Etter at Kopernikus hadde gitt menneskeheten et knusende slag ved å vise at jorden ikke er universets sentrum, og Darwin hevdet at mennesket ikke er mester hevet over all natur, kom Freud med påstanden om at ego ikke en gang er herre i eget hus.
Freuds bidrag var basert på en original metode (fri assosiasjon), en teori om nevroser og en generell teori om sammenhengen mellom normal og atypisk mental fungering (jf. Sulloway, 1979).
Freuds ideer har i stor grad hatt virkning på samfunnet og kulturen, og erklæringer om at hans synspunkter er foreldet har kanskje kommet for tidlig. Likevel vil jeg komme inn på hva jeg mener er blant hans mest uheldige forestillinger, i håp om å ta opp igjen debatten om Freuds betydning for nåtidig tenkning.
Jeg har tre temaer:
Det første er spørsmålet om hvor sterkt teorien om Ødipus-komplekset står. Mytologiske emner har en spesiell autoritet ettersom de antas å gi «glimt inn i sjelen».
Freud valgte et system han anså å være et kjernekompleks til grunn for all kulturell produksjon så vel som nevrosedannelse. Ødipus-komplekset går blant annet ut på at barnet, eller rettere sagt gutten, både elsker og hater sin far. Jeg reiser her spørsmålet om det finnes en alternativ tolkning til Freuds psykodynamiske hypotese.
Det andre temaet gjelder Freuds drømmeteori. Teorien har nær sammenheng med Freuds egenanalyse og voksende aktelse for infantil seksualitet. I boken Die Traumdeutung proklamerer han at en drøm er «en forkledd oppfyllelse av et fortrengt ønske» (Freud, 1900). Drømmeteorien ble av Freud selv og mange andre sett på som hans mest betydningsfulle arbeid.
Jeg kommer også inn på Freuds forsømmelse av det som har vært kalt hans egen «uoffisielle» teori (jf. Whitebook, 2017). Den «offisielle» teorien, som ble fremmet allerede i 1895, handlet stort sett om barnets motsetningsfylte relasjon til faren og var koblet sammen med hypotesen om spenningsreduksjon.
Tjuefem år senere ble teoriens fokus (midlertidig) flyttet over på moren. Freud lekte for en stund med tanken om at barnets mentale liv begynner med relasjonen til brystmoren, men senere kom driftsteorien i veien for en videreutvikling av dette synspunktet. Moren og spedbarnsalderens fravær i Freuds begrepsdannelse er slående, men sammenstøtet mellom psykoanalysen og tilknytningsteorien lå ennå langt frem i tid.
Ødipus-komplekset i lys av Westermarck-effekten
Westermarck-effekten er en psykologisk teori som går ut på at mennesker som vokser opp sammen i nær familie, for eksempel som søsken, som regel ikke blir seksuelt tiltrukket av hverandre senere i livet. Dette antas å være en naturlig mekanisme som kan bidra til å unngå incest.
Teorien ble fremmet av den finske antropologen Edvard Westermarck i 1891. Den har fått mye empirisk støtte fra forskjellig hold; mest kjent er kanskje en studie av ekteskap blant mindreårige i Taiwan (Wolf, 1995).
Denne formen for ekteskap, som tidligere var utbredt i Sør-Kina, gikk ut på at jenter i spedbarnsalderen ble gitt bort til adoptivfamilier med avtale om at hun senere skulle inngå ekteskap med en av sønnene i adoptivfamilien.
Sønnene og jentene, som ikke var i slekt med hverandre, vokste opp med den intime nærheten som var naturlig blant brødre og søstre i taiwanske hjem. Hensikten med arrangementet var å sikre sønnene en partner når kjønnsratioen var ubalansert og økonomiske forhold tilsa et stramt ekteskapsmarked.
Historiene til over 14 000 kvinner som i sped- eller småbarnsalderen var blitt kontraktsbundet til ekteskap, ble gransket i tiden fra 1957 til 1995; i tillegg gjennomgikk mange av kvinnene personlige intervjuer.
Resultatene gav klar støtte til Westermarcks hypotese. Hvis en fremtidig potensiell hustru var blitt adoptert før 30-månedersalderen, vegret hun seg ofte for giftemål med sin oppvekstbror, og det var ikke uvanlig at mange av kvinnene måtte tvinges til å fullbyrde ekteskapet.
Forholdene endte i skilsmisse tre ganger så ofte som i andre ekteskap i samme samfunnsgrupper og førte til 40 prosent færre barn, og kvinnene kunne fortelle om mye mer utroskap enn det som ellers var vanlig.
Dataanalysen viste at den viktigste faktoren, etter kontroll av andre sannsynlige årsaksfaktorer, var opplevelsen av felles barndom i de første 30 levemånedene. Det var også et dose-respons-forhold som tydet på at desto lenger relasjonen hadde vart og jo tettere den hadde vært, jo sterkere var effekten. Helt tilsvarende resultater har kommet frem gjennom «naturlige eksperimenter» i israelske kibbutzer (Shepher, 1971).
Hvis hjernen er programmert ut fra en regel som sier at du ikke skal ha seksuell interesse av noen du hadde et intimt forhold til i de første leveårene, er det en kanon som finner mye støtte i antropologien. På tvers av de fleste samfunn finnes en størrelsesendring i tiltrekning, fra å være sterkest i forbindelse med mor-sønn incest, til gradvis å bli svakere, først når det gjelder søsken-incest og dernest biologiske fedres seksuelle misbruk av døtre.
Det er sannsynlig at Westermarck-effekten har sin opprinnelse i genetisk evolusjon gjennom naturlig seleksjon, særlig fordi incest reduserer innavl og bedrer avkommets helse og livsdyktighet. Fenomenet finnes også hos de ikke-menneskelige primatene, der både voksne hanner og hunner viser effekten.
Hva sier dette om moralens opprinnelse? Er moral en sosial konstruksjon bygget på konvensjon eller er moralbegrepene avledet fra medfødte emosjoner?
Freud tok sterk avstand fra Westermarck-effekten. Hans posisjon gikk ut på at erotisk tiltrekning mellom familiemedlemmer er primær og tvingende, og at samfunnet må ha tabuer for å forhindre de skadelige og samholdsforstyrrende effekter av incest.
Et resultat av denne tenkningen var postulatet om Ødipus-komplekset. Hvis barnets første kjærlighetsobjekt er incestuøst og rettet mot moren, er det nødvendig med de strengeste forbud for å forhindre at denne infantile trangen blir fullbyrdet.
Freud og andre psykoanalytiske tenkere gikk sterkt ut mot Westermarcks ideer. De innså at hvis han hadde rett i at effekten er resultatet av en evolusjonær tilpasning, ville Ødipus-komplekset falle sammen og medføre at store deler av Freuds teoretiske byggverk ville stå på leirføtter.
Drømmeteorien
Det har vært hevdet at Die Traumdeutung (1900) representerer Freuds mest originale arbeid. Drømmen har i den psykoanalytiske begrepsverdenen blitt ansett å være kongeveien til å forstå ubevisste ønsker.
Når Freud fulgte pasientenes frie assosiasjoner, oppdaget han at de ofte henviste til drømmer om skjulte ønsker, og at drømmene i et nøtteskall derfor kunne sies å romme nevrosenes psykologi. Drømmen ble antatt å innbefatte også et element av Ødipus-komplekset, noe som illustrerer det infantile opphavet til de ubevisste ønskene som kan komme frem i drømme (jf. Jones, 1961).
Freuds teori om det ubevisste og antakelsen om skjulte irrasjonelle hjerneprosesser var et viktig bidrag til kulturdebatten og et godt eksempel på hvordan psykologiske ideer har overrislet humaniora.
Men selv om boken om drømmetydning kom ut i mange opplag, ble den aldri modifisert på noe vesentlig punkt. Det illustrerer Freuds motvilje mot å teste teorien eller forsvare den overfor alternative tolkninger. Freud kunne ha fulgt opp teorien og latt den komme mer i overensstemmelse med de ideer han selv hadde fremmet i Project for a scientific psychology (1895), men den muligheten lot han ligge.
Vi kan trekke en parallell til Charles Darwin, som, selv om han ikke hadde mulighet for å vite noe om genetikk, likevel formulerte en teori som viste seg å være forenlig med den genetiske syntese som binder sammen teorien om naturlig utvalg med genetikken.
Tilsvarende kunne heller ikke Freud forutsi aktiverings-syntese-modellen innen drømmeforskning, som går ut på å forklare hvordan drømmer oppstår.
Men Freuds tanker gav ikke rom for at drømmeteorien og aktiverings-syntese-modellen kunne konvergere mot en samlet konklusjon.
Aktiverings-syntese-modellen, som ble fremmet av Allan Hobson og Robert McCarley, var basert på observasjoner som viser at hjernens aktivitet under søvn likner på den som finner sted i våken tilstand under påvirkning av sanseinntrykk (jf. Hobson, 1994).
Teorien går ut på at når vi drømmer, forsøker hjernen å gi mening til tilfeldig nevrologisk aktivitet. Når de fleste sanseinntrykk er fraværende under søvn, blir hjernen stort sett aktivert av impulser fra hjernestammen.
Som vanlig forsøker den å skape bilder forbundet med en eller annen fortelling, men fordi hjernen ikke er realitetsorientert på grunn av manglende sanseinformasjon og motorisk input, prøver den i stedet å lage fantasier.
Når individet våkner og sanseinntrykk og motorisk input er gjenopprettet, går hjernen gjennom fantasibildene som ble skapt under søvn og prøver å gi dem en fornuftig mening. I tolkningen settes fantasien i sving; den er ofte emosjonelt overbevisende, men saklig sett feil.
Jeg mener Freud sviktet på dette punktet: han skattet drømmeteoriens emosjonelle og populære appell, men var ikke nysgjerrig på forklaringer som lå utenfor hans egen psykoanalytiske begrepsverden.
Selv om han ikke kunne ha kjennskap til aktiverings-syntese-modellen og dens moderne nevromolekylære basis, savner jeg hans villighet til å finne felles grunn mellom drømmeteorien og andre forskningsområder.
Freuds avkall på sin egen «uoffisielle» teori
Motsetningsforholdet mellom John Bowlbys teori om tilknytning og klassiske psykoanalytiske begreper er godt kjent. Bowlby kritiserte noen sentrale elementer i Freuds teori, blant annet betydningen av Ødipus-komplekset. Tilknytningsteorien ble av Freuds disipler kritisert for ikke å legge nok vekt på indre konflikter og ubevisste prosesser.
Jeg antar at essensen i dette motsetningsforholdet lå til grunn for at Freud, lenge før tilknytningsbegrepet ble til, en kort stund grublet over om han skulle modifisere driftsteorien.
Den «offisielle» teorien ble lansert i Project for a scientific psychology i 1895. Den handler nesten bare om barnets motsetningsfylte forhold til faren. Den lille må gi avkall på sitt opprinnelige vellystige forhold til moren og i stedet identifisere seg med faren, noe som ble antatt å føre til spenningsreduksjon.
Mange år senere, omkring 1920, lekte Freud med tanken om å modifisere sitt standpunkt, idet han innså at det kan være behagelige former for økt spenning og at spenningsreduksjon også kan være ulystbetont.
Grunnen til at revisjonen blir kalt «uoffisiell», kan være at Freud ikke ønsket å legge så mye arbeid i å se de teoretiske implikasjonene av en revisjon av driftsteorien (jf. Whitebook, ibid). En følge ville være at barnets psykiske liv måtte antas ikke å begynne med atskillelse fra tilknytningsfiguren, men tvert imot bli konstruert på basis av den første tilknytningen.
Det er min spekulasjon at Freud kunne ha utviklet en oppfatning i retning av moderne tilknytningsteori hvis han bare hadde gått videre med den «uoffisielle» versjonen.
Det er kanskje dette Whitebook sikter til med følgende utsagn: «Det som Freud rev ut av sitt psykiske liv, kom også bort fra hans tenkning og satte begrensninger i hans offisielle posisjon, som samlet seg om Ødipus-komplekset».
LES OGSÅ:
Hva er et «godt nok» oppvekstmiljø for de minste?
En psykoanalytisk mytefortelling om barns tilknytning
Referanser
Freud, S. (1895). Project for a scientific psychology. I: Strachey, J. (red. og overs). Standard edition of the complete psychological works of Sigmund Freud, bd. 1 (s. 283-398). London: Hogarth.
Freud, S. (1900). Die Traumdeutung. Leipzig, Wien: Deuticke.
Hobson, J.A. (1994). The chemistry of conscious states: How the brain changes its mind. Boston: Little Brown.
Jones, E. (1953-1957). The life and work of Sigmund Freud. New York: Basic Books.
Shepher, J. (1971). Mate selection among second generation kibbutz adolescents and adults: Incest avoidance and negative imprinting. Archives of Sexual Behavior, 1, 293-307.
Sulloway, F.J. (1979). Freud: Biologist of the mind: Beyond the psychoanalytic legend. New York: Basic Books.
Westermarck, E.A. (1891). The history of human marriage. London: Macmillan.
Whitebook, J. (2017). Freud: An intellectual biography. Cambridge: Cambridge University Press.
Wolf, A.P. (1995). Sexual attraction and childhood association. Stanford, CA.: Stanford University Press.