Det finnes en form for vold som sjelden omtales, men som rammer mange: «systemvold» og «fortsettelsevold».
Det skjer når hjelpeapparatet som skal beskytte, i stedet forsterker traumene. Når manglende kunnskap, feilslutninger og manipulasjon gjør at voldsutsatte mister både troverdigheten og barna sine, mens den som faktisk utøver volden får økt makt.
I Norge har vi et system som vil godt. Fagfolk ser, lytter og handler, men de handler innenfor rammene av sin forståelse. Når den forståelsen mangler kunnskap om psykisk vold, manipulasjon, foreldrefiendtliggjøring og traumer, blir systemet uforvarende en arena for videre overgrep.
Manipulasjonens metodikk bli systemets sårbarhet
Mennesker som behersker manipulasjon – ofte kalt høykonfliktpersoner eller instrumentelle voldsutøvere – vet hvordan de skal fremstå i møter med barnevernstjenesten, BUP, skole, helsevesen, sakkyndige og dommere.
De møter systemet med ro, kontrollert språk og et narrativ som virker troverdig og balansert. Samtidig sitter den utsatte igjen med synlige traumereaksjoner som uro, gråt, søvnproblemer, forvirring. Normale reaksjoner på vold, men i systemets øyne ofte tolket som emosjonell ustabilitet.
Dermed skjer rollebyttet: Den som er traumatisert, fremstår som problemet, mens voldsutøveren fremstår som den trygge.
Falske påstander blir en effektiv strategi
I mange saker fremsettes det falske påstander for å bryte ned den utsattes troverdighet. Ikke fordi de er sanne, men fordi de er strategisk nyttige.
Bekymringsmeldinger kan bygges på fabrikkerte episoder, medisinske eller psykologiske påstander uten grunnlag, strategisk plasserte antydninger og omskrevet informasjon som «bekreftes» gjennom gjentagelse.
Dette fungerer særlig godt når systemet ikke har kompetanse til å gjennomskue manipulasjonens dynamikk. Når fagfolk mangler traumekompetanse, blir det den mest overbevisende «vinneren», ikke den mest sannferdige.
Fysisk skade tolkes ofte som det klareste beviset på vold. Men i relasjoner der manipulasjon er sentral, kan selv blåmerker misbrukes for å snu eller påføre skyld, og systemet blir brukt til å sementere et falskt bilde.
Systemet skal beskytte, ikke forlenge volden
En av de største risikoene i dag er bruken av standardiserte maler og kategorier i barnevernet. Disse malene er utviklet for å vurdere mentaliseringsevne, emosjonell tilstedeværelse, sensitivitet, tilknytning og grensesetting.
I utgangspunktet er dette nyttige begreper, men når de brukes rigid, uten traumeforståelse, og uten forståelse for manipulasjon så blir de farlige.
For et traumatisert menneske kan symptomer som dissosiasjon, uro, konsentrasjonsvansker, gråt, sterkt følelsesuttrykk eller fravær av det feiltolkes som «manglende mentalisering» eller «svak emosjonell tilgjengelighet».
Når barn er manipulerte eller lever i frykt, kan de gi svar som speiler voldsutøverens narrativ, uttrykker lojalitet fremfor sannhet og unnlater å si noe av frykt for konsekvenser. Da passer de altfor lett inn i maler som peker mot «svak tilknytning» til den utsatte forelderen – og «sterk tilknytning» til voldsutøveren som kontrollerer dem.
Det som i realiteten er en traumereaksjon, blir da feildiagnostisert som foreldresvikt.
Når barn påvirkes av en forelder som bruker dem i en konflikt, skjer det ofte subtilt. Barn beskytter seg selv gjennom å tie, de sier det de tror gir minst konsekvenser, de blir strategiske av frykt og instinktiv tilpasning.
Hvis systemet ikke anerkjenner at systemvold og fortsettelsesvold finnes, så kan vi ikke identifisere det. Det gjør oss uvitende medspillere i et skjevt maktforhold.
Når kunnskapsmangelen er stor, risikerer systemet å fjerne barn fra trygge foreldre, gi omsorgsmakt til den som utøver vold, feilklassifisere traumereaksjoner som «tilknytningssvikt», bruke maler som ikke er laget for krisesituasjoner, og forlenge traumene i stedet for å bryte dem.
Dette er ikke resultatet av vond vilje. Det er resultatet av manglende kompetanse.
Et ansvar vi ikke kan overse
Fagfolk må ha et høyt nivå av traume- og voldskompetanse, omfattende kunnskap om manipulasjonsdynamikker, forståelse for fortsettelsesvold i alle sine former, et kritisk blikk på egen bruk av maler/kategorier, og evne til å skille reaksjoner fra årsaker.
Systemet må tåle å se «det komplekse», ikke forenkle det med faste skjemaer og raske konklusjoner.
Et system som «ser, lytter og handler» må gjøres basert på oppdatert kunnskap, ikke foreldede forestillinger.
Hvis vi vil unngå at voldsutøvere bruker hjelpeapparatet som en arena for videre kontroll og maktutøvelse, må vi skape et system som forstår alle typer vold. Et system som gjenkjenner mønstre av manipulasjon. Et system som tåler kompleksitet, som har tid til å se helheten, og som ikke lar feil bli stående fordi det er enklest slik.
Barn og utsatte voksne fortjener bedre.