TV2-serien Uten synlige tegn har tatt Norge med storm. Før jeg lufter noen kritiske tanker, vil jeg understreke at det er modig av unge mennesker å vise fram sårbarhet og styrke på TV.
Godt at de også møtes med varme og empati i serien.
På generelt grunnlag trenger vi mer psykologisk omsorg i somatikken, og mer somatikk i psykiatrien. Uten synlige tegn vekker sterke følelser og deltakerne kommer godt ut.
Seriens implisitte konklusjon er likevel ikke uproblematisk: Hvis legen ikke kan finne noe på prøver, må problemet være i psyken.
I serien antydes det at en pasient utvikler sine symptomer på grunn av en av foreldrenes sykdom.
Tenkemåten gir assosiasjoner til en freudiansk tilnærming om at de fleste psykologiske konflikter og problemer forklares med foreldrene, og at pasienter med uforklarte symptomer er rammet av «hysteri».
Det leder også tankene til epoken der mødre til barn med autisme ble kalt «kjøleskap-mødre».
«Mother-blaming» (eller «father-blaming») hjalp kanskje noen, men førte også med seg skyld, skam og relasjonsskader.
Idéen om at alt som ikke kan måles eller ses skyldes psyken, forutsetter at vi er i mål med diagnostisk utvikling. Men historien har vist oss det motsatte.
For omtrent 40 år siden ble det på et svensk universitet sprøytet inn blod fra fibromyalgi-pasienter i mus. Musene utviklet smerteatferd og utmattelse. Det var neppe musefedrenes feil.
Forskning viser at tarmbakterier kan spille en rolle i utvikling og opprettholdelse av anoreksi, og studier viser at for eksempel toksomasplose, en sykdom som ligner på mild influensa, kan bidra til utvikling av schizofreni.
Sjel og psyke henger tett sammen med kroppens biokjemi. Av millioner av pasienter på verdensbasis som har somatiske symptomer – long covid – etter korona, vil sannsynligvis kun et mindretall bli friske av å snakke om barndommen.
Astma ble tidligere tolket som et «gråt etter mors oppmerksomhet», og epileptiske anfall ble tolket som «flukt inn i underbevisstheten».
Diabetikere ble antatt å være «bortskjemte barn» og giktpasienter ble sett på som «fiendtlige».
Psykologiske tolkninger av fysiske symptomer er ingen eksakt vitenskap. Vi har fortsatt mye ulært om hvordan kroppen fungerer, og det er ikke fruktbart å bruke psykiatrien som en roteskuff der vi plasserer alt vi ikke forstår. Hvordan skal vi oppdage nye sykdommer, hvis vi konsekvent forklarer komplekse symptomer med foreldre og fortid?
Fokus på tilknytningsatferd, handlings- og tankemønstre, mestringsstrategier og oppvekstvilkår kan ha en plass i tverrfaglig pasientbehandling. Men det er lite belegg for å påstå at dagens medisinske utfordringer kan løses kun ved å dyrke et narrativ om en slags arvesynd.
At en pasient som har smerter skal dykke inn i barndommens mørke kroker er en fascinerende tanke, men vil for en betydelig andel pasienter være en avsporing.
Faren er at vi reduserer pasienter til bærere av ubevisste konflikter og derved bagatelliserer symptomene som kan trenge medisinsk oppmerksomhet. I somatisk og psykiatrisk behandling bør tolkninger og tilnærminger skape resonans hos pasienten for å være nyttige.
For flere år siden ønsket en gruppe forskere å avdekke hvilken psykologisk metode som var mest effektiv. De ville blant annet finne ut om psykoanalytisk tilnærming var mer effektiv enn kognitiv tilnærming. De viste seg like gode – det som var mest sentralt var ikke metodevalg, men at pasientens ideer om endring samsvarte med psykologens.
En viktigere predikator for om klientene fikk bedre psykisk helse viste seg i denne studien å være eksterne hendelser, for eksempel at pasienten fikk seg jobb, kjæreste eller lignende. Kanskje er vi ikke så kompliserte psykisk som vi tror?
Jeg anerkjenner muligheten for at noen pasienter overfører og kroppsliggjør traumatiske erfaringer. Oppvekst og vonde erfaringer er ikke irrelevante for psykisk helse. Dersom en hypotese gir mening for den enkelte, har den ganske sikkert relevans.
Men dersom man inntar en omnipotent holdning om å sitte på fasiten, og forsøker å få pasienter med multisystemiske symptomer til å passe inn i et psykologisk rammeverk, kan det hende man bommer.