Jeg er glad for at psykologiprofessor Willy-Tore Mørch tar kritikken fra oss i nevrodivergensmiljøet personlig, og håper flere kan delta i debatten. For elefanten i rommet blir bare større og større, og elefantene er i dette tilfellet alle nevrodivergente som roper etter hjelp, støtte og omsorg.
Jeg, og flere med adhd og/eller autisme, har etterlyst en inkluderende debatt en stund. Våre stemmer slipper sjelden til i det offentlige ordskiftet. Derfor finner vi hverandre på SoMe, hvor vi kan utveksle kunnskap, erfaringer og hjelpe hverandre.
Vi har skrevet kronikker og tatt kontakt via sosiale medier. Vi har «plaget» og «irritert» adhd-skeptiske overleger, psykologer og psykiatere så godt vi kan. Alt for å prøve å få til dialog og forståelse. Det koster en del for en som har adhd/autisme, for å si det forsiktig.
Vi blir fratatt legitimitet
Det eneste jeg sitter igjen med etter utallige ordvekslinger med fagfolka i psykiatrien er: Hvem er det egentlig som har adferdsproblemer?! Jeg opplever sjelden å bli møtt med respekt, nysgjerrighet eller vitebegjær.
Psykiatrien klarer ikke skille mellom nevrodivergens og psykisk sykdom. Det er et gigantisk problem.
Å møte kritikk med å vri det til akademiske begreper, forskning og teorier, uten å anerkjenne personlige erfaringer, er et problem i seg selv. Det handler ikke bare om holdninger og bias, men også om en systemisk diskriminering, der det antydes at det stadig er «noe galt» med den andre. Aldri med ens egen holdning eller strukturene man selv er en del av.
Det mest alvorlige er likevel at nevrodivergente blir fratatt legitimitet. Retten til å eie sin historie, sin personlighet og sin væremåte. Dette er en direkte motsetning til det mangfoldet vi sier vi ønsker.
Ikke bruk pekefingeren
Det er ikke mangfold når vi bruker pekefingeren og forsøker å «rette opp» det som er annerledes.
For det er selve ideen om at diagnosen må «bekreftes» som gyldig, som er konservativ og begrensende. Systemene, både skole, helse og psykiatri, har blitt så opptatt av å lete etter feil, at vi glemmer å spørre: Hva om det aldri var en feil til å begynne med?
Det handler ikke bare om holdninger og motvilje til å lære noe nytt. Det handler om forakt for mennesker som fungerer annerledes.
Psykiatrien trenger trygge, emosjonelt modne hjelpere. Folk som står stødig i seg selv og som kan lytte uten å dømme. Det er en kompetanse få mestrer i møte med nevrodivergente.
Lytt til erfaring
Jeg har delt om mine behandlingstraumer tidligere, og jeg ser nå problemet krystallklart for meg: Den måten samtaleterapi fungerer på, er destruktiv for oss som har en annen fungering, behov og tankesett.
Det virker som hjelperne bestemmer seg tidlig for å finne en objektiv sannhet og lander på konklusjoner om ulike forstyrrelser. Denne kliniske og patologiske tilnærmingen vil jeg bort fra, og da må vi lytte til dem med levd liv.
All erfaring banker teori rett i støvla på dette punktet, mener nå jeg. Det er en grunn til at vi gjentar igjen og igjen: LYTT TIL OSS!
Vi trenger en styrkebasert tilnærming, fundert på tillit, respekt og autonomi. Alle mennesker har et potensial og ønske om å mestre. Ikke lag systemer som raner oss for disse mulighetene.
Opprop signert av snart 3000
Denne gangen snakker jeg ikke bare på egne vegne. Jeg hever stemmen for alle de snart 3000 menneskene som har signert «Opprop for bedre helsetilbud for og anerkjennelse av mennesker med ADHD, autister og annen nevrodivergens».
Alle historiene vi har fått inn har lært oss at dette ikke er et individuelt, men et systemisk problem.
Samfunnet har ikke råd til å fortsette å behandle mennesker på denne måten lenger. Det er brutalt, det er uverdig og det er umenneskelig.
Alt vi ønsker oss er omsorg, støtte og forståelse. Er det for mye å be om?