Jeg var på et seminar med psykolog John Gottman, som i en mannsalder har forsket på hva som virker og ikke virker i parforhold. Han pekte på sin psykologkone Julie som også var tilstede, og sa: «Når hun er lei seg eller misfornøyd, stopper verden.»

Kursdeltakerne lo, men han forklarte alvorlig hva han mente: «Jeg legger fra meg det jeg holder på med og gir henne min fulle oppmerksomhet. Å respondere aktivt på partnerens kroppsspråk og små invitasjoner, signaliserer at vi ser og anerkjenner den andre, at det partneren tenker, føler eller gjør har betydning for oss.»

Her følger et eksempel på en slik «stoppe-verden-respons»:

Hun: (sukker tungt, holder seg til kjeven.) 
Han: (ser opp fra iPad-en, slutter å taste.) Er det den gamle visdomstanna igjen? 
Hun: Jeg tror det, det gjør skikkelig vondt.
 Han: Stakkars deg, jeg tror du må krype til korset og få gjort noe med det. 
Hun: Ja. Jeg gruer meg. Det blir rotfylling. Han: (reiser seg.) Paracet? Rødvin? En klem? Hun: Alt, takk. (smiler matt.)

Denne dialogen kan virke overflatisk og ubetydelig, men slik er det ikke. Mannen her viser det Gottman kaller en «turning towards»-atferd, en type henvendthet som mange av hans studier har vist karakteriserer levedyktige forhold. Mannen har hørt konens invitasjon, responsen hans er et tilsvar på hennes tilknytningssignal, men også et tegn på identitetsbekreftelse: Jeg ser deg. Han husker at hun har en vond visdomstann, altså forteller han henne at han kjenner hennes helsehistorie og små plager.

Identitet blir til i relasjon

I mange forhold fases slik gjensidig utveksling ut etter hvert som tiden går. Mange faller inn i en tralt av uoppmerksomhet. Den ene eller begge slutter å høre ordentlig etter hva den andre sier, responderer ikke lenger på små invitasjoner til kontakt, tar ikke hint, reiser seg og går selv om den andre er midt i et resonnement og så videre.

Det behøver ikke være noe ondartet eller villet i dette, men noe som bygger seg opp i et hverdagsliv der tusen ting konkurrerer om oppmerksomheten vår og der det moderne livet er preget av digitale distraksjoner. I forhold der partene lar den andres følelser eller små henvendelser gå upåaktet hen, vil kontakten gradvis bli dårligere og forholdet svekkes. «Av-elsking» – nedbygging av hengivenhet – begynner ofte med mangel på respons. Med negativt fortegn kunne eksempelet over se slik ut:

Hun: (sukker tungt, holder seg til kjeven.) 
Han: (taster på iPad-en.) 
Hun: Jeg har tannverk igjen, det gjør skikkelig vondt. Han: Mmm, så dumt, da (taster).
 Hun: Jeg må nok til tannlegen.
 Han: Mmm (taster).
 Hun: Jeg gruer meg, det blir vel rotfylling.
 Han: Må du, så må du (taster).
 Hun: (går på badet og ser seg i speilet, ser trist ut.)

Denne dialogen behøver ikke vitne om at forholdet er under oppløsning, men det er et dårlig tegn dersom dette er standardresponsen fra mannen når konen ber om omsorg. Hun tenker kanskje at hun ikke kan forvente så mye fra ham, han er så opptatt. Neste gang hun plages med noe eller tenker på noe hun gjerne skulle snakket med mannen om, holder hun igjen. Kanskje går hun et annet sted med bekymringene sine, til en venninne, moren eller en terapeut. Slik kan det gradvis bli mer stille mellom dem, inntil værrapporter, innkjøpsplaner og fordeling av sjåførvirksomhet for barn som skal fraktes hit og dit blir det eneste de snakker om.

Uten å bli sett og anerkjent er det vanskelig å utvikle og holde fast ved en identitet, en kontinuitet i opplevelsen av hvem man dypest sett er, for seg selv og for andre. Når vi leter etter en partner, leter vi etter en som ser vår unikhet og som vil være reisefølge gjennom livsfasene våre. Foreldre og opprinnelsesfamilie former vår tidlige opplevelse av hvem vi er. Siden er det utdannelsen vi tar, arbeidet vi hengir oss til, interessene våre, vennekretsen, hvor vi bor, hva vi leser, hva vi lytter til og hva vi spiser som er med på stadig å rekonstruere og bekrefte identitetsfølelsen vår.

Følelsen av å være verdifull

Barn står i en særstilling her. Får vi barn, er dette i aller høyeste grad med på å fortelle oss selv og verden hvem og hva vi er. Får vi det ikke, vil også dét være med på å definere oss. I voksen alder er imidlertid partneren den vi har størst forventninger til som identitetsbekreftende faktor i vårt liv. Den personen vi føler dyp fortrolighet til, har stor innflytelse på vår følelse av hvem vi er og hva vi duger til. En partner som virkelig kjenner oss, vil også vite hvem vi føler at vi er og ønsker å være, og vil kunne passe på å bekrefte dette. Han eller hun vil kunne hjelpe oss til å motvirke selvtvil og selvoppgivelse og holde oss oppe i perioder med motgang og kriser, for følelsen av den vi dypest sett er kan trues på mange vis.

Vi kan mislykkes i et jobbprosjekt, vi kan bli utsatt for kritikk, vi kan stryke til en eksamen, vi kan miste et vennskap, vi kan bli syke. Følelsen av å være verdifull kan rokkes ved. Hele livet arbeider vi med å oppsøke mennesker og situasjoner som kan bekrefte oss, noen ganger justere oss og hjelpe oss til å bli en bedre utgave av oss selv. Ikke noe annet eller noen andre skårer høyere på rankingen over betydningsfull påvirkning enn partneren. Å bidra til å bekrefte vår identitet gjennom å heie på oss, støtte oss i våre anstrengelser for å nå våre mål, utfordre, anerkjenne oss og respektere oss, dette er parforholdets hovedoppgave nummer to, ved siden av å fungere som en base, vårt trygge sted og vårt tilknytningspunkt i nød og lyst.

Det er ikke uten grunn at mennesker som blir forlatt, enten fordi partneren går fra dem eller dør, er kritisk utsatt for depresjon og somatiske lidelser. Når både det emosjonelle ankerfestet og den som bekrefter vår tilstedeværelse i verden forsvinner, blir vi sårbare. Vi behøver ikke å miste partneren fysisk for å oppleve dette. I utallige parforhold klager mennesker over ikke å bli sett, over å være usynlige for partneren, å føle seg som luft for ham eller henne, eller å bli tillagt så mange dårlige intensjoner at de nesten ikke holder det ut. Noen forteller om å bli «utkjefta» i årevis, at de har kjent seg nærmest tilintetgjort av anklager, at de til slutt har følt seg så udugelige at det eneste de vil er å komme seg vekk, ut av forholdet for å redde en skamfert selvfølelse og reparere en frynsete identitet.

En kronisk stressfølelse før bruddet

Både usynliggjøring og kjefting kan oppleves som nedverdigende for ens posisjon i forholdet og i familien og som et angrep på den man dypest sett føler at man er. Hos mange utløser dette raseri og noen ganger en superrasjonell, argumenterende holdning, sier psykolog Les Greenberg. Han er en av mange forskere og terapeuter som har integrert tilknytningsteori og emosjonsforskning i sin forståelse av den nære voksenrelasjonens psykologi. Åpen forakt er heller ikke en uvanlig reaksjon, men de underliggende følelsene, sier Greenberg, er som oftest skam og avmakt. Dette er sterke følelser, og ikke sjelden kan kombinasjonen av raseri, skam og sterk maktesløshetsfølelse føre til utagering i form av dytting, lugging, ørefiker og slag, og da er paret inne på en farlig vei.

Nå må det sies at noen har en skjørere opplevelse av hvem de er enn andre. De tåler mindre trykk, trenger mer bekreftelse og kjenner seg lettere angrepet enn mennesker med en mer solid identitetsfølelse. Men uansett skjør eller solid, dersom et menneske føler at det forsvinner, endrer karakter og begynner å bli fremmed for seg selv i parforholdet, handler dette svært ofte om at vedkommendes identitetsfølelse er truet.

Når mennesker forteller at de følte at de svant hen, at de kjente seg utraderte i parforholdet, er ikke dette verken overdramatiserende eller merkelig. Vi er sosiale dyr. Fravær av anerkjennelse og identitetsbekreftende tegn over tid vil hos mange utløse en uhyggelig, krypende følelse av å bli tilintetgjort, lik lille Ninni i Tove Janssons Mummibok Det usynlige barnet: Ninni er et barn som har vært utsatt for så mye ironi og kulde at hun gradvis har bleknet og blitt usynlig, en metaforisk beskrivelse av konsekvensene av omsorgssvikt. I Mummifamiliens vennlige sfære blir hun seg selv igjen. Voksne menn og kvinner kan også blekne og forsvinne, for i parforholdet er vi ganske små og sårbart utlevert, til den som kjenner oss best og som vet hvor det svir. Opplevelsen av å bli avvist av partneren kan derfor rokke ved manges identitetsfølelse og skape stor frykt.

En kvinnelig informant i slutten av førtiårene har et pinefullt uttrykk i ansiktet når hun forteller om samlivsbruddet sitt, selv om det er lenge siden hun gikk og selv om hun har vært lykkelig med en annen i mange år. Hun ser ned i bordplaten når hun snakker, og hun holder hendene over brystet, som om hun skulle oppleve her og nå det hun beskriver:

Det var som en klump, noe vondt, som en ulykke, noe som bare vokste, som måtte håndteres. Jeg kunne ikke spørre etter det jeg trengte fra ham, jeg lagde ikke dramaer, jeg forklarte, viste likeverdig styrke, gråt ikke. Det ble en kronisk stressfølelse. Etter hvert tenkte jeg: Jeg må drifte meg selv, snakke med andre. Det var en slags resignasjon. Hovedfølelsen var «Jeg dør». Det stoppet opp i meg. Jeg hadde det så vondt. Så ble jeg hardere og hardere. Jeg begynte å gi opp. Jeg har jo mye stolthet.

Når vi lever lenge sammen i et parforhold, skjer det endringer. Vi forandrer oss fysisk, får kanskje utvidet ansvar i jobbene våre, blir mindre oppmerksomme på hverandre i perioder, forholder oss mer til barna enn til partneren, snakker mindre om oss selv, spør mindre om hvordan den andre har det. Det er normalt. Det skjedde også med dette paret, men hun syntes at de taklet det, at de var sterke sammen. De hadde fortsatt glede av hverandre seksuelt, men problemet var at den emosjonelle kontakten ble svakere, selv om hun gjorde alt hun kunne for å være der for mannen.

Frykten for å bli utradert

Hun opplevde det nesten som ufattelig at han ikke lenger var «med» henne slik som før, men så på henne med en slags fiendtlighet, som om han ikke likte den hun var blitt. Når hun snakker om fornemmelsen av klumpen som vokser, ulykken som nærmer seg og som hun ikke kan stoppe, er det selvsagt en blanding av frykt og sorg over å føle seg isolert hun uttrykker.

De andre emosjonelle bildene handler om frykten for å bli utradert. Hun opplever at mannen avviser alt hun ber om og dermed avviser han den hun er. I dag tror hun ikke at han hadde dårlige intensjoner, han ønsket ikke å skade eller såre, han var rådvill, men den gangen var hun redd for å forgå av fortvilelse. Løsningen ble skilsmisse, noe han ikke ønsket. Han var fortsatt glad i henne og sørget over bruddet.

Emosjonsforskning viser at å føle seg såret kan være koblet til opplevelsen av å være devaluert, av å bli emosjonelt skadet, av å være i en farefull situasjon, av å bli pint. Hvis partnerens væremåte, handlinger og utsagn stadig trigger en følelse av at man er verdiløs eller utsatt og i fare, aktiveres overlevelsessystemet i den som føler seg såret. På overflaten kan personen reagere med raseri og aktiv protest, eller unnvikelse og tilbaketrekning, men den underliggende følelsen – som sjelden er erkjent – er frykten for å bli ødelagt.

Og hva gjør vi for å unngå å bli ødelagt? Mange av oss vil trekke oss unna det som aktiverer den pinefulle, vonde tilstanden i oss, altså partneren. I et forhold trenger vi jevnlig hjelp til følelsesregulering og bekreftelse av vår identitet, sier Greenberg, og noen av parforholdets viktigste oppgaver er å kunne gi beskyttelse, anerkjennelse, positive oppstrammere og konstruktiv motstand. Hvis partnerens respons, eller mangel på respons, skader selvfølelsen vår, vil det føre til at vi begynner å trekke oss bort, vekk fra smertens kilde.