I en av mine favorittfortellinger om Ole Brumm, blir leseren introdusert for en usannsynlig helt: Nasse Nøff.
Gjennom 17 foregående kapitler av A. A. Milnes mesterverk Ole Brumm og Huset på bjørnehjørnet, har leseren blitt kjent med Nasse Nøff, som en snill og søt, men svært engstelig liten gris. Han kan dikte opp de mest fantasifulle monstre og har alltid en unnskyldning for å unngå imaginære farer som lusker rundt i Hundremeterskogen.
Ved slutten av sagaen om Ole Brumm og vennene hans, gjennomfører Nasse Nøff en handling som er ganske liten, men absolutt storartet: Han trosser sin egen frykt, for å redde Brumm og Ugla, etter et plutselig uvær har veltet trehuset hvor Ugla bor.
I kjølvannet av denne hendelsen inntreffer en dypsindig endring i Nasse Nøff. Han oppdager en nyvunnet følelse av selvrespekt når han blir klar over sitte eget mot: Nasse Nøff er nemlig ikke bare en engstelig liten gris, han er en også en modig liten gris.
Mot og motløshet
Det er få som snakker om mot i dagens samfunn, sannsynligvis fordi motet har en tendens til å bli forbundet med det ekstraordinære – altså handlinger som ligger utenfor (ekstra) det sedvanlige (ordinarius).
Motet fremstilles ofte som en egenskap som er forbeholdt de U-sedvanlige: Personer som er prinsippfaste, selvoppofrende og edle, for eksempel Mahatma Gandhi, Harvey Milk og Irena Sendler. Jeg vil slå et slag for en annen type mot – en type mot som, etter min mening, er enda viktigere: hverdagsmotet.
Det er tross alt ikke heltene som utgjør ryggraden i et oppreist samfunn, det er helt ordinære mennesker som fatter hverdagslige, men likefult modige, beslutninger: Det er jenta som går bort til den upopulære gutten og spør om han vil leke, det er kollegaen som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, og det er naboen som våger å forlate et destruktivt parforhold.
Motet har også en fasett som er dypt personlig. Den amerikanske psykologen Rollo May (1994) hevdet at motet er grunnlaget for alle våre psykologiske egenskaper: Uten motet vil vår kjærlighet blekne til avhengighet, uten motet vil vår trofasthet fremtone seg som konformitet.
Motløshet er dermed et svik mot selvet, og mot samfunnet. Et svik mot selvet fordi det er umulig å utvikle sitt fulle potensial uten motet som kreves for å skape seg selv. Og et svik mot samfunnet fordi vi tilbakeholder vårt unike bidrag til felleskapet hvis vi ikke våger å vise våre «sanne farger», slik Cyndi Lauper synger.
[Teksten fortsetter under videoen.]
På et eksistensielt nivå kan vi også snakke om motet som kreves for å stå stødig i livets storm, ansikt til ansikt med død, isolasjon, frihet og meningsløshet (se for eksempel Yalom, 1980).
Slik kultiverer vi mot i en skummel verden
Så hvordan skal vi kultivere mot i en verden som er skummel helt på ekte? Min personlig overbevisning er at vi må opparbeide en kapasitet til mot i hverdagen. Siden målrettet trening er den mest effektive måten å utvikle nye ferdigheter på, må vi altså begynne å trene på mot i praksis. Vi må altså bli flinkere til å våge. Vi må hverdagsvåge!
NASSE NØFF: Lær av Nasse Nøff, skriver Eirik Hørthe. Illustrasjon: Eirik Hørthe.
Hverdagsvåging handler om å gjennomføre små, men modige handlinger i hverdagen, som ikke får store konsekvenser ved eventuelle feilskjær. Det handler om å utfordre irrasjonelle frykter og velge hensiktsmessige handlinger på tross av ubehag.
Dette kan for eksempel innebære å si unnskyld etter en opphetet krangel eller sende en melding til h*n du har et godt øye til. Ved å hverdagsvåge kan vi utvide vårt eget handlingsrom, ved å trene hjernen til å bli mindre engstelig.
På kanten av stupet
Over tid vil nye erfaringer bidra til å akkumulere den praktiske erfaringen som kreves for å respondere fleksibelt i møte med utfordrende situasjoner. Denne kunnskapen benyttes aktivt i behandlinger av angstlidelser (se for eksempel Kvale & Hansen, 2013, for en engasjerende og lettfattelig introduksjon). Jeg ser ingen grunn til at de samme prinsippene ikke kan komme oss til gode i hverdagen også.
Jeg heier på gutten som står på kanten av stupet.
Hver gang jeg jogger forbi denne skulpturen, heier jeg på gutten som står på kanten av stupet. Jeg håper han makter å samle motet som kreves for å hoppe ut i det ukjente, akkurat som Nasse Nøff våget å trosse sin egen frykt og endte opp med å redefinerte hva som er mulig for en engstelig liten gris.
Kilder
Kvale, G. & Hansen, B. (2013). 101 ting vi gjerne skulle visst da vi begynte å behandle pasienter med angstlidelser. Oslo: Universitetsforlaget.
May, R. (1994). The courage to create. New York: W.W. Norton.
Milne, A. A., Bringsværd, Å. T. (oversetter) & Knudsen, M. K. (oversetter) (2014). Den store boken om Ole Brumm (5. oppl.). Oslo: Gyldendal Barn & Ungdom.
Yalom, I. D. (1980). Existential psychotherapy. New York: Basic.
