Knut Hamsuns støtte overfor Adolf Hitler skapte et problem for den norske befolkningen. 7. mai 1945 skrev Hamsun en nekrolog til Hitler som sluttet med ordene «vi, hans nære Tilhengere, bøier nu vaare Hoder ved hans Død». Hvordan kunne Hamsun? Norges stolthet, nobelprisvinneren i litteratur. Det var ikke, og er fortsatt ikke, til å tro. Den kollektive opplevelsen av Hamsuns hitlersympatier har i ettertid blitt kalt et nasjonalt traume.
Atle Kittang, professor i litteraturvitenskap, sier det slik om hvordan om Knut Hamsuns nazisympatier har traumatisert det norske kultur- og samfunnslivet:
At han (Knut Hamsun) så ettertrykkeleg svikta når det mest gjaldt, var kanskje med på å gi myten ein brest alle såkalla gode nordmenn måtte oppleve som eit åtak på sjølve samfunnets kulturelle identitet. I denne bresten kom det til syne eit langt meir urovekkande bilete av kunstnaren i konflikt med samfunnet, som det har vore vanskeleg å forholde seg til.
Kittang spør seg om det etter krigen var mulig å skille dikteren fra oldingen og dermed berge nasjonens kulturelle ære fra den skammen som en dom for landssvik måtte innebære.
Hva er varig svekkede sjelsevner?
Varig svekkede sjelsevner er en rettspsykiatrisk betegnelse som ble brukt i saker om sikring frem til 1997. Det er et begrep som ikke lenger benyttes i straffeloven.
Hvis en straffbar handling var begått av en person med «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner», og det var fare for at gjerningsmannen på grunn av en slik tilstand igjen ville kunne gjøre nye forbrytelser, kunne retten tidligere etter straffeloven av 1902 § 39 beslutte at påtalemyndigheten skulle bruke sikringsmidler overfor ham.
For at begrepet skulle være aktuelt skulle man tidligere ha hatt en nokså normal psykisk fungering, for at tilstanden senere hadde endret seg. Eksempler kunne være svekkelser ved alkoholisme, ervervede hjerneskader, alderdomssvekkelse og liknende. Den rettspsykiatriske bedømmelsen skulle legge en helhetlig vurdering til grunn, der emosjonelle og personlighetsmessige avvik kunne tillegges like stor vekt som mangelfull intelligens eller kognitive evner.
Fra 2002 ble denne loven erstattet med lov om tvungent psykisk helsevern. Ved tvungent psykisk helsevern sammenholdes straffelovens § 62 med psykisk helsevernlov kapittel 5 for de utilregnelige lovbrytere, og av reglene om forvaring etter straffelovens § 40 for tilregnelige lovbrytere.
Begrepet ga rom for synsing og subjektive oppfatninger
Praksis med andre begreper enn psykiatriske diagnoser i rettssystemet ga rom for at synsing og subjektive oppfatninger kunne slippe til. Den rettsmedisinske kommisjon i 1999 innførte ICD-10 som faglig standard for rettspsykiaternes arbeid i 1999, og anmodet da de sakkyndige om å bruke dette som diagnoseverktøy. Det gjorde at den faglige forankringen i rettspsykiatrien ble styrket.
Etter krigen, i 1945, ble to kjente norske psykiatere oppnevnt for å vurdere Knut Hamsun; Gabriel Langfeldt og Ørnulf Ødegård. Under et tvangsopphold på Vinderen psykiatriske avdeling i fire måneder ble Hamsun observert og undersøkt. Konklusjonen var at han led av varig svekkede sjelsevner. Han var som kjent svært lite fornøyd med dette stempelet.
Allerede i 1945 begynte han å skrive boka På gjengrodde stier, som ble utgitt i 1949. I ettertid blir den tilnærmede selvbiografiske boken oppfattet som et svar på det stigmaet han ble utsatt for fra offisielt hold. De siste årene, under krigen og i årene etterpå levde Hamsun en nokså ensom tilværelse. Hans svært dårlige hørsel preget ham sosialt de siste årene han levde. Han isolerte seg fra venner og familie, og fikk ikke med seg nyheter i radio. I tillegg til at han brukte tiden på å skrive sin siste bok leste han aviser og bøker.
Kontroverser i den rettspsykiatriske vurderingen
Langfeldt og Ødegårds konklusjon om varig svekkede sjelsevner baserte seg i hovedsak på stadig fremskridende åreforkalkning, med hjerneblødning og afasi. I tillegg fremheves aggressivitet og affektlabilitet med strigråt.
I de gjengitte samtalene mellom Hamsun og hhv. Langfeldt og Ødegård utgjør ikke beskrivelser av åreforkalkning eller svekkelser etter hjerneblødninger den mest vesentlige delen av teksten. Emosjonene og personlighetstrekkene er heller ikke beskrevet slik at man oppfatter disse som spesielt påfallende.
I en situasjon der Hamsun mot sin vilje først flyttes på aldershjem i Grimstad, for deretter å tvangsinnlegges på en psykiatrisk institusjon, ville det nesten være mer overraskende om han ikke viste følelser, enn om han gjorde det.
Hamsun svarte underveis i utredningen på spørsmål om personlighetstrekk, som i denne passasjen:
I den utredning til myndighetene som jeg må gi om Dem må jeg også ta med en karakteristikk av Deres karakteregenskaper. Det vil her være av stor betydning å få høre hva De selv mener om disse – i det jeg går ut fra at de i livets løp har analysert Dem selv grundig. Så vidt jeg kan forstå har De alltid vært aggressiv. Kan De forklare om De tror det er en medfødt aggressivitet eller har den noen spesiell bakgrunn i opplevelser i oppveksten.
Samtidig har jeg inntrykk av at De er svært sensitiv – sårbar. Er det riktig? Og hvilke andre karakteregenskaper bærer De i Dem. Mistenksom? Egoistisk eller gavmild? Sjalu natur? Utpreget rettferdighetssans? Logiker? Følsom eller kold natur?
Hamsun svarer:
Jeg har ikke på annen måte analysert meg selv enn ved i mine bøker å skape flere hundrede forskjellige skikkelser – hver især spundet ut av meg selv, med mangler og fortrinn som diktende personer har.
Den såkaldte «naturalistiske» periode, Zola og hans tid, skrev om menneskene med hovedegenskaper. De hadde ikke bruk for den nuanserte psykologi, menneskene hadde en «herskende evne» som styrte deres handlinger.
Dostojevski med flere lærte oss alle noget annet om menneskene.
Fra jeg begynte tror jeg ikke det finnes i hele min produksjon en person med en slik hel, rettlinjet herskende evne. De er alle uten såkaldt «karakter», de er splittet og oppstykket, ikke gode, og ikke onde, men begge deler, nuanserte, skiftende i sine handlinger.
Og slik er utvilsomt jeg selv.
Det er meget mulig at jeg er aggressiv, at jeg kanskje har litt av alle de egenskaper som Professoren antyder – sårbar, mistenksom, egoistisk, gavmild, sjalu, rettsindig, logisk, følsom, kold natur –, de vilde være menneskelig alle disse egenskaper. Men jeg vet ikke å kunde gi overvekten til nogen av dem hos meg selv.
En psykologisk evnevurdering som var en del av utredningen, påpekte ikke redusert intelligens eller hukommelsesvansker, eller at han skilte seg fra personer på sin egen alder evnemessig eller kunnskapsmessig. En nevrologisk undersøkelse hadde heller ingen spesielle funn, men pekte på en allerede kjent skjelving i overekstremitetene.
I bedømmelsen av varig svekkede sjelsevner kunne emosjonelle og personlighetsmessige avvik tillegges like stor vekt som mangelfull intelligens eller kognitive evner. Men ved lesing av rapporten synes ingen av delene å være tilstrekkelig reduserte eller mangelfulle for konklusjonen som vi kjenner.
Noen år etter den rettspsykiatriske vurderingen ble det vist til feil i rapporten, blant annet når Hamsun skal ha hatt hjerneslagene og hvilken innvirkning de hadde på ham. Hamsun hadde hatt to hjerneblødninger, og det er dokumentert at han kom seg fint etter disse. Det er likevel ikke først og fremst detaljene, men det totale bildet som skurrer i den rettspsykiatriske vurderingen; innholdet og konklusjonen ser ikke ut til å stemme over ens.
Et bestillingsverk fra den norske staten?
Konklusjonen i vurderingen kan ha vært et bestillingsverk fra den norske staten. Fordi Hamsun var en forfatter kjent langt utenfor landets grenser var det flere enn oss nordmenn som interesserte seg for hans skjebne. Det ville selvsagt vekke stor oppmerksomhet om nobelprisvinneren Hamsun, med skrantende helse og etter to hjerneslag skulle måtte sone en fengselsdom og dø i fengselet. Hadde saken hans kommet opp for en domstol ville han sannsynligvis havnet flere år i fengsel, blant annet på grunn av artikler i media som oppfordret norske allierte soldater til å desertere og norsk ungdom om å melde seg til tysk tjeneste på Østfronten.
I desember 1947, etter flere utsettelser, ble det reist sivil erstatningssak mot Hamsun, i Sand herredsrett i Grimstad. Han ble dømt til å betale en erstatning på 425 000 kr. Hamsun bestred at han hadde vært medlem av et politisk parti, som var en forutsetning for dommen. Dommen i herredsretten ble avsatt under dissens fra fagdommeren. I Høyesterett ble erstatningen senere nedsatt til 325 000 kr, i dom avsagt i juni 1948.
Dette innebar personlig økonomisk ruin for Hamsun, der også hans familie ble hardt rammet. Familien klarte så vidt å berge hjemmet på Nørholm i Grimstad.
Man mener i ettertid at dommen i Herredsretten ble felt på sviktende grunnlag, fordi at man ifølge landssvikloven § 22 måtte ha vært medlem i Nasjonal Samling for å bli dømt, og at det ikke finnes bevis for at Hamsun var NS-medlem.
Etter at Hamsun fikk sin økonomiske dom, avsluttet han arbeidet med På gjengrodde stier og endte boken med setningen «Høiesterett har talt, og jeg nedlegger min penn».
Kilder
Hamsun, K. (1945, 7. mai). Adolf Hitler. Aftenposten. Hentet 31.mars 2020, fra https://www.aftenposten.no/norge/i/zOr4O/Hamsuns-nekrolog-i-Aftenposten-etter-at-Hitler-begikk-selvmord
Hamsun, K. (1949). Paa gjengrodde stier. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Halvorsen, P. (2000). Rettspsykiateren – dommer uten kappe? Tidsskrift for Den norske legeforening, 120, 859–860. Hentet fra https://tidsskriftet.no/2000/03/
Kittang, A. (1995). Knut Hamsun og nazismen. I B. Birkeland mfl. (red.), Nazismen og norsk litteratur (s. 254). Oslo: Universitetsforlaget.
Kolloen, I. S. (2004, 15. desember). Var Hamsuns diagnose en politisk bestilling? Aftenposten. Hentet 31. mars 2020 fra https://www.aftenposten.no/
Langfeldt, G., Ødegård, Ø. (1978). Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2013120306066
Store Norske Leksikon (2019, 17. oktober). Varig svekkede sjelsevner. https://snl.no/varig_svekkede_sjelsevner
Straffeloven, tidligere Almindelig borgerlig Straffelov 22 mai 1902 nr. 10, § 39. Lovendring av 17. januar 1997 nr. 11.