Hillerød, 26. juli 1999
Kjære Hilde Beate!
Bare en liten hilsen for å fortelle at vi har det utmerket. Begrepet «løgn» er tema for årets kurs, og det er tydelig vanskelig å rendyrke «sannhet» i alle sammenhenger. Hilsen M og P
I mange år pleide mamma og pappa å dra til Gruntvigsk Højskole i Hillerød, Danmark i sommerferiene for å delta på kurs i filosofi.
Jeg kan se for meg hvordan de satt om kveldene under de store trærne på det store området foran skolen, drakk vin og diskuterte med andre filosofiinteresserte fra hele Norden.
Denne sommeren handlet det tydeligvis om sannhet og løgn. Lurer på hvordan de hadde diskutert sannhetsbegrepet i lys av alle skandalene rundt Epstein-dokumentene?
Et begrep under press
Sannhet er et stort filosofisk tema som blir veldig konkret når vi får servert usannheter. Vi kjenner på skuffelse, sinne, tristhet og indignasjon.
En enkel definisjon på sannhet er når det er samsvar mellom påstand og den faktiske virkeligheten. Men virkeligheten kan vi som kjent oppfatte forskjellig.
I psykologien forstås gjerne sannhet som et fenomen knyttet til hvordan mennesker vurderer informasjon, ikke bare som en objektiv egenskap ved påstander. Vi opplever noe som sant når det passer med vårt indre skjema, erfaringer og følelsesmessige reaksjoner. Derfor kan to personer oppfatte ulike sannheter.
I historisk sammenheng er Epstein-avsløringene eksepsjonelle. De kommer i en tid der sannhetsbegrepet er under sterkt press. Den amerikanske filosofen og forskeren Lee McIntyre ved Boston University, kaller vår tid for et post-sannhetssamfunn, der følelser og makt blir viktigere enn fakta.
Det betyr mindre om noe er sant, så lenge det støtter det vi allerede tror på. Han mener svaret er å ha mer respekt for fakta og kritisk tenkning. Vi må alle si ifra når noen sprer usannheter.
Sannhet har verdi
Der kunstig intelligens, deepfakes og desinformasjon gjør det vanskelig å skille sant fra usant, må vi som samfunn likevel holde noe for sant. Hvis ikke vi har en felles forståelse, mister vi tilliten til hverandre og til institusjonene. Ingen kan stilles til ansvar.
I et velfungerende demokrati ser vi etter støttende bevis, er åpen for kritikk og er villig til å endre mening når vi finner bedre informasjon. Det er sånn seriøs journalistikk, vitenskap og debatt fungerer. I rettsapparatet bygges sannhet gjennom bevis og kritisk vurdering, ikke bare påstander.
Den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt var en av våre mest innflytelsesrike tenkere på 1900-tallet. Hun flyktet fra nazismen til USA i 1941, og er særlig kjent for sine analyser av totalitarisme og makt.
Ifølge Arendt er et samfunn i alvorlig fare når mennesker slutter å bry seg om hva som er sant. Når sannhet mister verdi, blir alt mulig.
I boka The Origins of Totalitarianism (utgitt første gang i 1951) skriver Arendt at totalitær propaganda baserer seg på at folk blir så vant til at alt kan være løgn at de ikke «lar seg forskrekke av galskap eller falskhet» fordi de syns at alt er tvilsomt uansett. Nettopp derfor er det viktig at sannheten stadig vekk kjempes for. Også for Arendt er sannhet et personlig ansvar.
Forskyvninger av sannhet
Vi er ofte mindre sannferdige enn vi tror, som regel på små og ufarlige måter. Vi ønsker å være moralske, men tilpasser sannheten når det passer oss.
I klassikeren The presentation of self in everyday life (1959) forklarer sosiologen Ervin Goffman hvordan vi tilpasser atferd og kommunikasjon etter hvem vi er sammen med. Vi iscenesetter oss selv forskjellig i ulike sosiale situasjoner for å skape et ønsket inntrykk. Årsaken er at vi vil bli likt, unngå konflikt, beskytte ryktet vårt og passe inn.
Vi lyver akkurat så mye at vi kan føle oss som gode mennesker, som når vi sier at det går bra når det ikke gjør det, eller når vi sier at vi glemte det når vi prioriterer noe annet.
Det er ikke grove løgner, men små forskyvninger av sannheten. Mange løgner, såkalt hvite løgner, er ment som omsorg. «Du ser bra ut», «det var fint», «ikke tenk på det». Vi velger sosial harmoni fremfor brutal ærlighet.
Vi lyver altså ikke først og fremst fordi vi er «onde», men fordi sannheten ofte er ubehagelig. Det kan føre til kritikk, tap av status, skam, konflikt og kanskje straff.
Derfor er det enklere å skjule eller vri på fakta. I boka The honest truth about dishonesty (2012) forklarer den amerikansk-israelske psykologen og atferdsøkonomen Dan Ariely at mennesket lyver ofte litt, slik at det kan tjene på det og beholde et godt selvbilde.
For vi lyver for andre, lyver vi ofte for oss selv: «Det var jo ikke så ille.» «Alle gjør det.» «Jeg hadde ikke noe valg.»
Kan rokke identiteten
For å unnslippe ubehaget flykter vi inn i selvbedraget. Hvis løgnene passer med egne interesser eller behov, kan vi lure oss selv til å tro på dem. Når vi tror på vår egen versjon, blir det lettere å presentere den som sann.
Alle har rett til et privatliv der det er rom for feil, utvikling, sårbarhet og hemmeligheter. Hvis alt alltid eksponeres, mister vi friheten til å være menneske.
Det samme gjelder for maktpersoner. Likevel har de et større moralsk og demokratisk ansvar enn oss andre for å være sannferdige.
Når maktpersoner lyver eller fordreier sannheten, får det større konsekvenser enn når vi andre gjør det.
Når makthaverne manipulerer sannhet, undergraver de grunnlaget for demokrati og tillit, ifølge Arendt. Jo mer makt en person har, desto mindre motstand møter de. Derfor kan de forme fortellingen selv inntil det eventuelt rakner og sannheten kommer for en dag.
Å fortelle sannheten kan være vanskelig fordi det innebærer en risiko for å bryte med fortellingen vi har om oss selv. Vi risikerer å tape ansikt, vise sider vi helst vil holde skjult.
Kanskje er vi ikke så moralske eller høyverdige som vi gjerne vil fremstå som. Kanskje er vi redde for å bli sett på som dumme, naive, upålitelige eller inkonsekvente. På den måten kan sannheten rokke ved identiteten vår.
Men paradoksalt nok kan det å vise vårt «sanne» ansikt være det som bygger den tapte tilliten opp igjen. Det signaliserer at vi setter sannheten høyere enn hvordan vi ønsker å fremstå i vår egen fortelling.