De har forsøkt å lenke ham fast, men han river bare lenkene fra hverandre – til og med fotjernene sprenger han opp i sin villskap. Dag og natt løper mannen skrikende omkring i fjellene. Der oppe slår han seg til blods med steiner og er åpenbart alvorlig sinnslidende.
Handlingen begynner idet Jesus ankommer Gerasener-området. Da tar det ikke lang tid før den gale mannen kommer ham løpende i møte. Jesus spør rolig: «Hva er navnet ditt?» Og den gale svarer: «Mitt navn er Legion, for vi er mange.»
Mens Jesus tolket svaret dithen at mannen hadde onde ånder i seg, ville vi i dag tenke at han hadde hørselshallusinasjoner – multiple auditive hallusinasjoner.
Skal pasienten selv få bestemme?
Den gale vet godt at mannen han har møtt er mirakelmannen som kan kurere sykdommer med håndspåleggelse. Livredd kaster han seg ned for føttene til Jesus og trygler ham – om ikke å bli kurert.
Dette stiller Jesus overfor et vanskelig og gjenkjennelig dilemma. Skal han kurere mannens galskap mot hans vilje? Eller bør hans autonomi veie tyngre? Skal mannen selv få bestemme om han skal bli kurert eller ikke?
MOSAIKK: Mosaikk fra Sant’ Apollinare Nuovo-basilikaen i den italienske byen Ravenna. Hovedskipet har flere buer og 24 marmorsøyler. Mosaikken er variert, og noe av den har stått uberørt gjennom byggets 1500 år lange historie. Blant de eldste mosaikkene er denne, som viser Jesus i rollen som psykiater. Til høyre i bildet ser vi grisene som løper på havet. Til venstre ser vi Jesus i helbredelsens øyeblikk. Kilde: Wikimedia Commons.
Jesus forstår at denne mannen ikke lenger har kontrollen over seg selv, og at han heller ikke vet sitt eget beste. I dag ville vi trolig ment det samme, men sagt det med andre ord, som at «pasienten er uten innsikt i sin psykotiske tilstand» og «mangler samtykkekompetanse».
Slik tenker også Jesus, for han velger å tvangsbehandle den gale mannen. I en håndvending sender han mannens demoner inn i en griseflokk på to tusen dyr, som straks setter fart mot havet og hopper i døden.
ILLUSTRASJON: Denne illustrasjonen viser det samme motivet, men er hentet fra Ottheinrich-bibelen – den eldste illustrerte versjonen av Det nye testamente på tysk. I dag kan den sees i Die Bayerische Staatsbibliothek (BSB) i München. Kilde: Wikimedia Commons.
En stor menneskemengde stimler til for å se hva som har skjedd. Idet de ser den gale mannen sitte påkledd og ved sans og samling, reagerer de kraftig. Ikke med henrykkelse eller fascinasjon, men med «sterk redsel» (Lukas 8:37).
De blir redde for denne mirakelmannen som kan kurere galskap. Aller mest fordi det har kostet dem to tusen velfødde griser, men kanskje også fordi den enorme forvandlingen er vanskelig å forstå. I samlet flokk ber de Jesus om å forlate Gerasener-landet. At folk er skeptiske til psykiatrien, er altså intet nytt under solen.
Tvangsbehandlingens evige dilemma
Bare den helbredede mannen er takknemlig for det Jesus har gjort, og bønnfaller om å få bli med videre på reisen.
Men Jesus avslår og ber mannen om å fortelle de han møter på sin vei det han han har gjort for ham. Han forutså dermed hvor sjelden det er at pasienter som får sin psykiske lidelse kurert, tør å fortelle andre om det.
Mannen gjør som han får beskjed om, og forteller alle han møter om det mirakelet som har skjedd ham. Da står det: «Og alle undret seg.» (Markus 5:20)
Denne fortellingen minner oss om at galskapens historie er lang. Samtidig ser vi at det har skjedd en utvikling. Det som tidligere ble ansett som et mirakel, er i dag blitt hverdagsmedisin.
Bibelhistorien om mannen fra gravhulene viser oss tvangsbehandlingens evige dilemma.
Historien viser oss samtidig tvangsbehandlingens evige dilemma, og er en viktig påminnelse om at tvangsbehandling også er en barmhjertighetshandling.