Forskning og forskere har en høy status i vårt samfunn. I sin bok Yrkesstatus: erfarenhet, identitet och erkännande har sosiologene Ylva Eriksson og Marita Flisbäck fra Göteborg intervjuet mennesker om deres syn på ulike yrker. Her kommer tittelen «professor» på en 4. plass bare slått av ambassadør, lege og dommer. Tittelen «forsker» kom på en 8. plass, på samme nivå som pilot, advokat og administrerende direktør.
Når folk skal underbygge en påstand eller vinne en diskusjon, så kommer de ofte med formuleringen «forskning viser …». Du har sikkert hørt den tilfredshet politikere kan legge for dagen når de slenger en forskningsrapport i bordet som støtter deres syn, og sier «det er det jeg har sagt hele tida». Folk opplever at forskning kan brukes til å styrke deres uttalelser. De opplever at forskning gir legitimitet. Forskning er i dag voksenversjonen av vår barndoms «mora mi sier at …».
Den hypotetisk-deduktive metode
I en postmoderne tid da det er langt mellom de absolutte sannhetene og faste holdepunktene i tilværelsen. I en tid da religiøs tro er over og ut, og ledende skikkelsers autoritet generelt taper seg, finnes det lite annet å sette sin lit til enn forskningen. Skal vi forstå hvorfor det er slik, må vi vende oss til historien. Vi må se på grunnlaget for hvorfor forskning kan inneha denne rollen. Hvordan ble det slik? Hva slags grunnlag finnes i forskningen som kan gi den denne opphøyde rollen?
Og vi må se på den hypotetisk-deduktive metode. Dette vitenskapsidealet som har vært kjernen i forskning siden 1800-tallet. Den har vært brukt mye lenger, men bevisstheten om dens sentrale plass kom på den tida.
Den hypotetisk-deduktive metode går ut på at man starter med å framsette en hypotese, basert på for eksempel gjetninger, beregninger eller en intuitiv forståelse. Så tester man disse hypotesene opp mot observasjoner fra eksperimenter og liknende, for til slutt enten å avkrefte den opprinnelige hypotesen eller styrke den.
Merk at denne metoden ikke kan bekrefte en hypotese, bare styrke den. Ved å gjenta prosessen flere ganger luker man bort feilaktige antakelser ved hjelp av deduksjon og kommer stadig flere skritt nærmere «sannheten». Jeg har skrevet «sannheten» i anførselstegn her fordi det ofte kan synes som om dette endepunktet egentlig aldri nås.
Dersom en hypotese blir avkreftet (oftest et sikrere resultat), tas ikke dette som et nederlag. Tvert imot ses dette på som et viktig forskningsfunn. Man blir da sikrere på hva som ikke er tilfelle. Også det å fjerne mulige forklaringer bringer oss nemlig nærmere «sannheten».
Ingen endelige sannheter
Det kan virke dramatisk når gamle «sannheter» må vike for nye. Et berømt eksempel på dette er sir Isaac Newtons (1643–1727) forklaringer rundt tyngdekraften. Gjennom utallige eksperimenter gjentatt mange ganger, med en bunnsolid teori og ikke minst ved det folk så med egne øyne, fikk hans teorier en universell aksept og utbredelse.
Da Albert Einstein (1879–1955) introduserte en ny teori på området (den generelle relativitetsteori), var folk skeptiske. Her var en som stilte spørsmål ved de gamle sannheter. Einsteins teori kunne brukes til å beregne gravitasjonskreftene, men også til å forklare hvorfor det var slik. Altså en overlegen teori.
Den danske fysikeren Niels Bohr (1885–1962) formulerte kjernen i den hypotetisk-deduktive metode slik: «Endelig et paradoks. Nå har vi håp om å gjøre virkelige framskritt.»
Vitenskapen lever ikke av å bekrefte gamle sannheter, men av å utfordre dem og finne nye, mer overbyggende og allmenngyldige. Det er viktig å huske at ingen hypoteser er endelige sannheter, siden de ikke kan bekreftes, bare styrkes. Uansett om hypotesen avkreftes eller styrkes, er vi hele tida på jakt etter en enda bedre og ufeilbarlig hypotese.
På ett vis føles det litt vel høytidelig og festtalepreget å uttale at jeg tror på og hviler meg i en vitenskapelig tradisjon, basert på det beste vi har. Det er kanskje derfor det sies så sjelden. Derimot er det lettere å komme med kritikk, stille spørsmål og betvile.
Og så er det det at vitenskapens vesen og vitenskapens fundament og framtidskraft ligger i tvilen, i kritikken, i det å stille spørsmål. Det er ikke lett å få forskere til å snakke om det som er kjernen, det som er troen. Deres mål, retning og drivkraft er jo å stille spørsmål ved den. Selv forskere kan derfor ofte komme til å underkjenne viktigheten av vitenskapelige funn. Fordi hele deres utdanning og kraft går med til å stille spørsmål og utfordre.
Vi har fått mange nye innsikter
Men vi kommer ikke utenom at forskning har gitt oss betydelige framskritt og avgjørende innsikter. Det er mange å nevne. Her følger noen:
- Andreas Vesalius (1514–1564) som ikke finner seg i mytene om hvordan menneskekroppen er bygget opp, men gjennomfører anatomiske disseksjoner og nedtegner disse på en måte som totalt endrer vår forståelse av menneskets anatomi.
- William Harvey (1578–1657) som beskriver blodomløpet og finner at hjertet er den sentrale pumpen.
- Wilhelm Röntgen (1845–1923) som oppdager røntgenstrålingen.
- Marie Curie (1867–1934) oppdager og utforsker radioaktivitet.
- Louis Pasteur (1822–1895) som identifiserer mikrober som årsak til infeksiøs sykdom.
- Nordmannen Gerhard Armauer Hansen (1841–1912) benytter de samme metodene og finner årsaken til lepra.
- Alexander Fleming (1881–1955) oppdager penicillin som redder millioner av mennesker.
- Edward Jenners (1749–1823) oppdagelse av vaksinasjoners betydning redder mange flere.
Slik kunne jeg holde på. Innen hvert vitenskapsfelt i medisinen, men også innen hvert eneste annet vitenskapsfelt er det gjort store, banebrytende oppdagelser. Oppdagelser som har endret våre liv, og som har hatt en avgjørende betydning for dagens levevilkår.
Denne lista inneholdt mange gamle navn. Det kan kanskje være lettere å få øye på de store oppdagelsene fra fortida. Men store gjennombrudd skjer også i dag. Vi kjenner dem fra kreftforskning, genforskning og infeksjonssykdommer som hiv.
Ikke minst ser vi dem innen moderne nevrobiologi. Her har Norge mange framtredende forskere. Edvard og May-Britt Moser vant i 2014 Nobelprisen for sitt banebrytende arbeid.
Fra mitt fagfelt har vi de senere årene fått mange nye innsikter som handler om at rusmiddelavhengighet er en kronisk tilbakevendende lidelse med et klart nevrobiologisk korrelat. Dette har hjulpet oss å forklare hvorfor vi ser tilbakefallene, de individuelle forskjellene, og forklare hvorfor endring tar tid. Dette kan være med på å forklare at rus og avhengighet ikke må ses på som et religiøst, moralsk eller kun sosialt problem, hvor de viktigste tiltakene er restriksjoner og selvkontroll. Det baner veien for forskning på nye medikamenter som vi kan bruke. Forskningen har brakt mitt felt framover.
Nyhetsbildet er fullt av meninger og påstander
For en tid siden ble jeg kontaktet av en produsent av et kosttilskudd som mente at deres produkt kunne brukes til å framskynde nedbrytningen av alkohol. De hadde henvendt seg til flere som ikke hadde tro på deres produkt. Etter en lang diskusjon begynte jeg å undre meg. Kunne det hadde at det var en mulighet? Ut fra teorien mente produsenten av kosttilskuddet at deres tilsetning av fosfat var unik, og de mente at nettopp fosfat var mangelvare hos de fleste med høy promille som skulle bryte ned alkohol.
Produsenten mente å ha observert at de som inntok deres produkt, hadde mindre bakrus dagen derpå enn andre, og dette preparatet kunne derfor spare samfunnet for mange penger i form av mindre sykefravær. I teorien skulle dette skyldes at man framskyndet nedbrytningen av alkohol. Etter å ha diskutert og lest og undret oss i noen måneder, kom vi fram til at dette bare kunne fastslås om vi forsket på det. Vi kunne ikke stole på teorien eller slagord som «vi skal gjøre vin om til vann».
Så vi gjennomførte et mindre forsøk etter å ha fått godkjenning fra alle de rette myndighetene. Forsøket forløp udramatisk, og vi fikk inn resultatene. En kuriositet er at noen reagerte på at vi forsket på noe som kunne lindre bakrus. De mente at dette var umoralsk fordi det ville oppfordre til mer drikking. De mente tydeligvis at bakrus var en innebygd bivirkning av det å innta alkohol som var viktig for å hindre overdreven bruk.
Alt i alt var det mange meninger og påstander og ideologier og mye moral. For meg var dette et typisk sted hvor vi bare har forskningen å lene oss på. Da resultatene fra undersøkelsen ble analysert, viste det seg at kosttilskuddet med fosfat ikke hadde endret omsetningen av alkohol. Denne omsetningen var nøyaktig den samme med og uten dette kosttilskuddet. Vi lente oss på forskningen, og forskningen ga oss svar. Skuffelse hos produsenten, selvsagt. Jeg vet ikke hva moralistene tenkte.
Vi kommer rett og slett ikke utenom forskning.
Forskningen inneholder de virkemidlene vi trenger for å kunne løse de problemene vi står overfor. Vi trenger forskningen for ikke å henfalle til tro, dogmer, myter, ideologi, religion, pengemakt eller innskytelser. For å bringe vårt samfunn videre må vi gjøre så godt vi kan. Og da kommer vi rett og slett ikke utenom forskning.