Norsk psykolog­utdanning har mye å lære av utlandet

I en artikkel i Dagens Næringsliv fredag 26. februar, vises det til at en økende andel norske studenter drar til utlandet for å få seg psykologiutdanning. Christian Zimmermann i Norsk Psykologforening uttaler samme helg til avisen at han er skeptisk til utviklingen, med den begrunnelse at ingen utenlandske psykologistudier er i nærheten av å tilby en utdannelse som er jevngod med den norske.

Denne uttalelsen fremstår ikke bare som arrogant, slik representanter for Studier i utlandet og studentorganisasjonen ANSA ganske riktig påpeker. Den vitner i tillegg om en bekymringsverdig kunnskapsløshet hos ledelsen i Norsk Psykologforening.

I Norge er inntakskriteriet til profesjon (klinisk psykologi) hovedsakelig basert på karakterer fra videregående eller årstudiet. Ingen ekstra motivasjon eller klinisk erfaring ved siden av studiene kreves for å komme inn. Utdanningen er et seksårig løp, og hoveddelen av praksisen er lagt til de to siste studieårene. Hvor ille står det egentlig til med utdanningsløpene i klinisk psykologi i utlandet? La oss komme med noen eksempler.

Vanlig med praksis også i utlandet

Kandidatstudiene i Danmark krever nå to års supplerende ekstern veiledet praksis før autorisasjon, altså totalt syv års utdanning med teori og praksis, gitt at man antar at studenten forsatt er under opplæring når han eller hun er i ekstern veiledet praksis. Det er også integrert ferdighetstrening og praksis i studiet: 14 uker (ett semester) á 30 timer hver uke.

For å bli klinisk psykolog i Ungarn kreves treårig bachelor, toårig master i klinisk psykologi med 80 timers praksis og mulighet for spesialisering i klinisk helse eller klinisk utviklingspsykologi. Dette kvalifiserer til studentlisens hvor studentene må ha ett års praksis i Norge før de godkjennes som kliniske psykologer i Norge, på like vilkår som de norske studentene.

For å bli klinisk psykolog i Storbritannia og Irland må man vanligvis ha treårig bachelorgrad i psykologi, deretter ettårig mastergrad i psykologi, og så en lønnet treårig doktorgrad (PsyD/Clinical Doctorate). Omtrent 3000 timer er integrert praksis i flere ulike områder av klinisk psykologi. For å komme inn på en slik grad kreves det ikke bare utmerkede karakterer, men også minst ett års forskningspraksis i en klinisk forskningsgruppe og en vurdering av motivasjon og personlig egnethet som klinisk psykolog. Til sammen har man derfor, ved fullført utdanning, opparbeidet seg sju-åtte års utdanning i psykologi med flere års teori, praksis og forskerkompetanse i klinisk psykologi.

I USA er det vanlig med en fireårig bachelor i psykologi og dernest en fireårig doktorgrad, hvorav et år er praksisopphold innenfor studentens spesialiseringsfelt og to år er veiledet praksis, før man får lisens.

Mangler troverdig dokumentasjon

Christian Zimmermanns påstand om at profesjonsutdanningen i Norge er bedre enn de utenlandske fordi den inkluderer mer praksis, stemmer altså ikke med virkeligheten. Man kan snarere påstå at den norske modellen inneholder mindre praksis enn flere utdanningsløp i utlandet. I tillegg kreves det i utlandet gjerne betydelig mer klinisk erfaring ved siden av studiene, så man kan snarere si at kliniske psykologer fra blant annet Storbritannia og Irland er bedre kvalifiserte enn kliniske psykologer fra Norge. I tilegg har disse den etterlengtede kliniske forskningskompetansen og erfaringen som man nå etterlyser på norske universiteter.

Påstanden om at den norske utdanningsmodellen er betydelig bedre enn samtlige utenlandske, mangler også troverdig dokumentasjon. Kan Norsk Psykologforening for eksempel vise til at pasienter og brukere av psykologer i Norge blir raskere friske enn brukere av psykologtjenester i andre deler av verden? Har Norsk Psykologforening tall som viser at de mange psykologer med utenlandsk utdanning som allerede nå jobber med oppfølging og behandling av brukere og pasienter – mange av dem organisert i Norsk Psykologforening – oppnår dårligere resultater enn behandlere med norsk profesjonsbakgrunn?

Slik vi ser det, speiler Zimmermanns uttalelser snarere en frykt for at norsk klinisk psykologi trues av høyt kvalifiserte utdannede kliniske psykologer fra utlandet, der den norske profesjonsmodellens monopol settes spørsmål ved. Vi tror at de kliniske psykologene utdannet i utlandet fort kan vise seg å være så gode i faget og yrket sitt, at dette kan føre til at flere stiller spørsmålstegn ved om den norske modellen – i strid med EUs anbefalinger og Bologna-avtalen – har livets rett.

I motsetning til Norsk Psykologforening, mener Psykologiforbundet at psykologifaget og psykologiens samfunnsbidrag styrkes ved at flere tar utdanning i utlandet. Psykologer utdannet i andre land enn Norge vil komme hjem med nye perspektiver, et internasjonalt nettverk, og bidra til økt kompetansemangfold og kunnskapsutvikling. Vi minner også om at klinisk psykologi er bare én av mange verdifulle studieretninger i psykologi.