Stine Sofies stiftelse har gjort en uvurderlig innsats for å sette vold mot barn på dagsordenen. Dette arbeidet er viktig. Men i debatten rundt barneloven ser vi at stiftelsen kunne hatt godt av mer sophos (filosofi): mer kunnskap og grundigere refleksjon. Det gjelder særlig i hvordan begreper anvendes, logikk føres og juridisk argumentasjon utformes.
Engasjement og følelser er bra. Kunnskap, logikk og juss må være avgjørende. Når lover og rettigheter diskuteres, må argumentene hvile på et solid faglig og juridisk fundament, ikke bare følelsesmessig tyngde.
Her oppstår et paradoks: Stiftelsen ønsker å beskytte alle barn, men risikerer å undergrave den nyanseringen som gjør at loven kan fungere i praksis for alle parter, også de som stiftelsen er spesielt og legitimt opptatt av. Jeg er også det.
Debatten om barneloven preges av en «alt-eller-ingenting»-logikk. Loven skal balansere komplekse hensyn: barns beste, foreldres rettigheter, rettssikkerhet og beskyttelse mot vold. Lovgivere må ta utgangspunkt i bred faglig innsikt, ikke bare enkelthistorier eller følelsesladede opprop.
Et gjennomgående argument fra stiftelsen er at et lovforslag må være «bra for alle» eller «trygt for alle barn, uten unntak» for å kunne aksepteres. Dette er kjent som «perfectionist fallacy» eller Nirvana-feilslutningen.
Selv om intensjonen er god, avslører dette kravet en mangel på den sophos som trengs for å navigere i lovgivningens komplekse verden. Ingen lov kan noensinne oppfylle et slikt absolutt krav, spesielt ikke innenfor familieretten hvor motstridende interesser og vanskelige avveininger er normen, ikke unntaket.
Å kreve perfeksjon er å invitere til stillstand, og overser at lovgivning ofte handler om å finne den beste mulige balansen, selv om den aldri blir feilfri. For å illustrere dette: Den logiske strukturen i argumentet ligner den vi ser hos vaksinemotstandere, nemlig at man avviser vaksiner (eller barneloven) fordi det ikke løser alle problemer for alle, umiddelbart, uten unntak.
Stine Sofies stiftelse bør passe på at emosjonell tyngde ikke går på bekostning av presis og balansert argumentasjon. Bruk av begreper som «trygghet», «vold» og «overgrep» må understøttes av klare kriterier. Når stiftelsen bruker egne opprop som «bevis», nærmer det seg sirkulær argumentasjon og svekker troverdigheten.
De insisterer: oppropet har fått mange signaturer, inkludert fra «tunge aktører», men glemmer at antallet underskrifter (ad populum) eller prestisjen til de som signerer (ad verecundiam), i seg selv ikke er et gyldig argument for standpunktets riktighet.
Dette blir særlig problematisk når vi ser at flere av de samme aktørene som støtter stiftelsens generelle kritikk, også deler en kategorisk avvisning av begreper som «foreldrefremmedgjøring», eller «samværshindring», ofte med argumenter som speiler stiftelsens egne.
Ja, flere kjente forskere har signert og la det være klart: personlig engasjement er ikke i seg selv diskvalifiserende. Problemet er når offentlig adferd og formidling kan oppfattes som om den tjener en bestemt agenda. Det kan minne mer om hardbarket aktivisme enn en nøktern, distansert fagperson.
Hvis disse støttespillerne mangler den nyanserte tilnærmingen som nettopp etterlyses, blir deres støtte mer et tegn på en samstemt opinion enn et bevis på en grundig faglig vurdering. Her blir behovet for mer sophos – for dypere kunnskap og kritisk refleksjon, også over egne allianser – presserende. Debatten må hvile på substans.
Dette blir prekært når de samme ekspertene som både rådgir domstolene og støtter stiftelsen bruker de samme argumentene for å motsette seg anerkjennelse av, eller for å unngå å navngi, subtile skademekanismer hos barn.
Hvis selv de som skal veilede, unngår å bruke hele verktøykassen, hvordan kan vi da effektivt adressere disse komplekse problemene? Tillat meg å dele en metafor fra Costa Rica, der jeg vokste opp: «Man nekter å klyve veden, og samtidig nekter man å låne bort øksen».
Estetikken i Stine Sofies stiftelses «stopp barneloven»-opprop er problematisk. Bildet av barn som holder en plakat med denne teksten skaper emosjonell appell, men reiser etiske spørsmål. Barn brukes til å uttrykke motstand mot en lov som faktisk skal beskytte dem. Igjen velger de påvirkning foran argumentasjon, følelser over sophos. Dette risikerer en misvisende assosiasjon, der folk kan tro at barna selv vil stoppe loven.
PROBLEMATISK: «Bildet skaper emosjonell appell, men reiser etiske spørsmål», skriver Chavarria. Foto: Faksimile/skjermdump, Stine Sofies stiftelse.
Når barn fremstilles som aktive politiske aktører i en juridisk debatt de neppe forstår, undermineres både lovens kompleksitet og debattens nyansering. Appellen kan virke manipulerende.
Barneloven skal søke å ivareta alle barns behov, selv om ingen lov noensinne fullt ut kan garantere dette. De barna som lever i familier uten vold, men med konflikt, må også ivaretas av loven og av stiftelsen.
Å beskytte barn mot vold er selvsagt, men vi kan ikke overse rettighetene til de foreldrene som ikke utøver vold, eller barnets rett til omsorg fra begge foreldre der dette er til barnets beste. Vi må kunne føre en debatt som inkluderer disse hensynene, uten at det oppfattes som å «ta parti» mot voldsofre.
LES OGSÅ:
Frykter ny barnelov vil gjøre livet enda vanskeligere for sårbare barn (+)
Opprop mot den nye barneloven – krever at den stanses (+)
Oppropet mot den nye barneloven er et tragisk bomskudd
Mener ny barnelov vil senke konfliktnivået mellom foreldre (+)