Filosofen og psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis skriver i artikkelen Vestens ødeleggelse (1982) at «et autonomt samfunn …er et samfunn som stiller spørsmål ved alt som er gitt på forhånd, og som dessuten frigjør muligheten til å skape ny mening. I et slikt samfunn har alle enkeltmennesker frihet til å skape de meningene de vil (og kan) for sitt liv.»
Med andre ord, reell autonomi innebærer en innsikt om menneskelivets iboende ustabilitet, om kaoskreftene som stadig truer med ødeleggelse og sammenbrudd, og at det ikke finnes metafysisk telos som hefter ved eksistensen.
Erkjennelsen om at det i et menneskesamfunn «ikke finnes noen garanterte meninger, at det lever på overflaten av kaos, at det selv er et kaos som søker sin form, men en form som aldri blir fastlagt en gang for alle», fordrer en høy psykologisk pris. Likevel har dette en tydelig overføringsverdi til hvordan vi som et samfunn konstruerer fortellinger om det store tabuet i vestlig kultur: nemlig våre dødsønsker.
I de oppdaterte nasjonalfaglige retningslinjene i selvmordsforebygging i psykisk helsevern, vises det til at de kliniske verktøyene for å forutsi eller vurdere selvmordsrisiko er utilstrekkelige.
Til tross for at risikovurderingene ikke elimineres totalt i utredningsforløpet, er kjernen i den nye retningslinjen at «utforsking av suicidalitet inngår som en terapeutisk intervensjon i en helhetlig og individuelt tilpasset utredning, behandling og oppfølging. Pasientenes perspektiv vektlegges, og behandling og oppfølging har som målsetting å fremme håp og mestring.»
Hvorvidt denne retningslinjen følges opp i et psykisk helsevern som bærer preg av stadig mer effektivisering og styringsprinsipper drevet av bedriftsøkonomisk logikk, får tiden vise. Som Ralph Waldo Emerson skriver: om du går på skøyter på tynn is, består tryggheten i at du går fort.
Er det nødvendigvis slik at effektivitet og hastighet stimulerer til refleksjon og nye muligheter? Krever ikke tenkning, refleksjon, utfordrende menneskemøter og terapeutisk virksomhet tid og kontinuitet? Er det ikke nettopp tid og langsomhet som glimrer med sitt fravær i dagens hjelpetjenester?
Frihet og ambivalens
Som en forlengelse til det ovenfornevnte: Det vesentlige aspektet ved den nye retningslinjen som etter mitt syn bør forfølges videre, har å gjøre med individets uhyre kompleksitet og hvordan menneskemøtere i hjelpetjenestene velger å møte denne kompleksiteten.
Psykoanalytikeren Michael Eigen forfekter at det mest verdifulle vi kan gi til hverandre, er et nærvær som tåler den andres liv – dets spontanitet, raseri, affekter, myriader av usikkerhet og det grenseoverskridende potensial som utfordrer vår forståelse av normalitet.
Sagt annerledes, hvor mye av smertens intensitet og livets iboende ustabilitet tåler vi som et samfunn, før vi henfaller til det Fjodor Dostojevskij i «Legenden om Storinkvisitoren» kaller hangen og trangen til autoritet og magi?
Legenden kan fortolkes som menneskets ambivalente forhold til frihet, vår radikale ubestemmelighet og livets ufullendthet. Vi fristes til å fornekte vår frihet til fordel for visshet, forutsigbarhet og trygghet. Storinkvisitoren mener at dette siste er autentisk barmhjertighet og kjærlighet for mennesket som ikke makter og orker å bære frihetens byrde. Vi ønsker oss heller mirakler og autoriteter.
Denne beskrivelsen og innsikten har en tydelig overføringsverdi til vårt møte med dødslengsler, og de behandlingsprosedyrer denne konfrontasjonen utløser: for representerer ikke våre dødsønsker – og vår selvdestruktive evne – det som oppstår når vi skuer ned i vår egen mulighet til selvutslettelse? For å sitere Kirkegaard: Innebærer ikke livet et sprang ut på 70.000 favners dyp?
Det at menneskets radikale frihet bærer undergangen i seg, vekker et ubehag og en angst. Dermed kan troen på et opprinnelig tilfluktssted som lover raske og enkle løsninger, mirakelpiller som gjenoppretter en hjernekjemi på avveie, og autoriteter som vi kan døyve et eksistensielt og tyngende ansvar, virke fristende og forførende. På denne måten slipper vi friheten, uroen og ansvaret. Hva blir da skyggesiden ved denne fluktmanøveren?
I iveren etter raske og forenklede løsninger hvor det personlige og særegne koker bort i kålen, kan et overfokus på det objektive og strukturorienterte, føre til at vi henfaller til en slags strukturell fetisjisme der individet overskygges og havner i bakgrunnen. På denne måten står vi i fare for å bli naive sosialentreprenører i møte med det dypt eksistensielle, som ikke lar seg fanges i seige sosiologiske og medisinske gruppekategorier.
Nå er det slik at vi eksisterer i ulike sosiale og kulturelle felt, men mer enn det så er vi kontekst-overskridende. Mennesker har en enestående evne til å projisere seg selv i en ontologisk åpen framtid, som muliggjør enhver form for forandring og transformasjon – konstruktivt så vel som destruktivt.
Det vil til enhver tid være et overskudd i mennesker, for den menneskelige eksistensen innehar løftet om ubestemmelighet. Det ligger alltid en potensiell uforutsett mulighet i horisonten.
En dyd av nødvendighet
Den høye forekomsten av falske positive (de vi mener vil ta sitt eget liv, men som ikke gjør det) og falske negative (de vi påstår ikke vil ta sitt eget liv, men som likevel tar dette fatale valget) i suicidologi og forebyggende arbeid, representerer denne radikale usikkerheten og uforutsigbarheten som hefter ved menneskelivet som det sentrale grunnvilkåret.
Sagt annerledes, kan man empirisk og statistisk sett ha alle de riktige forutsetningene for å leve et trygt og meningsfullt liv, men likevel velge det bort. Hvordan kan vi forstå dette tilsynelatende uforståelige dødsspranget?
Den italienske forfatteren Primo Levi brukte begrepet nebulosa for å beskrive vårt enestående potensial til å avslutte livet. Dette refererer til en astronomisk metafor av tåke eller skylignende flekker på himmelen, som understreker tanken og ideen om menneskets dødsønsker som et mysterium utenfor vår rekkevidde.
I møte med en åpen framtid og uante muligheter – som også innbefatter det selvdestruktive – er en vitenskapelig beskjedenhet som erkjenner forklaringsmodellenes utilstrekkelighet i fornuftig – endog en dyd. Som psykiater Trond Aarre m.fl. skriver i et innlegg, så makter vi ikke «å få oversikt over alt som foregår i en persons liv.».
Aarre peker på at risikovurderinger identifiserer mange falske positive og fører til inngripende tiltak for mange, i håp om å redde noen få. Det er heller ikke kjent at disse tiltakene reduserer forekomsten av selvmord eller om de til og med kan være skadelige.
«Debatten endrer ved at vi har for svake prediksjonsmodeller. De blir grove overslag med usikker klinisk nytterverdi. Vi prøver å forutse kompliserte mentale prosesser med altfor enkle modeller».
Kanskje bør vi bygge opp mot og styrke til å holde vår trang til omnipotens og å innta en autoral synsvinkel (allvitende holdning) i form av våre visshetsredskaper som diagnostiske kategoriseringer, risikovurderinger, gruppekunnskap, psykofarmakologi og hjemmelsgrunnlag for tvangsinnleggelser, i tømme.
Med andre ord, det å tilsløre menneskelige muligheter, skaper et falskt bilde av menneskets potensial, samtidig som det forhindrer avsløringen av dette bedraget og denne bløffen som visshetsredskapene bidrar til å opprettholde gjennom en naturaliseringprosess.
Denne prosessen går ut på at det som i utgangspunktet er skapt ved menneskets egen virksomhet, konstruksjoner utløst av menneskets aktivitet, tilsløres på en måte som gjør dem om til nødvendige ordninger.
Gjennom å tåkelegge og tilsløre den kjensgjerning at det er mennesker selv, som gjennom sine valg og skapende kraft, er opphavet til samfunnets orden og institusjoner som beror på dominerende fortellinger, bidrar det biomedisinske paradigmet til en slags essensialisme: at systemiske, institusjonelle og kliniske rutiner, prosedyrer og konsepsjoner om for eksempel suicidalitet og pretensjonen om ekspertviten, fremstår som bastant foreliggende og essensaktige, og ikke som resultater av menneskelige valg, konstruksjoner og kunnskapsproduksjoner, som til enhver tid er preget av sterk kontingens – altså noe som er iboende foranderlig og dynamisk, og dermed «menneske-nedlagte».
Den viktigste forutsetningen for opplysning og kritisk refleksjon over våre nedarvede fortellinger om menneskelivet – som blir så faste at det kan være vanskelig å se alternativer – er kontinuerlige kreative forstyrrelser for å gjenåpne de tilsynelatende avsluttede og uforanderlige sannheter, vitenskapelige ortodoksier og forutgitte handlingsnormer og teorier.
Slike lukkede narrativer, istedenfor å fremme frihet, ansvar og refleksjon over nye livsmuligheter og for organisering av framtidens hjelpeapparater som legger «ekspertveldet» med deres epistemiske definisjonsmakt bak seg, fremmer heller lydighet, konformitet og standardisering/reduksjonisme hvor lidende mennesker blir amputert til deterministiske materier som skal fikses og kontrolleres av et behandlingsregime gjennom tekniske inngrep og intervensjoner.
Tidligere var vår seksualitet det store ubehaget i vestlig kultur, som ble fortrengt av staten og religionens normative dominans. I dag er dette store ubehaget byttet ut med våre dødsønsker, som fortsatt er preget av skam og stigma – altså drakoniske etterlevninger av religionens makt i Vesten – samt tvilsomme og infantiliserende forklaringer som sykeliggjør dette enestående potensialet i kraft av vår menneskelighet.
Hvis opplysning er menneskets uttreden fra sin selvforskyldte umyndighet, for å parafrasere filosofen Immanuel Kant, så er et opplysningsprosjekt påtrengende nødvendig for oss – et prosjekt som reflekterer skyggesidene av vår tilbakeskuende søken etter tilfluktssteder, der vi er uten vårt individuelle og kollektive ansvar og uten vår eksistensielle angst.
