«Ingen av oss er i stand til å avgjøre hvorvidt en person snakker sant eller ikke, på grunnlag av hvorledes han eller hun fremstår. Vi kan ta feil, vi kan treffe, men det er en statistisk tilfeldighet. Forskning må trumfe psykologisk folklore.»
Det skriver Svein Magnussen, professor emeritus i psykologi, og Ulf Stridbeck, professor emeritus i rettsvitenskap, i et innlegg i Morgenbladet.
En lengre, fagfellevurdert versjon av artikkelen ble publisert i Tidsskrift for strafferett i april.
De to spør: Har forskningen dokumentert at det finnes identifiserbare, ikke-verbale, pålitelige tegn på løgn og bedragersk adferd som gjør at vi med stor sannsynlighet kan skille mellom løgn og sannhet? Og er vi i stand til å avsløre løgn ved å notere oss folks adferd?
Overhodet ikke, svarer de.
«Det finnes hverken fysiske, fysiologiske eller psykologiske snarveier til å identifisere løgn og bedragersk adferd. Vurdering av troverdighet er et detektivarbeid», skriver Magnussen og Stridbeck.
Politiske løgner avsløres gjerne gjennom kunnskap, påpeker professorene.