Å kjenne på å endre mening og kurs, at livet ikke er forutbestemt, er noe av det fineste en kan oppleve.
Jeg har møtt klienter som til tross for mye motstand endrer kurs selv om det vekker frykt. Opplevelsen av å møte denne motstanden, av å møte det ukjente og ikke helt vite hva som skjer, har ført til at de har vokst som mennesker.
Som veileder i barnevernet og student ved Norsk Gestaltinstitutt, har jeg møtt mennesker som tør å ta nye retningsvalg i livene sine.
I barnevernet møter jeg sårbare ungdommer som forsøker å finne sin vei gjennom livet. Men også foreldre og fosterforeldre som utfordres og utvikles. Nå vil jeg dele noen refleksjoner rundt dette med å tørre ta egne valg som krever sitt, og underbygge dette med teori fra gestaltterapien. Dette i håp om å inspirere flere til å stoppe opp og reflektere over egne liv og valg.
Gestaltterapien er en kraftfull metode som kan hjelpe meg og deg til å tørre å ta nye valg i livet vårt. En grunnleggende idé i gestaltterapi er at hvert menneske selv er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de begrensningene omgivelsene gir.
Denne bevisstgjøringen skapes gjennom blant annet samtale, der terapeuten er villig til å gå inn i et jeg-du-forhold. Gestaltterapi bygger på at man kommer til økt erkjennelse av seg selv i øyeblikket der klient og terapeut møtes, men det er mer enn en terapiform. Det er også holdning som når den er integrert, avspeiler seg i måten man forholder seg til andre på.
Gestaltterapi har ikke som mål å forandre, men å hjelpe klienten med å utvikle nærhet for å skape kontakt med seg selv. Hvis en klient opplever at hun eller han anstrenger seg for å bli noe annet, vil gestaltterapeuten hjelpe til slik at en i stedet skal oppleve seg selv fullstendig som den en er.
Eksistensfilosofen Sartre mente at mennesket hadde noe medfødt natur, men at det måtte skape sitt eget liv selv. Det er dette gestaltterapien bygger på. Vi må velge hvordan vi vil leve, og vi er ansvarlige for det vi gjør. Det eksisterer ingen evige verdier som vi kan og må rette oss etter. Vi kan ikke avfeie ansvaret vi har for våre egne valg ved å vise til at vi «må» leve opp til andres forventninger: Vi er i bunn og grunn selv ansvarlige for alt vi gjør.
En står fritt til å velge fra øyeblikk til øyeblikk mellom sine muligheter, og en er ikke forutbestemt, men er alltid i vekst og utvikling, mener filosofen Martin Heidegger. Ifølge Kierkegaard er våre valg absolutt vågestykker hvor personlige avgjørelser må bli tatt med en større grad av ansvarlighet.
I den eksistensielle forståelsen refererer frihet til et fravær av ytre forpliktelser, der fokuset er på at hvert individ selv er ansvarlig for valg og handlinger, sier Kierkegaard. For mange kan denne tanken være skremmende, da man ofte flykter fra personlig ansvar ved å forestille seg at en har forpliktelser overfor andre. Dette handler også om ekthet, om at en velger å leve med integritet, møte sannheten og selv være ansvarlig, uten å sette opp en fasade.
Men å leve på en ekte måte kan føre til at man føler på både frykt og usikkerhet. Eksistensialisten Martin Buber har hatt en stor innvirkning på gestaltterapien. Han beskrev to relasjoner: Jeg–du og jeg–det.
Et forhold mellom jeg–det er en relasjon mellom to parter som befinner seg på ulike nivåer, for eksempel at en møter et menneskes opplevelser som en ting og analyserer dem. Når jeg møter et menneske som et jeg og du, er jeg engasjert og utforsker hvem den andre er, samtidig som jeg er til stede i meg selv og hva som skjer med meg i møte med den andre, sier Buber.
Mange klienter jeg snakker med, forteller at de opplever mye uro i relasjonene sine. En fin måte å øve seg på er å akseptere uroen samt nærme seg uroen i relasjonene, og godta denne. Man kan for eksempel fortelle dette til vedkommende en er urolig rundt: «Jeg har alltid gått rundt og tenkt at du er problemet, men jeg ser nå at det er jeg som er problemet.» Her øver en på å ta ansvar for det en har lagt over på den andre.
Det er godt for den andre å få denne tilbakemeldingen, og dette vil bedre relasjonen. Dette er ubehagelig å si, men det er en fin måte å øve seg på det å være bevisst på at en selv har ansvar for sitt liv.
En annen måte å jobbe med å akseptere uroen er å tørre å kjenne på en stillhet, legge merke til at en venter på at noen skal si noe, men fortsette å være stille. Rette oppmerksomheten innover å leve med den og erfare den sammen. Det er et ubehagelig og usikkert terreng. Hva skal skje nå? Hvordan gjør vi dette? Da går en mot uroen.
Undersøk dette: Hva skjer med deg når det er stille? Undersøk hvordan det er å ikke gjøre noe av det som sinnet ditt vil at du skal gjøre. Øv på sanseerfaring, oppmerksomhetstrening. Lær å ta kontroll over din egen oppmerksomhet. Mange vil ha kontroll på den, men det er du som bestemmer hvor du ønsker å rette den, for eksempel til det sansbare.
Jeg har erfart hvor tøft mange synes at det er å ta nye livsvalg og bryte egne mønstre. Man er så fastgrodd og opplever det som trygt å være det. Jeg har flere eksempler fra min nåværende jobb i barnevernet hvor situasjoner kan virke fastlåst, men når mennesker har mot og vilje, så kan selv fastlåste saker få ny fart og mening.
Selv har jeg tillatt meg selv å ikke være for låst i hvem jeg er. Jeg ønsker heller å være åpen for omgivelsene mine. Det at jeg ikke vet hva fremtiden bringer, er spennende. Det er aldri for sent å prøve noe nytt og våge å utfordre seg selv.