Kunnskapssenteret Forandringsfabrikken laserte nylig en rapport om selvskading blant barn og unge. Psykologisk.no har snakket med tre av ungdommene som har svart på undersøkelsen.

Mange av deltakerne savnet varme og godhet fra behandlerne de hadde møtt i psykisk helsevern. Nora, som selv har erfaring fra psykisk helsevern, mener dette handler om hva psykologer lærer på studiet.

– De lærer at det er viktigst å være profesjonell framfor å vise følelser. De lærer spesielle teknikker for å snakke med barn, som gjør at de lett oppleves som kalde. Da blir det vanskelig for barn å åpne seg om selvskading, sier hun til Psykologisk.no.

– Greier ikke alltid møte pasienten på best måte

Ole André Solbakken er psykologspesialist og professor ved Universitetet i Oslo. Han er også fagavdelingsleder i klinisk psykologi ved universitetet.

– Stemmer det at psykologer lærer på studiet at de ikke skal vise så mye følelser ovenfor pasienten?

– Her tror jeg nok at det finnes noen misforståelser, som sikkert har rot i at psykologer mange ganger ikke klarer å møte pasientene sine på best mulig måte ut fra hva disse trenger der og da, svarer Solbakken.

Han sier studentene lærer å tilpasse sin måte å møte pasienter følelsesmessig på, slik at pasienten best mulig skal kunne oppleve utvikling og vekst.

– En helt essensiell del av det å være en effektiv psykolog er å kunne formidle empatisk innlevelse med hvordan pasienten har det. Da er det viktig at terapeuten ikke blir overveldet av egne følelser, noe som kan forstyrre prosessen. Samtidig må psykologen kunne samskape med pasienten en følelsesmessig ramme preget av trygghet, tillit og positiv gjensidig aktelse. Igjen må behandlingen skreddersys for den enkelte pasient, sier Solbakken.

– Psykologen må utfordre destruktive mønstre

Det er også viktig å huske at psykologer har en viktig rolle som utfordrere av destruktive måter å tenke og handle på hos pasienten, sier psykologspesialisten.

– Dette må gjøres slik at pasienten føler seg trygg, forstått, ivaretatt og ikke personlig angrepet. Det er en krevende og viktig balansegang, som noen ganger blir vanskelig å lykkes med. Men målet i opplæringen er altså å få psykologene til å kunne tilpasse sine følelsesresponser slik at disse er mest mulig vekstfremmende for hver enkelt pasient, sier Solbakken.

Ifølge rapporten er det for mye fokus på symptomer og diagnostisering i psykisk helsevern. Solbakken er delvis enig i dette:

– Jeg tror det er store forskjeller fra sted til sted og fagperson til fagperson. At en del i feltet er for opptatt av dette, tror jeg er riktig. Samtidig tror jeg nok at de fleste som behandler mennesker med psykiske vansker i Norge i dag, forstår at diagnoser og symptomer bare er én del av det store bildet når man skal hjelpe den som strever og at det er de psykologiske mekanismene som ligger under som er det viktigste fokuset for de fleste av oss i feltet.

– Behandlingen bør skreddersys

– Bør psykologer bli flinkere til å ta tak i årsaken til selvskadingen før de behandler symptomer?

– Dette er ikke nødvendigvis et spørsmål om hva som må komme først og hva som å komme sist, men heller noe som må skreddersys og tilpasses i hver enkelt behandling, sier Solbakken og utdyper:

– For noen er symptomene så alvorlige og dramatiske at de må håndteres før man i det hele tatt kan forstå dynamikken under. For andre kan symptomene forbli uberørt mens man arbeider med de mekanismene og prosessene som medvirker til, opprettholder og utløser selvskadingen. Generelt vil jeg tenke at enhver behandler bør forholde seg til disse underliggende prosessene som en helt sentral del av behandlingen. Så hvis de ikke gjør det, bør de altså det.

Solbakken mener det vil være nyttig med mer kunnskap om opplevelsene til dem som selvskader.

– Nå finnes det en god del forskning om temaet og mange kloke tenkere i dette feltet, men både å få synliggjort den forskningen som allerede finnes og utdype den med ny forskning er avgjort viktig, sier han.