November er måneden der mange av oss tenker på mannehelse og de mange kampanjene som markerer dette, som den velkjente movember-barten.
Det psykiske aspektet havner ofte i skyggen av det visuelle i disse kampanjene.
Som psykologistudent har jeg blitt sterkt engasjert i menns mentale helse, spesielt etter at jeg fikk vite hvor mange menn som velger å avslutte livet sitt.
Denne innsikten vekket noe i meg og ga meg retning: å gå veien mot klinisk arbeid for å kunne gjøre en forskjell.
Nå som jeg er godt i gang med utdanningen, blir jeg dessverre stadig mer frustrert over hvordan enkelte psykiske lidelser blir kategorisert som «jentediagnoser». Det kan virke som at vi mangler bevissthet rundt at menn også sliter med lidelser som angst og spiseforstyrrelser.
Et eksempel som satte tankene i sving, var da jeg nylig hørte en bekjent dele sin historie med anoreksi. Det han fortalte, var uventet og rystende, men dessverre også et bevis på hvordan vårt psykiske helsevesen ofte overser slike diagnoser hos gutter og menn.
Jeg ser samme tendens hos mine medstudenter; mange som skriver om angstlidelser, stemningslidelser eller spiseforstyrrelser, velger å kun fokusere på kvinner. Denne skjevfordelingen kan føre til at vi går glipp av viktig data og innsikt om menn som sliter.
Selv forsøker jeg å være bevisst på egne holdninger og mine egne blindsoner, men vi må stille oss spørsmålet: Begynner vi å glemme gutta?
Jeg tenker ofte på de engstelige guttene, de deprimerte eller de som gradvis trekker seg tilbake fra tilværelsen. Hvordan kan vi sørge for at de får hjelpen de trenger, uten fordommer? Hvordan kan vi bygge et helsevesen som ser dem, uten å dømme dem
Vi bør bruke denne måneden til å minnes på og løfte frem alle menn – brødre, fedre, venner – som sliter i det stille.
Til alle dere som kjemper for å holde hodet over vannet: det er en enorm styrke i å be om hjelp, og det finnes en hjelp som ser hele mennesket, ikke bare kjønnet.