Jeg ser på behandleren min. Hun stryker seg lett over håret. Vrir seg litt i stolen. Så stiller hun meg et spørsmål. Et av mange spørsmål denne timen. Jeg svarer ikke med en gang. Vet ikke engang om jeg vet svaret. Egentlig føler jeg mest for å være stille. Kanskje gråte litt.
Etter tre timer hos henne har jeg blitt usikker. Skjønner hun egentlig problemstillingen min? Skjønner hun meg? Jeg tenker på min forrige psykolog. Han jeg hadde over mange år. Der fikk jeg en helt annen følelse ganske med en gang. Som at han så meg og forstod.
Selvfølgelig utviklet tryggheten seg mer utover behandlingen. Og det var svinger og humper også i den behandlingsrelasjonen. Likevel var det noe grunnleggende som var til stede allerede fra start. Var jeg bare heldig med han? Kanskje. Kanskje ikke.
Likevel drar jeg med meg en tro på at en god relasjon er helt avgjørende for god behandling. Derfor ble jeg usikker når jeg allerede i første time følte at det var noe som ikke stemte i relasjonen til den nye behandleren.
Og etter tre timer er jeg enda mer usikker. Hvor lenge skal man gi det en sjanse? Og hva er egentlig alternativet hvis man ikke får utbytte av terapien?
Bytte av psykolog – er det et alternativ?
Situasjonen over speiler møtet med behandleren min. Tatt i betraktning en presset psykisk helsetjeneste over hele linja, vet jeg godt at jeg er heldig som har fått rett til hjelp. Da er det lett å føle seg kravstor og usikker når man stiller spørsmålstegn ved hjelpen man blir tilbudt.
Men sannheten er at tanken på om jeg rett og slett kan bli dårligere av terapien også har slått meg. Derfor bestemte jeg meg for i det minste å finne ut om det er mulig å bytte psykolog.
Kortversjonen er at jeg først ringte en pasientrådgiver som henvises til på Helsenorge. Hun kunne fortelle at det vanligste var at man tok opp denne problemstillingen med psykologen selv. Og deretter må psykologen eventuelt henvise meg videre.
Hun kunne skjønne at dette var ubehagelig. Et annet alternativ mente hun derfor kunne være å høre med inntaksteamet ved DPSen som hadde rettighetsvurdert henvisningen min.
Ingen ledige avtalespesialister
Jeg bestemte meg for å forhøre meg med en fra inntaksteamet i første omgang. Hun kunne bekrefte det pasientrådgiveren hadde fortalt. Dette måtte gå via behandleren. Eventuelt kunne jeg ta kontakt med en annen avtalespesialist selv og høre om de hadde ledig tid
«Men det er bare ett problem», sa hun, etter å ha sjekket ut hvilke avtalespesialiser som kunne være ledige; «ingen har ledige timer.»
Det var lett for meg å si seg enig i at det var et problem.
«Men, man kan kanskje stå på venteliste da eller?», spurte jeg.
«Nei, vi opererer ikke med venteliste», svarte hun. Ok. «Men hva gjør man da?», spurte jeg.
«Vil valget da i realiteten stå mellom å gå til en psykolog hvor både pasient og psykolog sløser med verdifull tid eller rett og slett stå uten behandler?», undret jeg videre.
«Ja, egentlig», svarte hun. «En mulighet kan imidlertid være at behandleren din kan kontakte en annen avtalespesialist for å høre om de kan bytte pasienter. Hvis ikke er det eventuelt et kommunalt tilbud som kan være alternativet».
Jeg kjenner at luften er i ferd å gå ut av meg. Jeg har nettopp fortalt henne at jeg er henvist på bakgrunn av hjelp til spesifikk traumebehandling. Og et av hennes forslag er på kommunalt nivå. Selvfølgelig kan det være en mulighet for at hjelp fra kommunen kunne hjulpet meg.
Men likevel.
Det er grunn til å tro at komplekse traumer som oftest behandles best av de som har erfaring og kunnskap om nettopp dette. Noe annet ville vel i så fall bety at både videreutdanning og kurs i traumebehandling kan sies å være overflødig bruk av tid og penger.
Håpet om en mulighet for å bytte behandler dersom terapien fortsatt ikke gir effekt svinner hen. Før jeg legger på telefonen vil jeg likevel spørre om en ting til. Har hun oversikt over hvilke avtalespesialister innenfor mitt opptaksfelt som har kompetanse på traumeerfaring? Sånn i tilfelle jeg går for alternativet om at psykologen min kan prøve å bytte pasient med en annen.
Men nei.
Det har de ikke noe informasjon om i systemene sine. Etter samtalen med henne fremstår det for meg som at et bytte av psykolog mer er en teoretisk mulighet enn som et reelt alternativ for meg eller andre pasienter
Et sviktende system
Egentlig har jeg lyst til å bli sint. Sint på et system som virker så lite tuftet på pasientene de skal treffe. Sint på vegne av pasienter som ikke har opplevd en god behandlerrelasjon og som derfor kanskje tror det er dem det er noe galt med som ikke «klarer» å få noe særlig ut av terapien.
Og ikke minst sint fordi man som pasient i bunn og grunn blir veldig sårbar når man i praksis ser ut til å ha bare ett alternativ. Dette alternativet kan selvsagt gå veldig bra. Men det er en sårbar og veldig personlig reise man legger ut på sammen med terapeuten. Da bør det være lov å føle seg trygg.
Selvfølgelig er det mange pasienter som trenger å jobbe med trygghet, og problemet kan helt klart ligge her. I de tilfellene er det naturligvis ideelt om pasienten tør å ta opp dette med psykologen. De fleste terapeuter vil sikkert ha forståelse for at en terapirelasjon ikke alltid fungerer. Det har de sikkert kjent på fra eget ståsted også.
Man må imidlertid huske på at pasienten ikke sjelden kan ha problemer med selvhevdelse og manglende tro på seg selv. Dette kan til og med være kjernen i utfordringene til pasienten. Da er det ikke rart hvis det blir vanskelig for pasienten, om enn umulig, å fortelle terapeuten at man ikke føler at behandlingen fungerer.
Pasienten står i tillegg i en skjev maktbalanse; overfor både terapeut og systemet. Da synes det urimelig å ha et system som nesten utelukkende baserer seg på ett alternativ for å bytte psykolog; at pasienten selv må si fra direkte til psykologen.
Hvem kan endre systemet?
Etter å ha jobbet i helsetjenesten selv, vet jeg så inderlig godt at systemet til slutt kan knekke ethvert engasjement og pågangsmot. Faktisk var systemet en stor grunn til at jeg forlot helsevesenet til fordel for betydelig bedre arbeidsforhold. Så jeg skjønner det godt dersom ikke psykologer eller psykiatere har energi til å ta kampen for et mer pasientvennlig system.
Sannsynligvis har mange allerede brukt krefter på å heve stemmen om manglende ressurser og et system som kommer til kort. Men hvem skal egentlig ta kampen for et bedre system da? Er det pasientene? Som kanskje allerede mangler både krefter, tid og noen ganger også personlige forutsetninger for å gjøre det?
En ting står i hvert fall klart for meg; endringen vil neppe komme fra de som sitter på pengesekken.