Med til sammen over 70 års erfaring fra praksisfeltet i arbeidet med barn, ungdom og familier, har vi sett teoretiske perspektiver og modeller komme og gå.
Da vi implementerte traumebevisst praksis på en institusjon for ungdom, med grunnlag i blant annet den tredelte hjernen, opplevde vi et paradigmeskifte.
Vi fikk modeller, verktøy og et kunnskapsgrunnlag vi faktisk kunne bruke til noe. Der vi tidligere lente oss mot en mer intuitiv praksis, som splittet personalgruppene i spørsmål knyttet til rammer, grenser og konsekvenser, kunne vi nå forholde oss til disse temaene på en mer forent, bevisst og faglig fundamentert måte.
Modellene bidro også til økt selvbevissthet blant oss hjelpere. De ga oss bilder på hva som kan skje i kropp og hode når vi blir stresset, og bildene ble verktøy til selvregulering.
Mennesket ble definitivt verktøyet i en slik praksisutøvelse. Vi har mange eksempler på hvordan teorigrunnlaget har ført til felles språk, forente verdier og en tryggere arbeidskultur (Berger & Quiros, 2016; Gulliksen, 2021; Isaksen, 2022; Steinkopf, Nordanger, Stige & Milde, 2020).
En forenklet modell er nødvendig
Som en stemme fra praksisfeltet, er ikke prinsippet om at hjernen er delt i tre det viktigste. At hjernen er kompleks, og at modellen den tredelte hjernen ikke beskriver hjernen slik den virkelig er, har vi muligens tatt for gitt. Kompleksiteten i nevrobiologien bør tilhøre nevro-ekspertene, og vi er enige i at modeller bør være knyttet til evidens.
Det er likevel tydelig for oss, basert på den pågående debatten, at det også i nevrobiologiens fagfelt ikke er to streker under svaret. Det er vel nettopp dette, at nevrovitenskap er et så komplekst felt, som gjør at vi har behov for forenklede modeller.
Vi mener at Susan Hart bidro konstruktivt med sin ytring i Psykologisk.no, der hun både anerkjente den tredelte hjernen som en relevant modell og samtidig minnet oss på at hjernen opprinnelig ikke ble betegnet som tredelt, men som treenig. Kanskje den treenige hjernen er noe mer presis opp mot evidens, og burde i større grad vært benyttet.
En modell som gir mening for folk som jobber med folk
Vi erfarer at modellen har stor nytteverdi ute i praksisfeltet, den gir mening for folk som jobber med folk, og ikke minst for de vi skal hjelpe.
Vi har ikke tall på hvor mange ungdommer som har trukket et lettelsens sukk, når de gjennom psykoedukasjon med nevnte modeller har forstått at det ikke er dem det er noe «galt» med. Vi ser hvordan det å forstå seg selv bedre, gjør følelser av skyld og skam mindre.
En fostermor fortalte at hun hadde vist barnet en animasjonsfilm om den tredelte hjernen. Barnet ba om å få se filmen flere ganger i etterkant. Moren beskrev at noe bare falt på plass. Det utgjorde en forskjell at de sammen fikk et språk til å beskrive hverdagslige hendelser på en måte som de ikke før hadde kunnet. En hverdagsmagi som ikke ville oppstått uten at det komplekse var formidlet på en pedagogisk tilgjengelig og forenklet måte.
I fosterhjemsfeltet og i veiledning med fosterforeldre har den traumebevisste tilnærmingen med nevnte modeller fått betydelig plass. Modellene er også en del av kunnskapsgrunnlaget til den nye nasjonale opplæringen for fosterforeldre (Solid).
Det planlegges forskning på effekten av en «hjernevennlig skole» i samarbeid med Universitetet i Stavanger, og det vises til eksempler fra klasserommene med svært god effekt (Espeland, 2024). Lærere i skoler og pedagoger i barnehager får aha-opplevelser og ser utfordringer knyttet til enkelte barn i nytt lys.
Vi erfarer at praksis endres, og at engasjementet og empatien for barnet vokser i takt med en økt forståelse. «De tre gode hjelperne», Tore tenke, Sara søke og Anton alarm, utarbeidet av RVTS med verktøykassen og tilhørende filmer, er virkemidler som gir oss mulighet til å nå inn på unike måter. Flere dyktige fagfolk har bidratt med innspill, lekenhet og kreative metaforer i utvikling av velfungerende materiell og verktøy til bruk ute i tjenestene.
Hvorfor har hjernemodellen fått en så sentral plass i fagfeltet? Er det fordi hjernen har blitt den uslåelige stjernen, en faglig trend med fravær av motforestillinger, som Lorentzen er bekymret for, eller er det fordi den gir noe verdifullt til utøverne i fagfeltet og de som skal bli møtt i hjelpetjenestene?
Den pågående debatten har vært verdifull og nødvendig, men vi er bekymret for at den kan rokke ved noe av tryggheten i vår praksisutøvelse.
Kan nevrobiologi eies av hvermansen?
Lorentzen hevder at «henvisningene til nevrovitenskap og hjerneforskning ikke gir barnevernsfeltet en bredere eller utdypet faglighet, men snarere risikerer å fortrenge perspektiver som er mer nyanserte» (Lorentzen, 2022).
Vi hevder at nevnte modeller med forenklinger fra nevrofeltet, tross sine begrensninger, bidrar til økt forståelse, bevissthet og mer treffsikre tiltak.
«Som et klinisk verktøy gir modellen mening fordi den gjør noe abstrakt teori ofte ikke kan: Den gjør komplekse prosesser tilgjengelige og forståelige for de som har størst behov for det», sier Susan Hart i ytringen. Vi stiller oss bak dette og har selv erfart at vi som møter folk der de er, har behov for enkle modeller.
Vi ville mistet både oss selv og de vi skal hjelpe på veien hvis språket hadde vært preget av nevro-begreper som er vanskelige å sette inn i en sammenheng. Å få et felles språk om noe så komplekst har vært en gave til praksisfeltet.
Det vi kan være enige med Lorentzen i, er viktigheten av at vi alle utøver varsomhet og en kritisk refleksjon over egen bruk av hjernemodellen og nevro-kunnskap generelt. Kunnskapen skal ikke misbrukes eller utøves som maktmiddel, slik Lorentzen refererer til som en mulig konsekvens i boken «Hjernen og barnevernet» (2021).
Men – at modellen ved enkelte anledninger har vært benyttet ukritisk, bør ikke føre til at den avskaffes og ugyldiggjøres på vegne av utøvere som bruker modellen med stort hell og til glede for mange.
Vi synes det ville vært et etisk dilemma å avskaffe en modell som bidrar med så mye nytteverdi og mening i menneskers levde liv, uten å ha noen god erstatning.
Folk som møter folk der de er – miljøarbeidere, lærere, barnehageansatte, institusjonsansatte, terapeuter, foreldreveiledere, fosterforeldre med mange flere – skal med trygghet fortsatt kunne bruke modeller som fungerer godt i deres hverdag.
Praksisutøvernes stemme må inn i debatten
Vi i praksisfeltet lytter aktivt når nevro-debatten utspiller seg. Videre ber vi om at nevro-ekspertene tar på seg våre briller for et innblikk i hvordan det da kan se ut. Med stor respekt for nevro-feltets kompleksitet, hevder vi likevel at praksisutøvernes stemme må spille en rolle i denne debatten.
Erfaringene våre tilsier at å navigere ut ifra nevnte teorigrunnlag, inklusiv hjernemodellen, gjør oss mer fleksible, rausere og tryggere i møte med barn og ungdom som strever. Det gjør oss mer kapable til å overstyre ryggmargsrefleksen når det er nødvendig. Det gjør oss mindre krenket i møte med urimelighet og avvisning, og det gjør oss mer målrettet og overveid i spontane vanskelig øyeblikk. Det gjør det lettere å se bak atferden når det stormer.
Tredeling eller ikke – det er nyttig å være klar over at tenkehjernen ikke alltid styrer skuta (kall det hva du vil, det er en metafor).
Derfor sier vi «It won’t lie down, because it still makes sense» som tilsvar på «It’s dead, but it won’t lie down».
LES INNLEGGENE I DEBATTEN HER:
Dag Nordanger: Hjernen er ikke tredelt likevel! Hva nå?
Per Lorentzen: Den tredelte hjernen – «It’s dead but it won’t lie down»
Dag Nordanger: Nevrofunn som gjelder, må nå ut
Susan Hart: Svar på Lorentzens kritikk av den tredelte hjernen
Kilder
Bath, H. (2015). The Three Pillars of TraumaWise Care: Healing in the Other 23 Hours. Reclaiming Children and Youth, 23(4), 5-11.
Berger, R. & Quiros, L. (2016). Best practices for training trauma-informed practitioners: Supervisors’ voice. Traumatology, 22(2), 145. https://doi.org/10.1037/trm0000076
Espeland, A.J. (2024, 23.september). Her har elevene pause hvert 20.minutt. Hentet 11.oktober 2024 fra https://www.nrk.no/rogaland/stavangerskoler-tester-_hjernevennlig-skole_-med-mange-pauser-1.17048655
Gulliksen, M. Z. (2021). Fra traumebevisst teori til praksis-lederes erfaringer og behov (Master’s thesis, University of South-Eastern Norway).
Hart, S. (2024, 3.oktober). Svar på Per Lorentzens kritikk av den tredelte hjernen. Hentet 15.oktober 2024 fra https://psykologisk.no/2024/10/svar-pa-per-lorentzens-kritikk-av-den-tredelte-hjernen/
Isaksen, E. O. (2022). Den traumebevisste fagpersonens behov i arbeid med traumeutsatte barn og unge (Master’s thesis, University of South-Eastern Norway).
Johannessen, K. N., & Bakken, Ann-Karin. (2020). Fra uro til ro: utfordrende atferd og barns muligheter for læring (1. utgave.). Gyldendal.
Lorentzen, P. (2021) Hjernen og barnevernet. En kritisk drøftning. Universitetsforlaget.
Lorentzen, P. (2022). Fra barnevern til nevrovitenskap: Lost in translation? Tidsskriftet Norges Barnevern, 99(2-3), 148-162. https://doi.org/10.18261/tnb.99.2-3.6
Lorentzen, P. (2024). Hjernen er ikke stjernen. Psykologtidskriftet.no
MacLean, P. D. (1990). The Triune Brain in Evolution: Role in Paleocerebral Functions. Springer.
Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – RVTS Øst. (2024). Traumesensitiv omsorg og behandling. Hentet 14. oktober 2024 fra Forside – Traumesensitiv omsorg og behandling (traumesensitivt.no)
Siegel, D. J. (2020). The developing mind: How relationships and the brain interact to shape who we are. Guilford Publications.
Solid Nasjonal opplæring fosterhjem. Trinn 1, 2 og 3.
Steinkopf, H., Nordanger, D., Stige, B. & Milde, A. M. (2020). How do staff in residential care transform Trauma-Informed principles into practice? A qualitative study from a Norwegian child welfare context, 1-15.
https://doi.org/10.1080/2156857X.2020.1857821