Vi er en engstelig familie. Ikke bare litt bekymret, men sånn ordentlig grundig engstelige. Det ligger i slekta.
Vi bekymrer oss for det meste: for verden, for kroppen, for andre – og aller mest for hverandre. Og vi har vel egentlig god grunn til det. Når man elsker noen høyt, blir det plutselig skummelt å leve. Vi har så mye å miste.
Så vi går rundt med hjertet i hånden og mobilen i hånden og hånden på pulsen. Beredt på alt – alltid.
Men denne historien skal ikke være trist. Den skal være morsom. For kan ikke angst også være det? Litt latter i panikken, litt kjærlighet i katastrofetenkningen?
La meg ta deg med til Oslo, en varm sommerdag. En dag med sol, blå himmel og… vannflaskemangel.
En far, en datter og en dårlig begynnelse
Jeg var på besøk hos pappa, som nylig hadde flyttet til hovedstaden. Det var første gang på lenge jeg var i Oslo. Nå i slutten av 20-årene, stas å være i storbyen – og ekstra trygt å være der med pappa.
Pappa er en helt vanlig mann i femtiårene: skalla, litt ølmage, småskeptisk blikk og favorittsandaler han har hatt siden 2009. Han er også en slags levende GPS, en som alltid vet hvor vi er – og hvor vi burde vært for fem minutter siden.
Vi gikk i rolig tempo gjennom byen. Alt var fint. Luften var lun, gatene var tomme, pappa var avslappet, jeg var avslappet. Vi snakket om livet, om turistene som heller reiser til Bergen (ikke spør hvorfor), og om været. Det var rett og slett en deilig dag.
Helt til pappa plutselig frøs.
Midt på gata. Som om noen hadde ropt «Bjørn!» i Frognerparken.
– Vannflaska mi, sa han.
– Hva med den?
– Den er borte.
Katastrofe i sakte film
Pappa begynte å lete. Lommer. Jakke. Lommer igjen. Bukselommer. Lommer som ikke engang var lommer. Alt ble gjennomsøkt med samme intensitet som en narkotikahund på Gardermoen.
– Den er ikke her, sa han med panisk blikk.
– Okei, vil du ha litt av min?
– Nei! Jeg må kjøpe ny. Nå. Det står om livet. Jeg kjenner det. Jeg er nesten dehydrert.
Og så var vi i gang.
Det som var en rolig rusletur i Oslo, ble plutselig et oppdrag. En ekspedisjon. En livredningsaksjon. Finn en matbutikk før pappa tørker inn.
Selvbetjening, selvdestruksjon og åtte plastposer
Vi stormet inn på nærmeste REMA 1000. Pappa var som en slags middelaldrende ninja – ølmage og sandaler til tross – han fløy rett til vannet, grep det som en babyflaske i ørkenen, og stilte seg i selvbetjeningskøen. Jeg fulgte etter.
Og så begynte det. Trykkingen.
Trykk.
Trykk.
Trykk.
Trykk.
– Hva skjer, pappa?
– Kassa henger. Jeg trykker. Det skjer ingenting. Den… den… faen, den virker jo ikke!
Det den gjorde, var å legge til én ny plastpose for hvert trykk. Ikke én. Ikke to. Ikke tre. Åtte.
Jeg forsøkte å stoppe ham. Jeg sa det lavt. Så sa jeg det høyt. Til slutt ropte jeg:
– PAPPA, STOPP! DU KJØPER FLERE POSER!
Han så på meg med et blandet uttrykk av skam, vantro og fortsatt livstruende tørste. Og uten å nøle stappet han alle de åtte plastposene ned i vesken min. Jeg protesterte.
– Hvorfor skal jeg bære på konsekvensene av din panikk?
– Du har jo veske, sa han.
– DU har jo fingre, svarte jeg.
Men pappa, med sin indre logikk styrt av ytre angst, mente at det mest miljøvennlige – og rasjonelle – var at jeg tok dem. Vi er jo tross alt miljøbevisste.
Jeg foreslo å bruke dem som søppelposer. Han foreslo å gi dem til noen i trengsel. Jeg foreslo å donere dem til Miljødirektoratet som advarsel. Vi diskuterte hele veien til trikken.
Trikkekaos og billettkontroll
På trikken hadde pappa roen tilbake. Vannet i hånda. Pulsen på plass. Blikket klart. Han lente seg tilbake med det tilfredse smilet til en mann som har overlevd livsfare med kun én liter kildevann.
Jeg, derimot, sto med veska mi fylt til randen av poser og indignasjon.
Og så kom billettkontrolløren.
– Billett, takk.
Jeg begynte å grave. Veska var nå mer plast enn stoff. Jeg lette, dyttet, nappet, og til slutt ropte jeg – så hele trikken hørte:
– Du må nesten vente litt! Jeg finner ikke telefonen min fordi min femti år gamle far har stappet åtte jævla REMA-poser i veska mi etter å ha trykket som en gal på selvbetjeningskassa i frykt for å dø av tørst i en matbutikk med aircondition!
Latter og livsvisdom
Jeg husker ikke helt hva som skjedde etter det. Men jeg tror hele trikken lo. Jeg tror billettkontrolløren lo. Og jeg vet at pappa lo – med vann i hånda og friheten i behold.
Og jeg?
Jeg lo til slutt jeg også. For hva annet skal man gjøre?
Angst er alvorlig. Den skal beskytte oss. Men noen ganger går den i spinn, og da hjelper det å le – av situasjonen, av seg selv, og av pappa med åtte bæreposer som livsforsikring.
Humor og alvor rimer. Noen ganger er det akkurat sånn det føles å elske noen: skummelt, hysterisk, varmt og helt ulogisk.
Men viktigst av alt – utrolig morsomt.
Etterklang (refleksjon)
Vi snakker ofte om angst som noe voldsomt – pustevansker, panikkanfall, isolasjon. Men ofte er den mye mer hverdagslig.
Den dukker opp i flaskevalget på REMA, i plastposeknappene, i bagasjen vi dytter over på andre. Og vi bærer den – som døtre, fedre, eller kontrollører – uten helt å vite det.
Dette kåseriet er humoristisk, ja. Men under latteren ligger en sannhet om hvor rare og vakre vi er som mennesker. Hvordan frykt og kjærlighet kan snuble inn i hverandre. Og hvordan humor noen ganger er det eneste verktøyet vi har for å åpne opp.
Kanskje trikken var full av folk som hadde kjøpt én plastpose for mye. Kanskje noen kjente seg igjen. Jeg håper det.
Jeg vet at det for mange er vanskelig å forstå seg på psykiske problemer, lidelser og utfordringer. Derfor håper jeg dette kåseriet kan være med på å normalisere hverdagen med angst.
