun valgte å hjelpe den gjengse norske kvinnen med sine hverdagsproblemer som Klara Klok.
Ingrid Arnulf døde i 1987.