La oss teste en hypotese om sjalusi

I forrige spalte så vi på Shakespeares grønnøyde monster, sjalusi. Jeg forklarte det evolusjonspsykologiske grunnlaget for hvorfor man forventer å finne de kjønnsforskjellene som evolusjonspsykologen David Buss og kollegaer oppdaget – en kjønnsforskjell som inntil da ikke hadde vært kjent: Menn reagerer sterkest på seksuell utroskap, mens kvinner reagerer sterkest på emosjonell utroskap.

Forskjellen var predikert på grunnlag av Robert Trivers foreldreinvesteringsteori, en av de mest testede og innflytelsesrike teoriene innenfor atferdsvitenskapene. Sånn sett skulle man tro at funnet var en ukontroversiell nyoppdagelse. Men teorier om evolverte kjønnsforskjeller er sjelden ukontroversielle.

Også min forskningsgruppe har i to studier funnet den forventede kjønnsforskjellen i det såkalte «forced choice»-paradigmet, der man får spørsmål om hva som er mest opprørende enten seksuell eller emosjonell utroskap. Vi fant også at det å aktivere hukommelse om tidligere utroskap ga en mer kjønnstypisk respons.

Et spennende spørsmål i kritikken av den evolusjonspsykologiske forståelsen av sjalusi har vært om denne kjønnsforskjellen rett og slett skyldes «forced choice», altså metoden man har studert fenomenet med. Skaper forskningsmetoden et resultat som ikke gjenspeiler virkeligheten?

Og hvor sjalu blir egentlig kvinner og menn av emosjonell eller seksuell utroskap? Det kan man ikke svare på med enten–eller-mål. Derfor ser vi i vår nyeste studie på kontinuerlige mål på sjalusi: hvor opprørt ville ulike typer utroskap gjort deg på en skala fra 1 (ikke opprørt i det hele tatt) til 7 (veldig opprørt)?

Oppsiktsvekkende, men ikke kontroversielt

Nå er det faktisk slik at evolusjonspsykologien i liten grad antar kjønnsforskjeller. Alle gener utenom Y-kromosomets gener har gjennom evolusjonshistorien vært i begge kjønn. Det er derfor kun effekter av disse genene og større mengder av testosteron som kan skape kjønnsforskjeller. Fra et evolusjonært seleksjonsperspektiv må det dessuten ha vært, over dyp tid, stabile forskjeller i de adaptive oppgavene begge kjønn måtte løse for å kunne evolvere kjønnsdifferensierte mentale tilpasninger.

Evolusjonspsykologer antar kjønnsforskjeller bare der man har teoretiske prediksjoner med utgangspunkt i kraftige teorier som har forklaringskraft på tvers av arter og paringssystemer (det vil si hvordan seksuell atferd organiseres sosialt, for eksempel monogami, polygyni eller ingen fast pardannelse). For eksempel delte aldri de teoretiske grunnleggerne av moderne evolusjonspsykologi, Leda Cosmides og John Tooby, opp i kjønn da de forsket på juksedetektormekanismer. Dette er i stor grad i motsetning til samfunnsvitenskapene, der man ofte deler opp resultatene i kjønn uten at man har en klar teori på forhånd om hvorfor det skulle være kjønnsforskjeller. Men et område der kjønnene forventes å differensieres på grunn av seleksjon, er nettopp i partnerpreferanser og seksuell atferd.

Mennesket er en av fem prosent av pattedyrartene der hannen investerer i antatt eget avkom. Om man ikke er avvisende til tanken om at evolusjon kan forme arters kropper og sinn, må man jo kanskje tenke at det ville vært en konsekvens for alle menn gjennom evolusjonshistorien som ikke brydde seg om farskap til barna de investerte i. Det å være en evolusjonær blindgate, som det å investere i andre menns barn er, kunne ikke evolvere.

Emosjonene våre er funksjonelle: frykt beskytter oss mot farer, vemmelse beskytter mot smittekilder, og forelskelse knytter sammen par. På samme måte har artstypiske, kontekstavhengige, følelsesbaserte forsvarsmekanismer evolvert for å beskytte mot trusler som kunne redusere reproduksjon. Menn bør altså forventes å reagere negativt på seksuell utroskap. Kvinner har noe å tjene på å være utro – de kan hente potensielt «bedre» gener fra en annen mann som ikke planlegger å investere i barnet, og deretter hente investering fra sin faste partner. Kvinner vet hvem som er mor til deres barn, menn vet ikke.

Dermed forventes ikke kvinner å reagere like mye på seksuell utroskap. Derimot har hun en større obligatorisk minimal investering i barna sine, samtidig som barna vil gjøre det bedre om faren investerer i dem. Men mannen kan reprodusere med flere kvinner, og minimere investering i en rekke barn (selv om han også tjener på å investere i noen barn, de han har med partneren med høyest verdi). Det at han prioriterer andre kvinner og deres barn er derfor den største trusselen for henne i forholdet. Dette er logikken.

Tenk på det: hva ville skje med genene til menn som ikke reagerte på at partneren hadde sex med andre, og som dermed oppdro andre menns barn? Hva ville skje med genene til kvinner som hadde mindre investering i barna sine enn barna til konkurrerende kvinner hadde? Det er jo egentlig nokså opplagt. Funnene til Buss og min egen forskningsgruppe er derfor ikke oppsiktsvekkende, selv om de er kontroversielle.

Nye funn fra Trondheim

I den nye studien målte vi altså sjalusi med kontinuerlige mål. Tusen studenter besvarte ett av fire spørreskjemaer. Enten besvarte man enten–eller-spørsmål om hva som var verst av seksuell og emosjonell utroskap, eller man vurderte de samme utroskapsscenariene med kontinuerlige mål på mengde seksuell og emosjonell sjalusi: hvor sjalu ville den beskrevne utroskapen gjort deg på en skala fra 1 (ikke opprørt i det hele tatt) til 7 (veldig opprørt)? Enten fikk man minner om utroskapsopplevelser aktivert før spørsmålene om sjalusi, eller man fikk spørsmål om slike erfaringer etter sjalusispørsmålene.

Det første steget var at vi reproduserte enten–eller-kjønnsforskjellen enda en gang; jeg tror at vi nå kan konkludere at dette er en helt robust kjønnsforskjell blant norske studenter. Dette er også viktig for sammenligningens skyld i neste runde. For så kommer det spennende funnet: Resultatene er nesten prikk like de for enten–eller-målene. Menn reagerer med mer sjalusi på seksuell utroskap enn på emosjonell utroskap i de kontinuerlige målene, mens for kvinner er det motsatt.

Denne interaksjonen påvirkes i liten grad av faktorer som om man er i forhold eller ikke, eller om man faktisk har opplevd utroskap. Folk i forhold skårer litt høyere på sjalusi, men kjønnsforskjellene holder seg stabile. Det fascinerende er at de stabile forskjellene vi finner, er større enn i mange andre kulturer.

Vi fikk ingen replikasjon av funnet om at aktivering av utroskapsminner ga mer kjønnstypiske responser – et nytt og spennende funn i forrige artikkel. Men slik er det med forskning, man må kunne gjenta et funn for at det skal være troverdig. Én artikkel, ett funn, kan fort vise seg å ikke være robust. Det var jo også grunnen til at vi testet dette på nytt: Hadde vi funnet det igjen, ville effekten være mer troverdig. Når vi ikke finner det på nytt, er det kanskje ikke en viktig effekt. Slik er hverdagsforskning. Noen ganger finner man noe, noen ganger finner man ikke det man forventer. Viktigst er det likevel å teste teorien sin. Og egentlig er det jo ikke trist, for det viktigste er å forstå bedre, ikke tro på noe som ikke stemmer.

I 1992 spekulerte David Buss om at det ville være større kjønnsforskjeller i kulturer der menn investerte mer i barn. Det er dette vi har funnet i Norge, som er nettopp et land med større farsinvestering. I vår undersøkelse ser vi at effekten særlig drives av en større grad av emosjonell sjalusi. For menn er det jo slik at man er en evolusjonær blindgate om man investerer i andre menns barn, uansett. For kvinner vil derimot tapet av investering bli større desto mer man generelt kan forvente at far investerer i egne barn; forskjellen mellom barn som får og ikke får farsinvestering, blir da enda større.

Kjønnsforskjeller i enten–eller-målene er robuste og faktisk større i nordiske utvalg. Dette er den første undersøkelsen som har sett på kontinuerlige mål i et nordisk utvalg. Også denne undersøkelsen støtter den evolusjonære prediksjonen, og bidrar til tilbakevisningen av sosial rolle-teori.

Kilder

Bendixen, M., Kennair, L. E. O. & Buss, D. M. (2015). Jealousy: Evidence of strong sex differences using both forced choice and continuous measure paradigms. Personality and Individual Differences, 86(0), 212–216. doi: 10.1016/j.paid.2015.05.035.

Bendixen, M., Kennair, L. E. O., Ringheim, H. K., Isaksen, L., Pedersen, L., Svangtun, S. & Hagen, K. (2015). In search of moderators of sex differences in forced-choice jealousy responses: Effects of 2D:4D digit ratio and relationship infidelity experiences. Nordic Psychology, 1–13. doi: 10.1080/19012276.2015.1013975.

Buss, D. M., Larsen, R. J., Westen, D. & Semmelroth, J. (1992). Sex differences in jealousy: Evolution, physiology, and psychology. Psychological Science, 3, 251–255. doi: 10.1111/j.1467-9280.1992.tb00038.x.

Kennair, L. E. O., Nordeide, J., Andreassen, S., Strønen, J. & Pallesen, S. (2011). Sex differences in jealousy: A study from Norway. Nordic Psychology, 63(1), 20–34. doi: 10.1027/1901-2276/a000025.

Trivers, R. L. (1972). Parental investment and sexual selection. I B. Cambell (red.), Sexual selection and the descent of man: 1871–1971 (s. 139–179). Chicago: Aldine Press.