Azin Vedadi har skrevet en ytring om nedgangen til moderne psykologi og nervesystemets glemte språk. Ytringen vil bli publisert i fem deler. Dette er den første.
Hva skjer når lidelse nekter å følge tidslinjen for bedring?
Dette spørsmålet hjemsøker de stille kantene av moderne psykologi – ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi har blitt ukomfortable med det som ikke lar seg løse på seks samtaler, med symptomer som snakker et språk vi aldri ble trent til å høre.
Vi sier til pasienter: «Endring er mulig», «Du er ikke tankene dine» og «Sinnet er fleksibelt». Og ofte stemmer det. Men noen ganger sitter ikke personen fast i tankene sine – de sitter fast i kroppen.
Psykologien ble en vitenskap ved å vende blikket innover. Men i den prosessen ble kroppen noen ganger stående utenfor rommet.
Vi laget kart over tanker, overbevisninger og atferd – men ikke over magen som knyter seg uten forvarsel, musklene som låser seg ved lyden av et skritt, eller magen som tolker hvert måltid som en trussel.
Vi gjorde tid til målestokken for suksess.
Nervesystemet fungerer ikke slik. Det beveger seg i spiraler – ikke rette linjer. Det lagrer minner i spenning – ikke ord. Det beskytter – selv når det ikke lenger er noe å frykte.
Vi begynte å behandle lidelse som en sjekkliste:
En diagnose.
En behandlingsmanual.
En notatbok full av SMART-mål og planlagte økter.
CBT (kognitiv atferdsterapi), ACT (Aksept- og forpliktelsesterapi), DBT (Dialektisk atferdsterapi) – alle tilbyr verktøy. Og for mange hjelper de.
Men når pasienten blir et prosjekt – noe som skal «fullføres» på seks ryddige timer, risikerer vi å redusere et levende pustende nervesystem til en boks som krysses av på et skjema.
Og det som ikke passer i boksen, blir stemplet som motstand, unngåelse eller manglende etterlevelse.
For å forstå noe dypere, trenger vi et annet blikk – ikke mindre vitenskapelig, men mer ærlig om hvor kompleks heling faktisk er.
Nervesystemet er ikke en metafor. Det er ikke symbolsk. Det er ikke et trassig barn som skal overtales til ro. Det er en labyrint formet av erfaring, omkoblet av smerte, endret av minner og skrevet inn i selve cellene.
Noen ganger reagerer det ikke på logikk. Det er ikke fordi det fungerer feil, men det snakker bare et språk eldre enn språket selv.
Dette er ikke ukjent for kunstnere. Hamlet tenkte seg ikke ut av sin pine. Van Gogh kunne male skjønnhet i en solsikke, men ikke stilne stormene inni seg. Disse mennene led ikke av «kognitive forvrenginger» – de levde tett på kaoset ved å være menneske.
I dag viser kaoset seg ofte i terapien som kompleksitet.
Som IBS (irritabel tarmsyndrom), CRPS (komplekst regionalt smertesyndrom), SPS (sensory processing sensitivity).
Som angst uten årsak. Som smerte uten kilde. Som en person som har prøvd alt – og fortsatt ikke får puste.
Vi trenger ikke å forkaste det psykologien har gitt oss. Men vi må innrømme at den har grenser når den glemmer kroppen – når den behandler tarmen som irrelevant, eller immunforsvaret som adskilt fra følelser. Når den antar at overlevelsesreaksjoner alltid er patologiske.
Med denne artikkelen ønsker jeg ikke å avvise terapi. Jeg ønsker å utvide den – å gjeninnføre nervesystemet som mer enn bare en stressrespons, og minne oss på at det som ser ut som motstand, ofte bare er beskyttelse.
For den moderne psykologiens tilbakegang handler ikke om uvitenhet. Den handler om glemsel. Å huske betyr ikke å gå bakover. Det betyr å gjenopprette det som alltid var der:
Kroppen. Labyrinten. Kartet. Det glemte språket til nervesystemet.