Det er ikke mange psykologer i Norge jeg har større respekt for enn Per Isdal. Når jeg har hørt ham holde foredrag, slår det meg at få, om noen, klarer å snakke så rått og direkte om vanskelige temaer, og samtidig bevare et varmt og humoristisk glimt i øyet. I det skrevne språket er det derimot vanskelig å formidle «glimt i øyet», og ord som råtten (rotten), manipulasjon og uredelig kan lett virke dramatisk, særlig for dem som vet at de selv er i tekstens kjerne, enten som kandidat til presidentvervet eller som medlem av valgkomiteen.
Jeg vil derfor dele noen av mine reaksjoner på Pers kronikk, i håp om å bidra til forsoning der det formildende glimtet i øyet er vanskeligere å få øye på i skrift.
Per Isdal finner i kronikken sin «Something is Rotten» i psykologenes land ingen virkelig gode begrunnelser for innstillingen av Hanne Indregard Lind, men det gjør jeg. Hanne er en supererfaren fagforeningsperson. Hun ledet historiens lengste akademikerstreik på Sunnaas, har vært konserntillitsvalgt i fem år, og sittet i sentralstyret like lenge som sittende president. Akademikerfellesskapet har valgt henne til å lede sitt største forhandlingsutvalg.
Mitt inntrykk er at mange har høy tillit til henne. Hun er opptatt av tjenester i distriktene, av at mer behandling skal skje i tjenestene, og at beslutninger i foreningen skal bygge på medlemmenes ønsker. For meg fremstår dette som et valg mellom to meget gode kandidater til å lede foreningen videre. For meg lukter det av luksus – ikke råte.
Jeg opplever det som uheldig at Hannes kandidatur og valgkomiteens innstilling i seg selv nærmest er blitt tolket som et personangrep på sittende president. Etter mitt syn handler Hannes kandidatur om reelle veivalg, blant annet et ønske om mer demokratisk styring. Demokratisk styring har mange fordeler, men også kostnader: mer møtevirksomhet, mer involvering, mer informasjon. Det kan gå på bekostning av effektivitet.
Det er ikke gitt at Hanne har rett i at foreningen trenger mer medlemsinnflytelse. Samtidig mener jeg at veksten i antall psykologer og vårt økte samfunnsansvar tilsier at vi tåler – og kanskje trenger – å bevege oss i retning av større medlemsinnflytelse og åpenhet. Uansett om landsmøtet velger å holde kursen eller stake ut en ny, mener jeg vi bør se denne debatten – og det faktum at vi endelig har et reelt presidentvalg – som et tegn på vokseverk, ikke på råte.
Per Isdal har sikkert en utmerket nese, men når det gjelder antydningen om et uredelig komplott mellom kollegaene våre i valgkomiteen og Hanne Indregard Lind, lurer jeg på om den kan ha spilt ham et puss. For meg lukter det i alle fall ikke råttent. Jeg har høy tillit til at både de som innehar og de som stiller til verv som president og valgkomite, har redelige hensikter og et oppriktig ønske om å ivareta fellesskapets beste.