Brosikring mot selvmord lønner seg

Selvmord ved utsprang fra høyt sted kan forebygges ved å investere i fysiske sikringstiltak. Samfunnsøkonomisk er dette lønnsomt, selv om slike dødsfall anslagsvis «bare» utgjorde 165 (6 %) av de 2774 selvmordene som fant sted de siste fem årene vi har tall for (2010–2014), og selv om det skulle føre til at enkelte griper til andre metoder i stedet. For mange kan det kanskje virke kynisk å snakke om selvmord ut fra samfunnsøkonomiske vurderinger. Men som på andre felt der forebygging er påkrevet, må vi også på dette området vurdere de samfunnsøkonomiske sidene av ulike tiltak.

Forekomsten av selvmord i Norge er knapt endret de siste tyve årene – til tross for at vi i samme periode kontinuerlig har videreført planer for forebygging og årlig bevilget millioner til forebyggende tiltak. De siste årene har registrerte selvmord ligget konstant på rundt 550 per år, med tre ganger så mange selvmord blant menn som blant kvinner. I 2014 skjedde 38 (7 %) av dem ved utsprang fra høyt sted.

Brosikring

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening gir Kim Larsen og Kim Karlsen (2016) en grundig oppsummering av kunnskap om brosikring for å forhindre selvmord. De spør om det hjelper å sikre broer mot personer som ønsker å ta livet sitt, og om vi har råd til å la være. De konkluderer med at «det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at sikring av kjente utsprangsteder bidrar selvmordsforebyggende. Nesten samtlige undersøkte sikringstiltak har vist seg å redusere antall selvmord ved såkalte hotspots». Samtidig slår Larsen og Karlsen fast at metodesubstitusjon forekommer i mindre grad enn forventet.

Et argument mot å sikre broer mot selvmord har vært de økonomiske kostnadene. Larsen og Karlsen drøfter dette med eksempler fra Ellington Bridge i Washington, Fredrikstadbrua og Tromsøbrua. Men om vi unnlater å bygge ut, vil det jo ikke påløpe noen kostnader, vil noen kanskje innvende. Feil; hvert år påløper det både økonomiske kostnader til politiaksjoner, leteaksjoner, tiltak for etterlatte, m.m., i tillegg til menneskelige kostnader knyttet til f.eks. traumatisering av vitner til selvmord ved utsprang. Dette er noe som sjelden diskuteres. Larsen og Karlsen viser til en beregning fra Golden Gate Bridge i San Francisco. Den tyder på at man nådde «break even» i henhold til WHOs kostnadseffektivitetsgrense allerede etter ni måneder.

Vi har dessuten nærmere eksempler på lønnsomhetsberegninger enn den fra USA. Clifton Suspension Bridge (CSB) i Bristol, England, som Larsen og Karlsen omtaler, sto ferdig i 1864. Siden har CSB vært et hyppig benyttet sted for å ta sitt eget liv. Mellom 1974 og 1998 døde minst 168 personer etter utsprang derfra. I 1998 sikret man broen med fysiske barrierer. Sikringen kostet 300 000 britiske pund (2009-priser) (Knapp, McDaid & Parsonage, 2011). I de fem årene før sikringen ble satt opp, var det gjennomsnittlig 8,2 selvmord per år fra broen (n = 41). I de fem årene etter at sikringen var satt opp, var gjennomsnittet halvert til fire per år (n = 20, p = 0.008). 95 prosent av de 61 som døde på denne måten var menn (Bennewith, Nowers & Gunnell, 2007, 2010).

En modell

Eva Maria Bonin og David McDaid ved London School of Economics and Political Science har brukt CSB i en kasus-studie der de har modellert økonomiske innsparinger for samfunnet dersom det installeres brosikring mot selvmord. De legger til grunn at barrierer ved høyrisikopunkter som ved CSB reduserer denne type selvmord til det halve. De legger videre til grunn at folk som eventuelt ville tatt sitt liv ved utsprang fra CSB forskyves til andre metoder. Et slikt skifte av metode vil redusere antall selvmord i denne gruppen betydelig, hevder de, fordi dødelighet ved utsprang fra høyrisikopunkter tilsvarende CSB er på 95 prosent, mens den er på rundt 9 prosent for andre metoder samlet. Modellen deres inkluderer sannsynlighet for senere ikke-fatale og fatale selvmordsforsøk, tangible så vel som intangible kostnader, og tap fra både lønnet og ulønnet produktivitet.

Først beregner de kostnadsinnsparingen i løpet av ett år for en ettårs kohort av dem som forsøkte å ta livet sitt ved å hoppe fra CSB. Modellen følger så kohorten i ti år, legger til grunn at det samme mønsteret av selvmord gjentar seg årlig og estimerer den aggregerte innsparingen for ti-årsperioden. Modellen tar ikke med kostnader knyttet til tiltak for etterlatte eller belastninger ved at barn mister foreldre. Kostnadene for brosikringen forutsettes å påløpe første år (Knapp, McDaid & Parsonage, 2011).

Resultater og lærdom

I tilfellet CSB var den beregnete økonomiske innsparingen for samfunnet femtifire – 54 – ganger større enn kostnadene med å sikre broen. Dette viser at investering i denne type brosikring med høy sannsynlighet er svært lønnsomt for samfunnet. Dette gjelder selv om alle forhindrete selvmord skulle forskyves til andre metoder. Den faktiske risiko for slik metodesubstitusjon ser imidlertid ut til å være liten. Det skyldes antakelig at suicidale impulser gjerne er både fluktuerende og ambivalente slik at det å vinne tid, som ved brosikring, forebygger selvmord (Daigle, 2005).

I Norge finnes mange broer. Dødsårsaksstatistikken forteller oss ikke hvor mange av selvmordene knyttet til utsprang fra høyt sted som skjer fra broer (Gjertsen, 2005). Ei heller om de mest brukte broene kan sammenlignes med CSB. Eksemplet fra Bristol gir oss likevel flere lærdommer: Noen selvmord kan forebygges med like enkle tiltak som dem vi setter i verk for å forebygge dødsfall i veitrafikken – ved fysiske hindringer. Effektiv forebygging bør ikke alene rettes mot helserelatert adferd med høy forekomst, som gir høy sykdomsbyrde («burden of disease») eller høye sykdomskostnader («cost of illness») for landet. Tiltak rettet mot små grupper og som kan beskytte enkeltmennesker for store lidelser, kan være svært lønnsomme for samfunnet. I tillegg til å vurdere sykdomsbyrde, sykdomskostnader, effektstørrelser og alvorlighetsgrad, må modellering av samfunnsmessig lønnsomhet tas i bruk når vi drøfter prioritering mellom tiltak i forebyggende psykisk helsepolitikk.

Kilder

Bennewith, O., Nowers, M. & Gunnell, D. (2007). Effect of barriers on the Clifton suspension bridge, England, on local patterns of suicide: implications for prevention for prevention. British Journal of Psychiatry, 190, 266–267. doi: 10.1192/bjp.bp.106.027136

Bennewith, O., Nowers, M. & Gunnell, D. (2010). Suicide behaviour and suicide from the Clifton Suspension Bridge, Bristol and surrounding area in the UK: 1994–2003. European Journal of Public Health, 21, 204–208. doi: 10.1093/eurpub/ckq092.

Daigle, M. (2015) Suicide prevention through means restriction: Assessing the risk substitution: A critical review and synthesis. Accident Analysis and Prevention, 37, 625–632. doi: 10.1016/j.aap.2005.03.004.

Gjertsen, F. (2005). Selvmordsmetoder i Norge – Potensial for forebygging? Suicidologi, 10(2), 8–10.

Knapp, M., McDaid, D. & Parsonage, M. (red.) (2011). Mental Health Promotion and Illness Prevention: The economic case. London School of Economics and Political Science, Department of Health, London.

Larsen, K. & Karlsen, K. (2016). Selvmord ved utsprang fra høyt sted. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 53, 118–126.