Henning Mohaupt (født 1978 i Berlin) forsvarte den 24. april 2020 sin doktoravhandling ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.
Mohaupt, som ble utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen i 2005, har siden 2008 arbeidet som psykologspesialist ved stiftelsen Alternativ til Vold i Stavanger. Forskningen som doktorgraden baserer seg på, ble også gjort på menn som var i terapi ved Alternativ til Vold for å få hjelp med voldsproblemene sine.
– Vi intervjuet 36 menn i voldsbehandling med Parent Development Interview, et instrument som kan brukes til å skåre kvaliteten av en forelders mentalisering av sin relasjon til sine barn. I tillegg ble deltakere screenet for alkohol- og rusvaner, og traumeerfaringer i et livsløpsperspektiv, sier Mohaupt til Psykologisk.no.
Slet med å forstå sine barn
Resultatene viste at menn i voldsbehandling scoret under cut-off for adekvat mentalisering i forelder–barn-relasjonen, og ofte har overfladiske representasjoner av sine barns følelser og intensjoner.
I tillegg fant Mohaupt og medforfatterne forhøyet, men subklinisk alkoholbruk, og høye selvrapporterte skårer på traumatisering, både for enkelthendelser og for kompleks traumatisering i barndommen. Samtidig evaluerte mennene i voldsterapi seg selv som gjennomsnittlig gode, eller over gjennomsnittlig gode, foreldre.
– Vi gjennomførte kvalitative analyser av intervjumaterialet med 14 menn, som representerte bredden av samplets scorer på mentalisering, alkohol og rusbruk, og traumatisering. Disse analysene beskriver hvordan menn i voldsterapi ofte hadde vansker med å forstå egne og barnas følelser som meningsfulle. De opplevde kroppslig affekt som ubehagelig, truende og vanskelig å styre, sier Mohaupt, og fortsetter:
– Mennene ønsket å være involvert i barnas liv, og ga uttrykk for å støtte idealer om likestilling i barneoppdragelsen. Samtidig beskrev de seg selv som rigide og dominerende fedre. Andre, for eksempel barnets mor eller hjelpeapparatet, ble oppfattet som kritiske til mennenes foreldreskap, og som en trussel til far–barn-relasjonen.
Anbefaler et intergenerasjonelt traumeperspektiv
Mohaupt og kollegene så også på hvordan mennene i voldsterapi opplevde at deres barndomserfaringer hadde påvirket deres foreldreskap. Informantene beskrev fedre som var fraværende eller skremmende grunnet alkohol- eller aggresjonsproblemer, men også hadde glimt av kjærlighet og omsorg i seg.
De avskrev ofte far som omsorgsperson allerede i barndommen, hadde lave forventninger til fars omsorg, og husket de positive unntakene. Informantene beskrev sine mødre som oppofrende, men følelsesmessig distanserte, ofte knyttet til overveldende omsorgsoppgaver som følge av en fraværende far. Informantene beskrev hvordan frustrasjon og sinne var rettet mot mor, ettersom de forventet omsorg fra henne, men ikke opplevde å få det i tilstrekkelig grad.
Samlet sett fant Mohaupt at menn i voldsterapi ofte mangler trygge omsorgserfaringer. Dette ser ut til å påvirke deres evne til å være relasjonell, negativt. De sliter med å se på sine barn som tenkende og følende subjekter som trenger å forstås mer enn å kontrolleres.
Den praktiske følgen for terapi med voldsutøvende menn er å innta et intergenerasjonelt traumeperspektiv, bruke tid på å observere non-verbale, kroppslige prosesser i far–barn-samspill der dette er trygt, og å bruke konkrete øvelser som øker mennenes evne til å forstå barnets livsverden, konkluderer Mohaupt.
Doktoravhandlingen til Henning Mohaupt er tilgjengelig i DUO, det åpne forskningsarkivet ved Universitetet i Oslo.