Kirsebærblomstene har blomstret av, og Verdensbankens vårmøter er ferdige. Både kortesjene med politikere som reiser hjem og diskusjoner i etterkant av møtene, høres i byen.

Jeg er psykolog og jobber med internasjonale utviklingsspørsmål i Direktoratet for Utviklingssamarbeid, Norad. I embets medfør har jeg vært i Washington DC for å delta på møter om utdanning i Verdensbanken og Brookings-institusjonen, som ble startet i 1916 og var den første private amerikanske organisasjonen til å analysere offentlig politikk.

Som så mange ganger før blir jeg slått av psykologifagets viktige rolle og store potensial i det globale arbeidet med å fremme menneskerettigheter, bekjempe fattigdom og bidra i humanitært arbeid. Jeg blir også inspirert av å se hvordan dette i stadig større grad blir satt i system.

Aktiv bruk av atferdsvitenskap

Fra 1980-tallet har det vært drevet spennende arbeid som viser hvordan humanitære tiltak og utviklingstiltak kan gjøres bedre ved å anvende atferdsvitenskap. Ett eksempel er malariabekjempelse, hvor man så på menneskers atferd, ikke bare myggens, og fant ut hva de menneskene gjorde som ikke ble syke selv i områder med mye malariamygg.

Fjorårets utviklingsrapport The World Development Report 2015: Mind, Society, and Behavior hadde nettopp menneskers atferd som tema. Rapporten viser at en mer realistisk forståelse av hvordan mennesker tenker, handler og velger kan gjøre utviklingstiltak mer effektive. I Verdensbanken sies det at utviklingspolitikken trenger en «nydesign» for å skape bedre tiltak, og i fjor ble teamet Global Insights Initiative (GINI) etablert for å innlemme innsikt fra sosial- og atferdsfag i prosjektdesign, evaluere effekten av tiltak som er inspirert av slik innsikt, og «mainstreame» atferdsøkonomi, sosialpsykologi og beslektede felt inn i Verdensbankgruppens arbeid.

Ett av medlemmene I GINI-teamet er psykolog Nina Mažar fra University of Toronto. Hun forsker på moralske beslutningsprosesser som har følger for politikk. Sammen med kollegene har hun bl.a. utformet tiltak som forebygger juks, noe som inspirerte til ett av initiativene til det nye psykologiteamet i det Hvite hus: White House Social and Behavioral Sciences Team (SBST). Mens jeg var i Washington, ble det utlyst et sommeropphold i GINI. Neste gang slike muligheter lyses ut, håper jeg det er mange søkere fra Norge.

I løpet av dette Washington-besøket registrerte jeg fem områder hvor jeg så at psykologisk kunnskap er tatt i bruk, men også i større grad kan bidra: (1) flyktningkrisen, (2) småbarns livsvilkår, (3) verdens utdanningsnivå, (4) psykisk helse og (5) teknologisk utvikling.

1. Flykningers situasjon, helse og integrering

Flyktningkrisen var ett av de dominerende temaene på årets vårmøte. Utviklingskomitéen møttes for å snakke om ett eneste tema: flukt og utvikling. Den oppfordret medlemmene til å støtte sårbare grupper som har måttet flykte fra hjemmene sine. Komitéen representerer 189 land med aksjer i Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF). «Vi kommer ikke til å nå målet om å utrydde ekstrem fattigdom uten at nasjonene er trygge og borgerne ikke konfrontert med konflikt og vold», sa president for Verdensbankgruppen, Jim Yong Kim.

Komitéen bad om handling nå, og om hjelp til mennesker på flukt og til vertssamfunnene, men også til å gjøre noe med de underliggende årsakene til situasjonen. Utfordringene som ble diskutert, var blant andre det å skape en «lovlig veg» for flyktninger, fremmedfrykt og at positive bidrag fra flyktninger og migranter må anerkjennes og at ansvaret for flyktninger er globalt. IMFs leder Christine Lagarde understreket at flyktninger har stor positiv virkning på økonomien i flere land, men at god integrering er viktig.

I et annet møte lovte EU-kommisjonen og åtte land, blant dem Norge, bidrag på over 1 milliard amerikanske dollar for å hjelpe syriske flyktninger og vertssamfunn i Jordan og Libanon.

Psykologisk kunnskap kan bidra til å forstå mekanismene bak konflikt og fred, og kan anvendes i arbeidet med for eksempel forhandlinger og integrering. For å forstå og hjelpe mennesker som opplever konflikt, flukt og eksil, er kunnskap fra klinisk psykologi, kulturpsykologi, sosialpsykologi og mange andre områder relevante. I Norge har vi viktig erfaring med psykologiens bidrag til menneskerettigheter og traumeforståelse gjennom foregangspersoner som Nora Sveaass og Atle Dyregrov, men også gjennom andre sterke miljøer mange steder i landet.

2. Tidlig barndomsutvikling

President Kim og UNICEFs leder Anthony Lake har gått sammen for å styrke innsatsen for de yngste barna i verden. Dødelighet blant barn under fem år har sunket dramatisk, men fremdeles lever millioner med dårlig ernæring, beskyttelse og omsorg. Flere hundre millioner barn under fem år får så dårlig ernæring og utsettes for stress, vold og krig i den grad at det hemmer fysisk vekst og hjernens utvikling.

Kunnskapen, ikke minst fra nevrovitenskapen, om utvikling hos fostre og spebarn gjør at vi nå vet hvilke alvorlige konsekvenser manglende stimulering, beskyttelse, ernæring og psykisk helse har for barns utvikling, også for fysisk helse og mulighet til å få utdannelse og bli produktive senere i livet. Lake og Kim oppfordret innstendig verdens ledere til å «trå til og få fortgang i handling og investering i ernæring og programmer for tidlig barndomsutvikling», også fordi dette er et kritisk grunnlag for utvikling og økonomisk vekst.

Psykologisk kunnskap er vesentlig for å utvikle, gjennomføre og evaluere slike programmer. Ernæring handler ikke bare om mattilgang, men også om spising, mating og ernæringopptak – alle sosial og psykologisk atferd hvor vår kunnskap kan settes ut i livet. Psykologiske forskningsmetoder er spesielt viktig å utnytte fordi de er både kvalitative og kvantitative og kan bidra til å måle både hva mennesker gjør, tenker og vil. Menneskelig utvikling, ikke minst i spedbarnsalderen, krever kognitive, sosiale og individuelle perspektiver.

3. Verdens utdanningsnivå

Vi ser en ny energi i arbeidet for utdanning for alle. USAs førstedame Michelle Obama snakket om jenter og utdanning på seminaret «La jenter lære»: «Disse jentene er våre jenter, hver eneste en», sa hun, og «jenters utdanning er livsviktig for vår suksess.

Hvis halve befolkningen ikke bidrar til samfunnet, kan vi ikke oppnå bærekraftig utvikling». Utdanning i katastrofesituasjoner er en spesielt stor satsing for Norge. Utdanning i kriser handler ikke bare om å lære å lese og skrive isolert, men også om psykososiale aspekter. Utdanning kan bidra til beskyttelse, normalisering og mestring, og forståelse for hvordan stress og traumer kan brukes for å gjøre utdanningstiltak mer relevante og effektive. Dette er et område hvor norske fagmiljøer lenge har bidratt aktivt. Eksempelvis var Magne Raundalen på mange måter en pionér da han sammen med UNICEF jobbet for krigsrammede barn og barnesoldater i Uganda på 1980-tallet.

Verdensbanken er positiv til den norske innsatsen for global utdanning, men det blir også understreket at penger ikke er hele løsningen. Det handler også om holdninger, atferdsendringer og om å gjøre det som virker i de ulike kontekstene – det vil si på områder hvor kunnskap fra atferdsfag er vesentlig. Psykologien kan også i større grad bidra til å synliggjøre at utdanning og skole er mer enn matte og språk og at barnets helse og fundamentale rettigheter også bør styrkes skal man oppnå læringsresultater. Fra psykologien vet vi etter hvert mye om hva vold og overgrep gjør med barns utvikling. Samtidig er vold og overgrep ekstremt utbredt i skoler i utviklingsland.

Man er også i økende grad opptatt av andre ferdigheter enn det å kunne lese, skrive og regne. Vi snakker da om evne til å lære, omstille seg, samarbeide osv. – såkalte soft skills. Dette er ferdigheter som i stor grad etableres tidlig. For å styrke disse, trengs det mer enn utenatlæring. Det trengs språkutvikling, samspill, lek og kognitiv fleksibilitet. Psykologien bidrar til ikke bare å definere hva som trengs, men også til hvordan vi kan få det til.

4. Psykisk helse

Mens jeg besøkte Washington, var Verdensbanken og WHO vertskap for arrangementet Out of the Shadows: Making Mental Health a Global Development Priority. Psykiske helselidelser utgjør en enorm sykdomsbyrde i verden. Depresjon alene rammer 350 millioner mennesker. Til tross for dette havner fremdeles psykisk helse i skyggen på grunn av stigma, fordommer og frykt. I utviklingsland er behandlingstilbudet katastrofalt. Det ble fremhevet at tvungen migrasjon og konflikt bidrar til å gjøre dette temaet enda viktigere.

Målet med arrangementet i Washington var å få mental helse høyere opp på den globale utviklingsagendaen gjennom å engasjere finansministre, organisasjoner, privat sektor, innovasjonsmiljøer og det sivile samfunnet. Investeringene er viktige, og forventet sosial, helsemessig og økonomisk utbytte er stort. Fagfolk delte erfaringer om kostnadseffektive innovasjoner fra rundt omkring i verden. En rekke temaer ble diskutert, bl.a. hvordan man integrerer psykisk helse i andre helsetjenester og hvordan man utdanner nok personell innenfor psykisk helse. Og hvordan skal man utvikle mer integrerende og tilrettelagte arbeidsplasser som er helsefremmede?

Psykologisk kunnskap er sentral for å fremme denne agendaen slik at psykisk helse blir akseptert som en del av alle menneskers helse. Målet er at alle som trenger det, skal få behandling og støtte selv om de er fattige, selv om de bor i fattige land, selv om de er rammet av konflikt. Kunnskap og erfaring om hva som hjelper og hvordan vi kan forebygge, er et globalt fellesgode hvor deling av kunnskap ikke gjør at det blir mindre av det, men mer.

5. Teknologi og marked

Teknologi og innovasjon var gjennomgangstemaer på mange av møtene. Dette handler ofte om atferdsendring, f.eks. å bevisstgjøre lærere og lokalsamfunn ved å vise dem hvordan teknologien gjør livet lettere. Helse og utdanning er områder hvor innovasjon vil ha stor innvirkning. Den teknologiske utviklingen når det gjelder diagnostisering er enorm, og «kvalitetssamspill» mellom elever og teknologi er også på veg. Rommet for lærere og leger er i ferd med å endres. Psykologisk kunnskap kan brukes for å skape innovative løsninger som bedrer folks liv, men den kan også brukes for å forklare og tilrettelegge slik at disse nyvinningene blir kulturelt og sosialt akseptable og faktisk brukt.

På ett av møtene i Washington hørte jeg en diskusjon om et prosjekt i Zambia om hvordan rekruttere sykepleiere og sosialarbeidere. Hva er den beste måten å annonsere studier på for å tiltrekke seg gode kandidater? Er det å lokke med å få muligheten til å yte offentlige tjenester eller å vektlegge egne karrieremuligheter? Gjennom enkle eksperimenter ble ulike annonser utprøvd slik at de man valgte, faktisk var tilpasset kandidatene man ønsket seg og hvordan disse responderer. Dette er arbeidspsykologi og sosialpsykologi i praksis, men også et eksempel på nytten av gode eksperimentelle forskningsmetoder.