Vi vil ha robuste barn. Barn som tåler motgang, reiser seg når de faller og ikke knekker når livet butter.
Men hva om robusthet ikke handler om å tåle mer, men om å være god til å føle?
Og hva om noen av våre ideer om robusthet egentlig springer ut av vårt eget ubehag?
Foreldrerollen har alltid vært omgitt av sterke meninger.
I ulike epoker har vi fått ulike oppskrifter: Barn skal ses, ikke høres. Atferd formes med belønning og straff. La barna skrike uten å gi for mye oppmerksomhet. Barn må få være frie og gjøre som de vil. Selvfølelse bygges ved å fortelle dem at de kan bli hva som helst.
En nyansering
Det siste tiåret har en mer følelsesorientert tilnærming fått fotfeste. Vi skal sette ord på barns opplevelser, validere følelsene deres og møte dem innenfra.
Jeg har selv vært en av stemmene i denne bevegelsen – gjennom bøker (Sinding, 2023; Stiegler, Sinding & Greenberg, 2018), podkaster, intervjuer og Følelseskompasset.no. Her i Psykologisk.no har jeg skrevet om validering (Sinding, 2019a), reparasjon (Sinding, 2019b), foreldres egne reaksjoner (Sinding, 2020a) og grensesetting uten kritikk eller skremsel (Sinding, 2020b).
De siste årene har et nytt ideal vokst frem: Vi skal oppdra «robuste barn». Perspektivet har blant annet blitt løftet frem av toneangivende stemmer som Line Marie Warholm (2023; 2025a; 2025b), undervisningsopplegg og hjelpeprogrammer i skolen (se feks. e-RISK, 2023; Forebygging.no, 2025; Mini-Risk, 2023). Dette er viktige og velkomne bidrag til en nødvendig samtale om hvordan vi best møter barn.
Samtidig ser jeg, gjennom arbeid som foreldreveileder, terapeut og foredragsholder – og i mitt eget privatliv – at det råder ulike forståelser av hva robusthet egentlig er, og hvordan det skapes.
Noen ganger brukes begrepet som argument for praksiser som ikke nødvendigvis gjør barn mer robuste. De fleste som skriver om robusthet, er også opptatt av relasjon, varme og regulering.
Problemet oppstår når begrepet i offentligheten reduseres til noe enklere – til et ideal om å tåle mer og reagere mindre. Denne teksten er derfor ikke en kritikk av intensjonene bak ønsket om robuste barn, men et forsøk på å nyansere begrepet og peke på mulige fallgruver.
Hva legger vi i robusthet?
I dagligtale brukes robusthet gjerne om evnen til å tåle belastning. I utviklingspsykologi og klinisk forskning tilsvarer det ofte det som kalles resiliens: evnen til å opprettholde eller gjenvinne psykisk fungering og utviklingsretning til tross for motgang, stress eller belastninger.
Forstått slik er det vanskelig å være uenig i idealet. De fleste foreldre ønsker at barna skal tåle motgang, stå stødig når stormene kommer og reise seg igjen når de faller.
Men går vi dypere inn i begrepet, oppstår ulike tolkninger – særlig i møte med vanskelige følelser.
For noen kan robusthet nesten ligne fravær av reaksjon. Vi ser for oss barnet som faller i skolegården, børster av seg støvet og løper videre uten å blunke. Eller barnet som får en dårlig karakter og sier «pytt, pytt», før det setter seg ned og jobber videre. Bildet er et barn som ikke lar seg påvirke nevneverdig – der belastninger «preller av».
Men hvor går grensen for alt et barn skal tåle? Er det et sunnhetstegn om et barn tilsynelatende ikke reagerer på å bli ertet, oversett eller presset for hardt? Et barn som aldri blir lei seg, er ikke nødvendigvis robust. Det kan være et tegn på at barnet har lært seg å vende seg bort fra seg selv.
En videre utfordring er at barn som ikke lytter til følelsene sine, heller ikke får øvelse i å håndtere dem. Det kan se ut som styrke, men forskning på emosjonsregulering viser at manglende kontakt med egne følelser over tid henger sammen med økt sårbarhet for psykiske vansker (se f.eks. Aldao, Nolen-Hoeksema & Schweizer, 2010; Gross, 1998).
I terapi møter jeg igjen og igjen voksne som strever nettopp fordi de aldri lærte å gjenkjenne, tåle og forstå det som skjer på innsiden. Mange har stått for lenge i belastende jobber, i relasjoner som ikke er gode for dem, eller levd etter andres forventninger – uten et tydelig indre kompass. Før eller siden krever følelsene sin plass.
Barn som strever med å lytte til følelsene sine, føler ikke nødvendigvis mindre. Følelsene legger seg ofte i flere lag. Et typisk problem foreldre beskriver, er barn som er mye sinte, vil bestemme selv eller ikke følger grensene som blir satt.
De omtales gjerne som viljesterke, kraftfulle og egenrådige – egenskaper vi lett kan forveksle med styrke og robusthet.
Når vi ser nærmere på dynamikken, finner vi imidlertid ofte sårbare følelser under overflaten: usikkerhet, skam og frykt for avvisning. Sinnet er en beskyttelse. Barnet trenger hjelp til å komme i kontakt med og tåle det som ligger under. Når det skjer, roer atferden seg.
Fra et perspektiv forankret i emosjonsfokusert terapi, affektteori og tilknytningstenkning blir derfor «upåvirkethet» en for snever forståelse av robusthet. Robusthet handler ikke om å ikke føle.
Det handler om å kunne føle – uten å miste seg selv. Å være robust innebærer kapasitet til å tåle sterke følelser uten å bli overveldet, forstå hva de signaliserer, regulere dem når det trengs, og deretter velge hvordan man vil handle.
Det innebærer også å kjenne egne grenser: å vite hva man trenger mer av og mindre av for å ha det godt. I møte med sterk belastning kan robusthet derfor like gjerne bety å trekke seg unna, søke støtte eller sette grenser, som å holde ut.
Robusthet forstås ofte som det motsatte av sårbarhet. I møte med barn blir det en forenkling. Robusthet er ikke fravær av sårbarhet – det er evnen til å gjenkjenne, forstå og håndtere den, og vite når man trenger andre. Når robusthet blir lik følelsesmessig avstand, risikerer vi å undergrave det som faktisk skaper den. Når vi heier på det å føle mindre, risikerer vi å belønne undertrykking.
Samtidig må vi erkjenne at barn er ulike fra start. Noen har et temperament som gjør dem mindre reaktive og lettere å regulere. Andre er mer følsomme, mer intense og mer mottakelige for stress (Boyce & Ellis, 2005).
Noen barn har altså en medfødt lavere stressrespons og vil fremstå mer robuste, og vi bør ikke vurdere andre barns robusthet ut fra dette. Det vi ser som «styrke» hos ett barn, kan være medfødt lav reaktivitet. Det vi tolker som sårbarhet hos et annet, kan være høy sensitivitet – som i riktige omgivelser også kan bli en styrke.
Robusthet kan forstås både som et trekk – en medfødt motstandsdyktighet – og som en prosess som utvikles gjennom samspill. I foreldrerollen har vi liten kontroll over det første, men stor betydning for det andre.
Hvordan bygger vi robusthet?
I en foreldreveiledning for ikke lenge siden jobbet jeg med en mor som strevde med å håndtere følelsene til sønnen sin.
Gutten slet i matte, lå langt bak de andre og ble raskt fortvilet når han satte seg ned med leksene. Han kalte seg selv dum.
Moren skjønte at han skammet seg, og forsøkte å hjelpe ved å heie på ham, forklare hvordan han kunne bli bedre og minne ham på at han måtte øve. Det endte ofte med at han ble enda mer motløs, før han til slutt ble sint og kastet bøkene fra seg. Det hadde låst seg helt.
Etter hvert ble det tydelig at under sinnet lå skammen – følelsen av å ikke få det til, av å være annerledes.
Vi hadde tidligere snakket om validering, og jeg foreslo at hun kunne anerkjenne nettopp hvor vondt det er å føle seg dum og stå fast i noe. Hun svarte raskt: «Validering er vel og bra, men vi har snakket om at vi ikke må prate for mye om de følelsene. Vi må heller fokusere på robusthet.»
Dette er langt fra den eneste gangen jeg har hørt foreldre, lærere eller helsepersonell antyde at robusthet bygges ved å ikke gi følelsene for mye plass.
Med den tankegangen følger ofte forestillingen om at validering er å dulle, at det å snakke om følelser er å snakke ting i hjel, eller at det å møte følelser står i motsetning til å sette grenser.
Jeg ser foreldre som raskt ber barna skjerpe seg når noe blir vondt, og som presser dem gjennom ubehag i robusthetens navn – robusthet blir faretruende likt herding.
Samtidig må jeg være ærlig: Jeg forstår hvordan disse misoppfatningene har oppstått. I mange år var fokuset i foreldrerollen ensidig rettet mot grenser og atferd. Som en motvekt har mange av oss – meg selv inkludert – løftet frem betydningen av å møte barns følelser.
Noen ganger har vi vært mindre tydelige på at følelsesfokus ikke handler om å fjerne ubehag, men om å hjelpe barn gjennom det.
Jeg møter foreldre som er svært opptatt av å validere, men som strever med å stille krav. Som nesten lar barnas følelser bli kompasset for hva som er riktig å gjøre. Og som setter himmel og jord i bevegelse, og kobler på barnehage, lærere, skole og helsepersonell så snart barnet har en vond følelse.
Dette er en misforståelse – og jeg forstår at den kan vekke motreaksjoner. Barn trenger grenser. De trenger forventninger og krav. De trenger å erfare at de kan stå i vanskelige følelser og likevel komme videre.
Men robusthet skapes ikke ved å vende seg bort fra følelsene. Den utvikles når barn får legge merke til, tåle og forstå dem – i trygge relasjoner og innenfor tydelige rammer.
Og vår jobb som foreldre er ikke å avlede, lede utenom eller fikse alle problemene for barna – det er å hjelpe barna gjennom følelsene så de lærer og erfarer i kroppene sine at også det går bra. Den eneste måten barn blir bedre til å føle, er gjennom å føle.
Hva driver ønsket om robusthet?
Jeg tror de aller fleste foreldre vil barna sine vel. Vi ønsker at barna skal ha det bra.
At de skal føle seg trygge, trives med vennene sine, bli kjent med seg selv og kunne være den de er. At de setter seg mål og klarer å jobbe for dem. At de finner kjærlighet, fellesskap og et liv som bærer dem – også når vi ikke lenger står der og holder.
Forstår vi robusthet helhetlig, peker forskningen i retning av det samme: Barn trenger varme, følelsesmessig støtte og tydelige grenser. Det som i utviklingspsykologien beskrives som en autoritativ foreldrestil – høy varme kombinert med klare forventninger – henger sammen med best utfall over tid (Baumrind, 1991).
Men vi foreldre har også våre egne følelser. Det gjør vondt i mamma- og pappahjertet når barnet vårt strever. Vi blir redde for at de ikke skal klare seg. Redde for at de skal bli hengende etter.
Vi kan kjenne på maktesløshet, frustrasjon og overveldelse når de sitter fast i skam, angst eller håpløshet.
Og i slike øyeblikk er vi ikke bare motivert av å hjelpe barnet; vi er også motivert av å slippe vårt eget ubehag. Noen ganger er det ikke barnet som mangler robusthet – det er vi voksne som mangler toleranse for barnets følelser.
Det er her jeg tror de mer forenklede ideene om robusthet får fotfeste. Når man er drittlei av å stå i de samme følelsene igjen og igjen. Når man har forsøkt å validere, støtte og regulere uten å oppleve fremgang. Når man kjenner at man selv blir tappet. Når irritasjon over grenseløst foreldreskap tar overhånd.
Da kan det være en stor lettelse å tenke at løsningen kanskje er å gi følelsene mindre plass – og kalle det robusthet.
Så hva trenger vi?
Jeg tror ikke vi trenger mindre robusthet. Men vi trenger en mer presis forståelse av hva det innebærer.
Barn blir ikke robuste av å slippe å føle. De blir robuste av å erfare at følelser kan tillates, forstås og reguleres – i relasjon.
De blir robuste av å møte voksne som står støtt når det stormer, som både kan romme det som er vondt og samtidig holde retning og rammer.
Kanskje er det ikke barna våre som først og fremst trenger å bli mer robuste.
Kanskje er det vi voksne som trenger å tåle litt mer av det som skjer i oss når barna våre strever. Tåle følelsene deres. Tåle at utvikling tar tid. Tåle at barna våre er slik de er, og at vi ikke kan forme dem slik vi vil.
For når vi klarer det, lærer barna noe langt viktigere enn å «stå på» og «ikke kjenne etter»: De lærer at det går an å være menneske – også når det er vanskelig.
Kilder
Aldao, A., Nolen-Hoeksema, S., & Schweizer, S. (2010). Emotion-regulation strategies across psychopathology: A meta-analytic review. Clinical Psychology Review, 30(2), 217–237. doi:10.1016/j.cpr.2009.11.004
Baumrind, D. (1991). The influence of parenting style on adolescent competence and substance use. The Journal of Early Adolescence, 11(1), 56–95. doi:10.1177/0272431691111004
Boyce, W. T., & Ellis, B. J. (2005). Biological sensitivity to context: I. An evolutionary-developmental theory of the origins and functions of stress reactivity. Development and Psychopathology, 17(2). doi:10.1017/S0954579405050145
e-RISK (2023). Et online mestringskurs for deg mellom 12 og 18 år som sliter med angst. e-risk.no.
Forebygging.no (2025). Robuste barn og robust ungdom. Forebygging.no.
Gross, J. J. (1998). The emerging field of emotion regulation: An integrative review. Review of General Psychology, 2(3), 271–299. doi:10.1037/1089-2680.2.3.271
Mini-Risk (2023). Mini-Risk. Kristiansand.kommune.no.
Sinding, A. I. (2019a). Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte? Psykologisk.no.
Sinding, A. I. (2019b). Alle vi foreldre gjør dumme ting som blir vondt for barna våre. Psykologisk.no.
Sinding, A. I. (2020a). Når våre egne følelser hindrer oss i å møte barnet vårt på en god måte. Psykologisk.no.
Sinding, A. I. (2020b). Hvordan setter vi sunne og fleksible grenser for barn? Psykologisk.no.
Sinding, A. I. (2023). Sa jeg noe feil? Hvorfor samtaler skjærer seg og hvordan vi kan bli bedre til å snakke sammen. Oslo: Gyldendal.
Stiegler, J. R., Sinding, A. I. & Greenberg, L. (2018). Klok på følelser – det følelsene prøver å fortelle deg. Gyldendal.
Warholm, L. M. (2023). Foreldrerevolusjonen – fire veier til robuste barn. Oslo: Gyldendal.
Warholm, L. M. (2025a). Robuste barn – fra ofre til sosiale superhelter. Oslo: Gyldendal.
Warholm, L. M. (2025b). Robuste foreldre – hvordan tåle barnets følelser – og dine egne. Oslo: Gyldendal.