Jeg oppfatter ytringen til Gulliksen, Olsen og Isaksen som et interessant innspill i «hjernedebatten», ikke minst med tanke på risikoen for at fagpersoner mister troen på og tilgang til nyttige tilnærminger, modeller og verdifull kunnskap som synes å fungere godt for barn og unge med en bakgrunn preget av svikt og traumer.
Ytringen vekket imidlertid min undring på flere punkter, og særlig på ett: Hvilken praksis var det traumebevisst praksis (TBO) egentlig erstattet og avløste?
Hvilken tenkning, tilnærminger og hvilke perspektiver på barn og unge med utfordrende bakgrunn var det som preget forfatternes tilgang til miljøterapi før de oppdaget TBO?
Hva var synet deres på og holdningen til omsorgssviktede og traumatiserte barn før «den tredelte hjernen», «affektregulering» og nødvendigheten av å «se bakenfor» atferden deres kom på banen?
Et paradigmeskifte?
Jeg har hatt inntrykk av at miljøterapi knyttet til barnevernsfeltet her til lands har vært påvirket og inspirert av tilnærmingen til psykolog Erik Larsen og hans tanker om «institusjonen som terapeut».
Larsen har sitt faglige utgangspunkt i psykoanalytisk objektrelasjonsteori, med kliniske begreper som «uintegrerte ungdommer» og «jegsvake barn». Miljøet skulle være organisert slik at det i seg selv var terapeutisk, og institusjonen skulle legge til rette for at barn og unge skulle kunne «arbeide med sin egen utvikling».
Larsen var utvilsomt påvirket av barnepsykiateren Donald Winnicott, som på 1960-tallet skrev om «anti-sosial ungdom», og hvordan deres væremåter og handlinger kunne forstås psykologisk og relasjonelt. Så hva var det med disse tradisjonelle perspektivene, og teoriene som lå til grunn for dem, som ikke fungerte?
«Den tredelte hjernen» – et paradoks
De fleste som deltar i samtalen om nevroperspektivet anser at teorien om den triune eller tredelte hjernen er utdatert. Noen vil allikevel beholde den fordi den genererer nyttige modeller og metaforer som gir mening, både for fagpersoner og klienter (Hart, 2024).
Standardverket til professor i nevroanatomi Per Brodal – Nervesystemet. 5. utgave – nevner ikke «den tredelte hjernen». Tilsvarende lære- og fagbøker i nevrologi og nevrovitenskap omtaler noen ganger teorien som en interessant historisk parentes, men også som «nevrobiologiens mest suksessrike misforståelse» (Brodal, 2017; Barrett, 2020; Bennett & Hacker, 2022).
Vi har ikke en «reptilhjerne» i dypet av skallen vår, og vi er heller ikke sjimpanser med en smart overbygning. Vi er mennesker, og jeg mener teorien om den triune hjernen både gir et nedvurderende og misvisende bilde av hva det vil si å være menneske (Tallis, 2016).
For meg er det et paradoks at denne teorien viser seg å være viktig for fagpersoner – for at de skal kunne ha noe å holde seg i, og for å føle seg trygge på at den bistanden og omsorgen de gir barn og unge virkelig er god og nyttig for dem.
Skyld og skam
De tre forfatterne skriver at erfaringer med TBO og bruken av metaforer avledet av den tredelte hjernen viser at mange barn og unge trekker et lettelsens sukk og befris fra skyld og skam når forklaringer som viser til hjernen forteller dem om at det ikke er noe galt med dem.
Slike erfaringer bør man selvsagt høre på. Skyld og skam er to alvorlige risikofaktorer for utvikling av psykisk uhelse etter ulike former for omsorgssvikt. Psykologer har alltid hatt en stri tørn med å få barn og unge, og andre klienter, til å gi slipp på slike negative tanker og følelser etter omsorgssvikt, vold og traumer.
I klinisk psykologi og psykoterapi har det imidlertid vært fremmed å tilby klientene naturvitenskapelige – eller andre typer – forklaringer på deres væremåter, reaksjoner og livsutfordringer. Psykologer og terapeuter ønsker å finne ut hvordan klientene finner mening, eller kan hjelpes til å finne mening, i sine livserfaringer og psykiske helseutfordringer.
Klinikere har ikke sett det som hensiktsmessig å tilføre dem ekspertpreget innsikt, men heller komme frem til innsikt sammen gjennom samtaler. Terapeuter er opptatt av å forstå klientens reaksjoner og væremåter eksistensielt og relasjonelt, ikke å forklare dem nevrofysiologisk.
Hvis derfor en klient stiller spørsmålet «Hvorfor er jeg så redd for andre mennesker når jeg godt vet at jeg ikke trenger å være det?» har man ikke lett etter svaret i et overfølsomt fryktresponssystem, en hyperaktivert amygdala eller i en metaforisk brannalarm som går av i tide og utide, men i personens livsverden, relasjoner og livsforståelse.
Og er det ikke lett for klienten å tenke at det kanskje allikevel er noe «galt» med meg hvis hjernen min ikke klarer å skille mellom virkelig og imaginær fare?
TBO – et skritt frem og to til siden
Dette var tittelen på en artikkel jeg publiserte i Tidsskriftet Norges barnevern i 2020 (Lorentzen, 2020). Her fremførte jeg flere innvendinger mot den nye tilnærmingen til miljøterapi som mange fagpersoner omfavnet nesten uten motforestillinger – traumebevisst omsorg. Særlig var jeg kritisk til at faglitteraturen om TBO syntes å anlegge et tydelig svikt- og mangelperspektiv på barn og unge (Amble & Dahl-Johansen, 2016).
I lys av faglitteraturen fremsto livet for barn og unge i institusjoner som en strevsom oppoverbakke, med trening og øving på manglende sosiale ferdigheter og kompetanser. Jeg tvilte på nytten av at fagfolk utarbeidet «hjernekart» over barn som grunnlag for deres faglige tilnærming til dem (Rosten, 2020).
Jeg stilte spørsmålstegn ved hvilket syn man hadde på barn og unge i denne tilnærmingen. Ble de også denne gangen betraktet som en oppgave, en utfordring og et problem som miljøterapeutene skulle løse? Og gjaldt det fremdeles for fagpersoner å avklare hvilke metoder som fungerte best? Hva slags relasjon mellom fagperson og barn ga tilnærmingen egentlig opphav til?
Ønske om en utdypning
De tre forfatterne beskriver et før og et etter TBO og den tredelte hjernen.
De forteller at før TBO var det usikkerhet og uenighet blant personalet knyttet til rammer, grenser og konsekvenser. Med TBO kunne de lene seg på modeller, verktøy og et felles kunnskapsgrunnlag, omforente verdier og de fikk en tryggere arbeidskultur.
Disse modellene hjalp videre de ansatte med å bli mer selvbevisste på eget stress og egne reguleringsmekanismer. Teorigrunnlaget for TBO bidro til å gjøre gjør dem «mer fleksible, rausere og tryggere i møte med barn og ungdom som strever».
Som sagt vekket innlegget undring og nysgjerrighet med tanke på hva som var forfatternes teoretiske og praktiske tilnærming til miljøterapi med barn og unge før TBO ble lansert.
Hvorfor og hvordan ble henvisninger til hjernen et paradigmeskifte i arbeidet deres med barn, unge og familier? Hva var det med henvisninger til hjernen og nevrovitenskap som gjorde at de først nå mente å ha fått et kunnskapsgrunnlag som de kunne bruke til noe i arbeidet sitt?
LES INNLEGGENE I DEBATTEN HER:
Dag Nordanger: Hjernen er ikke tredelt likevel! Hva nå?
Per Lorentzen: Den tredelte hjernen – «It’s dead but it won’t lie down»
Dag Nordanger: Nevrofunn som gjelder, må nå ut
Susan Hart: Svar på Lorentzens kritikk av den tredelte hjernen
Fra praksisfeltet: Den tredelte hjernen – «It won’t lie down because it still makes sense»
Referanser:
Amble, L. & C. Dahl-Johansen (2016). Miljøterapi som behandling ved komplekse traumer hos barn og unge. Universitetsforlaget
Barrett, L. F. (2020). Seven and a Half Lessons About the Brain. Boston: Hougton Mifflin Harcourt
Bennett, M. R. & P. M. S. Hacker (2022). Philosophical Foundations of Neuroscience. 2nd Edition, Wiley Blackwell
Brodal, P. (2017). Sentralnervesystemet. 5. Utgave. Universitetsforlaget
Hart. S. (2024). Svar på Per Lorentzens kritikk av den tredelte hjernen
Lorentzen, P. (2020). Traumebevisst omsorg – ett skritt frem og to til siden. Tidsskriftet Norges barnevern, 97(2), 146-161
Rosten, H. (2020). Traumebevisst omsorg – veien videre. I: O. G. Lillevik, B. Langmark & Ø. Stokvold (red). Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner. Juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver. Fagbokforlaget
Tallis, R. (2016). Aping Mankind. Routledge Classics.