Debatten om psykologers offentlige ytringer i møte med de pågående overgrepene i Gaza har ført til flere engasjerte tilsvar på Haas og Van der Weeles tekst: Når Gaza blir sett – og andre blir glemt. Dette gir håp.
Vi trenger ikke flere krav om etisk balanse. Vi trenger tydelige stemmer og etisk mot. Ikke for å fremme politiske standpunkter, men for å møte menneskelig lidelse med nærhet og ansvar.
De som unnlater å ytre seg i frykt for å være politiske, bør også erkjenne at taushet har en form for politisk virkning – det kan bidra til å opprettholde status quo og gjeldende makt-ubalanse.
Jeg vil med denne teksten oppfordre psykologer til å stå opp mot urett – der de ser den.
Gaza er ikke et valg – det er vår plikt
Å engasjere seg i Gaza kan ikke sidestilles med å plukke kirsebær, slik Haas og van der Weele antyder. Det er å respondere på en historisk og pågående katastrofe, der sivile – særlig barn – blir ofre for ekstrem og systematisk vold, uten at det får reelle konsekvenser for voldsutøver.
Det som skjer i Gaza, er ikke én konflikt blant mange.
Det er en folkerettslig og humanitær unntakstilstand: et militært overgrep i en vedvarende okkupasjon med enorme sivile lidelser og destruksjon av et helt folk.
Når dette vekker vårt engasjement, er det ikke fordi vi handler på emosjonell impuls. Det handler om å være moralsk og faglig til stede – å være medmenneske og fagperson på samme tid.
Når prinsipiell konsekvens blir krav om taushet
Som psykolog forstår jeg behovet for rammer som sikrer at vi handler reflektert og med en bevissthet rundt våre valg.
«Prinsipiell konsekvens» kan således høres ut som et fint ideal, men når et slikt krav fremmes som universell likhet i all respons, fungerer det mer som et hinder enn som en veiviser.
Et slikt krav til symmetri er en form for rigiditet – en misforstått rettferdighet som skaper moralsk lammelse og gjør det vanskeligere å være etisk og emosjonelt tilgjengelig. Det kan minne om den «flinke piken» som streber etter å gjøre alt rett, men som i sin streben ender opp med å bli passivisert og utmattet.
Psykologer trenger ikke en vektskål for hva vi anser som urett. Psykologer trenger dømmekraft, etisk årvåkenhet og mot til å respondere når det gjelder – også om vi ikke alltid gjør det likt.
Som psykolog mener jeg det er essensielle egenskaper. Jeg er enig i at språk kan forenkle og skape avstand, og nettopp derfor trenger vi mer presist og ikke mer dempet språk.
Taushet skaper ikke trygghet
I terapirommet vet vi at mye kommuniseres gjennom det usagte og at stillhet kan være helende. Det kan gi rom for refleksjon og ettertanke.
Terapeutisk stillhet er ikke det samme som offentlig taushet. I offentligheten kan taushet fremstå som kald og unnvikende – og taushet i møte med overgrep, oppleves som likegyldighet eller feighet, heller enn balansert tilbakeholdenhet.
Et av Haas og van der Weeles mest alvorlige premisser, er at offentlig engasjement for Gaza og andre «enkeltsaker» kan svekke pasienters opplevelse av trygghet, særlig for dem som ikke kjenner seg representert i våre ytringer.
Jeg tror det motsatte er realiteten. Våre pasienter forventer ikke at vi uttaler oss om alle konflikter likt, men de har god grunn til å forvente at vi sier fra når urett skjer åpenlyst og systematisk.
De bør også kunne forvente at vår egen forening går foran i dette arbeidet, som en tydelig spydspiss for menneskerettigheter, og ikke som et ekko.
Når psykologer engasjerer seg i det offentlige rom, åpner vi rommet for flere stemmer, og øker samtidig sannsynligheten for at flere vil føle seg sett. Det kan være langt mer skadelig for pasienter at vi tier om åpenbar urett, eller kun snakker i generelle vendinger.
Vi har sett hva taushet kan gjøre. Både MeToo og skandalene i den katolske kirke har vist at det ikke bare er overgrepene i seg selv som gjør skade – men det faktum at kolleger, ledere og fagpersoner visste, og likevel tidde.
En slik taushet beskytter overgriper og etterlater offeret alene.
Å høre en fagperson stå opp mot urett kan derimot gi gjenklang – også hos den som ikke berøres direkte; dette gjelder også meg. Jeg er ikke alene. Min verdi er reell.
Motsatt kan taushet i møte med grove overgrep, oppleves som en passiv form for medvirkning, et nytt svik.
En profesjon med samfunnsansvar
Psykologisk arbeid handler ikke bare om individets indre liv, men også om hvordan dette livet formes i møte med historiske, sosiale og politiske realiteter.
Wilhelm Reich var blant de første som insisterte på dette. Han mente at psykisk lidelse ofte var uttrykk for samfunnsmessig undertrykkelse – og at psykologens ansvar ikke stoppet ved terapirommets vegger.
Dette er fortsatt sant: Vi er ikke faglig nøytrale når det kommer til ekstrem ødeleggelse av uskyldige menneskeliv. Vi har et ansvar for å forstå og formidle hvordan slike erfaringer preger mennesker – følelsesmessig, relasjonelt og i deres grunnleggende opplevelse av mening og verdi.
Når vi retter blikket mot Gaza, handler det ikke om å overse andre overgrep. Det handler om å respondere der overgrepet er stort i omfang, godt dokumentert og likevel omfattende neglisjert.
Det handler om å våge og være til stede der det gjør vondt. Det gjør vi i terapirommet hver dag; vi går sammen med pasienten gjennom det smertefulle, anerkjenner smerten som reell, og kjenner den i vår egen kropp.
Det er det psykologisk nærvær og empati handler om.
Vi trenger en psykologprofesjon som våger å se og forholde seg til tidens smertepunkter – ikke bare med teori og metode, men med faglig ansvar og tydelige stemmer. Ikke fordi vi bedriver «selektiv aktivisme», men fordi vi er mennesker som arbeider med menneskelig lidelse – og vet hva taushet koster.
