NY BOK: Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet (Fagbokforlaget, 2018).
FORFATTER: Per-Einar Binder er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.
– Identitet er et av de brennende temaene i vår tid, begynner Per Einar Binder fra den bevegelige kontorstolen i tredje etasje på Det psykologiske fakultet i Bergen. Psykologisk.no har oppsøkt ham for å snakke om nettopp identitet, fortellinger vi mennesker forteller om oss selv, og den nye boken hans Hvem er jeg? Om å finne og skape identitet.
Professoren i psykologi har skrevet bøker om blant annet mindfulness og eksistensiell psykologi, temaer som også figurerer sterkt i hans nye bok. Når han nå har samlet sin tankekraft rundt et av spørsmålene menneskeheten har forsøkt å besvare siden tidenes morgen, er det fordi han mener vår kaotiske samtid krever at vi skaper gode løsninger på identitetsspørsmålet.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Når et samfunn er i stor endring, blir ikke identitetene våre lenger noe vi kan ta for gitt. Når samfunnet i tillegg er individualistisk, slik vårt er, og vi er i posisjon til å definere våre egne identiteter, kan det fort også bli et identitetspress på den enkelte. Det ligger selvsagt frihet og mulighet i dette. Men et press til å «finne seg selv», ledsages ofte også av et krav om konstant selvforbedring. Som en reaksjon på dette flykter mange fra denne friheten, inn i metafortellinger om at vi har essenser inni oss knyttet til nasjonal tilhørighet, kjønn og religion.
For Binder handler sunn identitetsutvikling om å finne balansen mellom å finne seg selv og å koble seg opp mot noe større:
– Identitetssøken kan manifestere seg på konstruktive måter, som en kilde til mening og fellesskap, men den kan også bli til destruktiv underkastelse for kollektive ideer og til alles kamp mot alle. Identiteten fascinerer meg nettopp fordi den rommer både det spesifikke samfunnsskapte og nåtidige, og de evige eksistensielle spørsmålene: ansvar, frihet, medværen og vissheten om vår begrensede tid her på Jorden.
Identitet som fortelling
Gjennom boken blir vi kjent med fem mennesker som har delt sin livshistorie med Binder. Utsnitt fra deres fortellinger blir presentert i små drypp etter hvert som boken skrider frem og gir en personliggjort struktur til det omfattende teorimangfoldet som omgir identitetsspørsmålet. Men, utover å være et virkemiddel for å kommunisere bokens ideer spiller intervjuene også en rolle som kraftfull metafor for identiteten selv.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Opplevelsen av hvem vi er, er organisert på en måte som likner en fortelling, eller en samling fortellinger som fletter seg inn i hverandre og som sammen ble til deg, den du har vært, hvem du ønsker å bli, og også hvem du frykter å bli. Livshistorieintervju er derfor en metode som gir kontakt med menneskers opplevelse av hvem de er. Hvordan de fortolker seg selv, finner mening i det som har vært, hva som er de sentrale verdiene og temaene i livet deres og hvor de er på vei. Det aller siste tror jeg er undervurdert når folk tenker på identitet; i hvor stor grad også fremtiden vår er en del av historien om hvem vi er.
Dette gjelder også for professorer i psykologi:
– I det øyeblikket du som ungt menneske velger en yrkesvei, så påvirker historien du lager om dette fremtidige selvet ditt også hvordan du fortolker fortiden. For min egen del kan jeg legge merke til at det var mye ved fortiden min som tilsa at jeg skulle bli psykolog – men først etter at jeg hadde bestemt meg for å bli det.
Personene Per-Einar Binder intervjuer i boken, er på forskjellige stadier i livet. Den yngste er 18 og den eldste er 75. Han trekker frem nettopp fremtidens posisjon som en av viktigste forskjellene mellom livsfortellingen til unge og eldre.
– Fremtidsdimensjonen blir veldig mye større tidlig i livet, man jobber seg fremover mot et tenkt «jeg» der fremme. Det at ting er i endring, er en viktig del av identiteten vår når vi er ung. Mange mulige fremtider og fremtidige selv svever rundt i bevisstheten. Etter hvert som vi blir eldre, handler identitetsopplevelsen mer og mer om å finne sammenheng i det som har vært.
Ikke «lukk» historien for tidlig
Professoren har også en klar forestilling om hva som skal til for å skape en livsfortelling som blir en kilde til personlig vekst og glede:
– En god historie er en nyansert, undrende og aldri helt ferdig. Hovedpersonen må ha rom for å oppdage nye muligheter i seg selv, for å overraske og velge nye destinasjoner. I tillegg må fortellingen være sannferdig, og da tenker jeg spesielt på det emosjonelle planet. I en god livsfortelling får det som har vært godt, lov til å være godt, og det som har vært vondt, får lov til å være vondt. Smerten i livet må få plass.
Historiene vi forteller om oss selv er imidlertid ikke alltid av det gode, for mange kan de bli begrensende og hindre folk i å leve livet til det fulle:
– Hvis man forteller livet sitt i som en «slik bare er jeg»-historie, kan det bli livsbegrensende. Man trenger kontinuitet og retning i identiteten sin, men den må ikke bli rigid. Da kan det bli vanskelig å anerkjenne livet slik det har vært, med både mestring og skuffelser, kjærlighet og ensomhet, gleder og tap. Spesielt eldre mennesker, men sannelig en del yngre også, kan komme til å “lukke historien sin” lenge før den egentlig er slutt. Et sistekapittel kan by på en uventet innsikt eller en overraskende mulighet, bare en er åpen for det.
Relasjoner, kropp og væren
Binder understreker at identitet er mer enn bare en historie vi forteller om oss selv. Mye av boken går ut på å skape dialog mellom tre dominerende syn på identitetsspørsmålet. Det biologiske, det sosiologiske og det eksistensielle.
– Identitet handler først og fremst om hvordan vi gir mening til hvem vi er. Dette med «fortellingen som ble til deg» er jo først og fremst en metafor for livet. Livet er langt mer enn en fortelling. Det er mange andre dimensjoner som er like så viktige for vår identitet. For eksempel er vi kroppslige vesener. Mye av vår identitet knytter seg og til kropp og følelser, til kommunikasjon med andre, her og nå. Det levde livet, med øyeblikk etter øyeblikk av nærhet, kontakt og avvisning, sansning og berøring, tyngde, letthet, farger og lukter overskrider den narrative dimensjonen. Det er alltid sider ved oss selv og livet vi har levd, som blir stående ufortalte. På godt og vondt. Det ufortalte kan være noe vitalt, spontant og kreativt i oss. Men det ufortalte kan også handle om det har vært for smertefullt å snakke om, til og med til en selv. Mange negative identiteter rommer ufortalt skam. Da kan det å bringe anerkjennende og medfølende ord og fortelling til smerten forløse nye identitetsmuligheter.
Kroppen og følelseslivet blir en kilde til kreativ utfordring av den narrative selvforståelsen. Eksempelvis kan et raseriutbrudd hos en person som har en sterk oppfattelse av seg selv som en snill og rolig person, være en ubehagelig, men nødvendig korreksjon. Et uventet mot hos den som pleier å fortelle om seg selv som feig, eller den desillusjonerte kynikerens brå, og vilt romantiske forelskelse, krever narrativ nyskaping. Det gir personen muligheten til å utvide og nyansere sin selvforståelse.
Samfunnet og relasjonene vi inngår i, yter et formende press på identiteten, noe Binder illustrerer med følgende utbrudd:
– Nei, du er da ikke sånn! vil ofte kunne være en reaksjon fra omgivelsene på individer som utfordrer sine vante handlingsmønster. Menneskene vi har nære relasjoner til, og samfunnet generelt, har behov for at vi utviser en viss stabilitet. Man må kunne regne med at du vil holde fast ved dine mest sentrale verdier og væremåter over tid. Våre identiteter handler også om å vite hvor vi har hverandre, hva vi står for, hvem vi er lojal mot.
Denne konflikten mellom stabilitet og forandringstrang er for Binder også et gjennomgangstema i menneskers identitetssøken:
– Det er i dette spenningsfeltet her, midt mellom orden og kaos, identitetene våre blir til. Hvis det er for mye kaos, så går vi inn i en forvirring, og det går ikke an å leve med på sikt, Det er derfor en postmoderne tilstand ikke kan være en varig tilstand. Identiteter som utelukkende er plastiske og flytende, gir meningstap. For vi trenger å forplikte oss til valg og verdier for å finne mening. På den andre siden vil for mye orden, en tilstand der våre identiteter blir entydige og essensialistiske, føre til at vi mister vitalitet og livsmuligheter.
Selvrealisering – eller ego-død?
En sentral konflikt i filosofiske innfallsvinkler til identitetsspørsmålet er forholdet mellom østlige og spesielt buddhistiske tradisjoners vektlegging av selvoppløselse og ego-død som veien til lykke, og den moderne vestlige maksimen «finn deg selv». Binders egen karriere har gitt ham rikelig med eksponering til begge innfallsvinklene. Han mener at motsetningen mellom disse to ikke er så total som den kan virke ved første øyekast.
– Ja, det er noe på vei et paradoks der, med buddhismenes vektlegging av å gi slipp på selvet, og den vestlige tenkningens idé om å utvikle det. Den buddhistiske tenkningen er utvilsomt mer relasjonell enn den vestlige tenkningen både når det gjelder å forstå hvordan et individ blir til og hva som er premissene for et godt og rikt liv. Men en vil kunne enes om at et sunt selv trenger å være fleksibelt. Sentralt i anatta, eller læren om selvets oppløsning og mangel på kjerne, ligger det en oppfordring til ikke å ta for gitt den du er, å være åpen og spørrende og ikke klamre deg fast til dine selvoppfatninger. Når du bygger for mye av din identitet på status, posisjon og det å «ha», så akkumulerer du også lidelse i eget liv – for alt dette skal du miste en gang. Og lenge før det, kan opptattheten av å «ha» gå på bekostning av det å være, og det kan bli et forkavet og ufritt liv.
– Jeg tror jo ikke på flere liv og på karma i ordets metafysiske betydning, men på sett og vis lever vi jo flere liv i det livet vi lever, og handlingene og valgene våre får alltid konsekvenser. De store overgangene mellom barndom og pubertet og voksenliv og alderdom krever at vi kan gi slipp på sider ved oss selv underveis.
«Fortellingen» blir et mulig kontaktpunkt mellom disse idéverdenene. Per-Einar Binder illustrerer dette med en refleksjon om romanlitteraturen:
– En god roman, en som hjelper oss å forstå ting bedre, og ekspanderer vår erkjennelse, er jo nettopp en roman med karakterer som er mangetydige. Karakterer som det ikke er gitt hvor skal ende opp. I dårlige romaner, tidtrøyteromaner, er karakterene entydige og handler som forventet hele veien gjennom. Buddhismen tematiserer dette ekspansive rommet. Det å gi slipp er også å ekspandere, og å identifisere seg med en følelse av mening som ofte vil handle om å koble seg på noe som er større en seg selv.
– En sunn identitet evner å gi slipp og å knytte an. Samtidig.
