Jeg husker godt en ressurssvak ung mann i begynnelsen av tjueårene som ble henvist fra helsetjenesten i et lokalt fengsel. Han hadde en dom på seks måneder med fem års sikring på grunn av brannstiftelse, noe han selv mente var et uhell. De trodde han var pyroman, noe jeg aldri fikk til å stemme. Han hadde ingen interesse for flammer. Han var derimot en enfoldig ung mann som snakket langsomt og med enkle ord, og som lett kunne ledes av voksne.
Jeg trodde ham da han sa at det var et uhell. Men han blottet seg, og derfor ble han sittende inne i sikringstiden.
Han blottet seg når han var deprimert. Han gikk i skytteltrafikk mellom fengselet og en psykiatrisk institusjon, og når han blottet seg i institusjonen, ble han sendt tilbake til fengselet. Når han så ikke hadde blottet seg på en stund, ble han sendt tilbake til institusjonen. Når han så igjen blottet seg, ble han nok en gang sendt tilbake til fengselet.
Et underlig spørsmål
Slik vandret han frem og tilbake et utall ganger. Sosialtjenesten i fengselet var fortvilet. Da han dukket opp på kontoret mitt fulgt av en fengselsbetjent, møtte jeg en pjuskete ung mann med langt pistrete hår bundet opp i en hestehale. Han luktet sterkt av fengsel og røyk. Av en eller annen grunn minnet han meg om en forsoffen indianer jeg engang så i USA, på grensen til Canada. Den unge mannen så redd og fortvilet på meg og sa at han ikke ville fortelle meg noe som helst.
Jeg spurte om han ville ha kaffe i stedet for å snakke. Han smilte og takket. Jeg fikk ham fort på glid, og han fortalte om livet sitt innenfor murene. Varetekten hadde blitt forlenget i nye fem år på grunn av et voldtektsforsøk. Nå hadde han sittet inne i nesten seks år.
Et viktig poeng i min forståelse av problemet hans var at han etter en tid i terapi spurte meg om hvordan jeg greide å kontrollere blottingen min når jeg var deprimert. Jeg stusset over spørsmålet og sa at jeg ikke kontrollerte blottingen min i det hele tatt, men at jeg aldri tenkte på at jeg skulle blotte meg når jeg var deprimert, da pratet jeg heller med noen.
Gutten svarte at han hele tiden hadde fått høre fra fagfolk at han snart måtte lærte å kontrollere blottingen sin. På den tiden, i midten av 1970-årene, var det vanlig å tenke at de som begikk overgrep, måtte lære å kontrollere seg. Reidar, som gutten het, fikk meg til å tenke at slik var det ikke.
Relasjonell utvikling
En av de første som begynte å beskjeftige seg med seksuelle avvik, var den tyske psykiateren Richard von Krafft-Ebing. I 1886 publiserte han sitt hovedverk, Psychopatia sexualis, hvor han beskrev en rekke seksuelle avvik. Den kom i utallige utgaver i flere tiår. Det var en vanlig oppfatning den gangen at pedofili og homofili var uttrykk for en degenerert seksualitet, og det var først i 1970-årene at det oppsto interesse for å behandle blant annet personer som hadde pedoseksuelle interesser. Inntil den tid var det stort sett Sigmund Freud som hadde dominert forståelsen. Mens psykoanalytikerne snakket om pervertert seksualitet, brakte den britiske psykologen John Money (1986) inn det gamle parafilibegrepet til den tyske psykiateren Albert Eulenburg (Eulenburg, 1914) og definerte det slik (min oversettelse):
En tvangsmessig reaksjon på og en nødvendig avhengighet av en uvanlig personlig eller sosialt uakseptabelt stimulus som enten oppleves i virkeligheten eller i fantasien for å få en optimal opphisselse og forsterkning av orgasmen.
Blant denne typen parafilier finner vi blotting, titting, pedofili, zoofili, nekrofili og hebefili (seksuell tiltrekning til barn i puberteten). Det finnes ingen forskning som sannsynliggjør at det er læring eller atferdsteoretiske mekanismer som fører til seksuelle overgrep, men derimot forhold som knytter seg til relasjonelle mekanismer og seksuell utvikling.
Myter og forutinntatthet
Når det gjelder seksuelle overgrep, er det mange myter og forutinntatte holdninger som også påvirker fagpersoner og forskning (Fortney, Levenson, Brannon & Baker, 2007). Medias monsterlignende fremstilling av overgripere gjør det vanskelig for mange forskere å forsvare nødvendigheten av forståelse. Selv har jeg møtt fagpersoner som ikke skjønner at noen gidder å behandle eller forske på slike mennesker.
Det er langt lettere å bli forstått dersom man tar barneperspektivet, og sier at alle barn har rett til en oppvekst som ikke fører til at vedkommende utvikler seg til overgriper. For å kunne forebygge utviklingen av overgrep må vi imidlertid lære overgriperen å kjenne, slik at han eller hun kan fortelle oss om hvorfor det gikk så galt.
Da jeg i begynnelsen av 1970-årene begynte å arbeide med sexologi, fikk jeg raskt henvist personer som hadde begått seksuelle overgrep. Mange uttrykte både avsky og skepsis til mitt engasjement. De første pasientene ble henvist til meg fra Kim Friele, som var generalsekretær i de homofiles organisasjon, Det Norske Forbundet av 1948. Da jeg begynte som skolepsykolog i Oslo, tok det ikke lang tid før kollegaene mine henviste ungdommer som hadde begått seksuelle overgrep, til meg. Etter hvert som jeg engasjerte meg i blotting, incest, voldtekt og pedofili, ble jeg beskyldt for å stille meg positiv til seksuelle overgrep.
De første tegnene
Det å forstå hvorfor mennesker begikk seksuelle overgrep, var i deres øyne ensbetydende med å unnskylde den som begikk overgrep. Slike personer og deres handlinger skulle ikke forstås, men avvises og straffes. Spesielt var motstanden stor i Sverige fra en gruppe feminister som mente at seksuelle overgrep var et produkt av mannsrollen i det patriarkalske samfunnet, og at det å drive terapi med denne gruppen var å frata dem ansvaret for overgrepene. Det var menns makt over kvinnen det handlet om.
Ganske tidlig i mitt arbeid med barn og ungdom fikk jeg henvist unge som hadde begått overgrep. En annen gruppe som tidlig dukket opp, var psykisk utviklingshemmede som begikk seksuelle overgrep. Arbeidet med unge og utviklingshemmede styrket min forståelse av at seksuelle overgrep ikke bare var et resultat av menns forhold til kvinner, men i de fleste tilfellene hadde alvorlige bakenforliggende årsaker. Og hva med kvinner som begikk overgrep? Etter hvert ble jeg klar over at man i mange tilfeller kunne hindre gutter i å utvikle overgrepsatferd.
Gjennom å arbeide tettere med overgripere ble det klart at mye kunne vært unngått dersom problemene var blitt oppdaget tidligere. Men hva var tegnene? Hvilke forhold i oppveksten førte til at noen ble mer seksuelt tiltrukket av små barn enn av personer på sin egen alder? Jeg forsto tidlig at overgriperne selv ikke hadde bestemt seg for hva de skulle bli seksuelt tiltrukket av, men at det utviklet seg uten at de selv forsto hva som skjedde. De fleste uttrykte fortvilelse over at de hadde begått overgrep.
Medias skrekkhistorier
Jeg opplevde at man gjennom et empatisk forhold til mennesket bak overgrepet kunne få adgang til forhold og følelser som øker mulighetene for å forstå hva som kunne ligge bak. I mange tilfeller var dette en problematikk som lå langt tilbake i oppveksten, og som i enkelte tilfeller kunne knyttes til at overgriperne selv hadde vært utsatt for overgrep som barn. Noen har antydet at så å si alle som begår overgrep, selv har vært utsatt for overgrep, mens andre ikke finner slike sammenhenger. Hovedproblemet er at utvalgene det forskes på, ikke er representative og derfor ikke kan brukes til noen generelle uttalelser om overgripere. Data fra Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi (IKST) som både gjelder dømte, ikke dømte og personer som ikke har begått overgrep, men som er redde for å begå overgrep, viser at cirka en tredel har vært utsatt for overgrep.
Det er betydelige mangler i vår kunnskap om seksuelle overgrep, og det ligger store kliniske og forskningsmessige utfordringer foran oss for å få en bedre forståelse av dette viktige problemområdet. Dette er fremdeles en stor utfordring for forskere som arbeider med seksuell overgrepsproblematikk.
Seksuelle overgrep mot barn er et tema som hos de fleste vekker sterk avsky, og i media blir nesten alle disse overgriperne fremstilt som monstre som ikke skyr noe for å tilfredsstille sine seksuelle lyster. En pedofil blir da en person man lett assosierer med de forferdeligste ting, et monster uten følelser som nesten er i stand til både å voldta og drepe barn.
Medias skildringer av skrekkhistorier fra Belgia og Østerrike skremmer oss mer enn vi er klar over, og bidrar til å opprettholde et bilde av den pedofile som et monster. Dette preger vår forståelse. Når man får høre at en person, som kanskje egentlig er en svært sympatisk mann, har begått seksuelle overgrep overfor et barn, så er det som om alle de sympatiske egenskapene hos vedkommende med ett er som blåst bort. Nå er han bare tvers gjennom usympatisk. Hans tidligere positive sider blir nå plutselig sett på som falske, som et middel til å tiltrekke seg barn.
Å hjelpe folk til å søke hjelp
Ikke alle pedofile forgriper seg på barn. Enkelte menn har stått frem og fortalt at de er tiltrukket av barn, men at de aldri kunne tenke seg å gjøre noe seksuelt med dem eller skade dem på noe vis. De uttrykker at de har et lidenskapelig kjærlighetsforhold til barn som de ikke har til voksne.
Det er vanskelig å si hva dette egentlig forteller oss om de som forgriper seg på barn, men det er viktig å være klar over at enkelte pedofile aldri har begått overgrep, og hevder selv at de heller aldri vil komme til å gjøre det.
Vi må behandle mennesket bak overgrepene med anstendighet.
Hvis målet er å redusere antall seksuelle overgrep, må man satse på flere områder. Man må stoppe allerede eksisterende overgrep, man må hindre personer i å begå nye overgrep, og ikke minst må man unngå, i den grad det er mulig, å produsere nye overgripere. Det finnes også en annen side man snakker lite om, og det er hvordan man skal kunne få personer som begår overgrep eller er redde for å begå overgrep, til å søke hjelp for sine problemer.
Kilder
Angelides, S. (2004). Historicizing affect, psychoanalyzing history: pedophilia and the discourse of child sexuality. Journal of Homosexuality, 46(1–2), 79‒109. doi: 10.1300/J082v46n01_02.
Eulenburg, A. (1914). Über sexualle Perversionen. Zeitschrift für Sexualwissenschaft, 1(8). I W. Stekel (1940), Sexual aberrations: the phenomena of fetishism in relation to sex. New York, NY: Liveright.
Fortney, T., Levenson, J., Brannon, Y. & Baker, J. N. (2007). Myths and facts about sexual offenders: Implications for treatment and public policy. Sexual Offender Treatment, 2(1), 1‒17.
Money, J. (1986). Love maps: Clinical concepts of sexual/erotic health and pathology, paraphilia, and gender transpostition in childhood, adolescence, and maturity. New York, NY: Prometheus Books.