Felix på to år har en søster som er så syk at hun kommer til å dø. Martin har blitt storebror, men babyen ble født død. Pappaen til Silje på fire år døde av kreft.
At det til enhver tid finnes små barn som er pårørende og etterlatte, er voksne rundt barna smertelig klar over. Men tar de voksne her barna på alvor som sørgende?
Barn i livskriser og med tap, går i barnehage, på skole og SFO. Viktige deler av barns sorgprosess spiller seg ut på disse arenaene. Derfor bør de voksne som møter barna her, ha god nok kompetanse.
Vi som skriver denne kronikken, har sammen lang erfaring fra klinisk, pedagogisk og vitenskapelig arbeid med små barns sorg. Vi har gjentatte ganger opplevd å se sorguttrykk hos barn som har erfart nære tap, der andre rundt barnet ser noe annet. De ser atferdsvansker eller emosjonelle vansker, umodenhet eller sen utvikling, latskap eller uvilje.
Det gjør også noe med hvordan den voksne velger å være i møte med barnet. Vårt budskap er at barnehageansatte, lærere og miljøterapeuter, må skifte perspektiv og tørre å tro at barn kan være sørgende. For sorg er ikke noe man skal komme «videre fra» og tap er ikke noe man skal «komme over». Det skal integreres i oss, og være en del av oss selv.
Moderne sorgteori, som toprosessmodellen, og toleransevinduet, er etablert i fagfeltet og gir oss et godt kunnskapsgrunnlag for å forstå sorg og uttrykk for sorg, også hos barn. Som hjelpetiltak rådes ofte sørgende til å oppsøke sorggrupper for å få støtte i prosessen med å integrere tapet.
Når barn sørger, er dette lettere sagt enn gjort: Sorgstøttetilbud til barn og unge er en mangelvare i Norge, og for barn i barnehagealder er det nærmest fraværende.
For de fleste barn i barnehagealder blir sorgstøtte det tilbudet de får i hverdagslivet i barnehagen. Barnehageansattes forventninger til barnas sorg kan begrense eller styrke barnas mulighet til å integrere sorgen, viser resultatene i vår nylig publiserte fagartikkel om barn som mister mor eller far ved alvorlig sykdom.
De dominerende forventningene til små barns sorg slik de kom fram i intervju med barnehagelærere, var at barn som sørger skal kunne uttrykke sorg i en form som er lett å forstå som sorg. Hvis barnet gråt med verbale uttrykk for savn etter den døde, som ikke ga noe tvil om at det var sorg som ble uttrykt, ville de voksne være der for å snakke om tapet og den døde forelderen.
Mange snakket om å være «parat» til barnets initiativ, men heller ikke mer. Den voksne venter dermed på noe fra barnet. Sammen med denne forventningen finner vi også en holdning om at siden barn ikke forstår så mye av døden, vil de heller ikke uttrykke så mye sorg.
I sum er resultatet at mange sørgende barn i barnehagealder ikke blir møtt som sørgende i barnehagen. De blir ikke tatt på alvor i sorgen.
For å integrere sorgen i livet og i seg selv, trenger barn at noen hjelper dem med å skape mening i tapet og verden uten den døde: «Hvem er jeg nå, uten pappa?», «Hva skal jeg nå tro om verden, når barn som meg selv og babyer kan dø?».
Voksne kan ikke vente på at barnet tydelig viser at de er klare for å uttrykke sorgen. Det kan ikke være barnets ansvar å ta initiativ. De voksne må faktisk lage situasjoner som gir barn mulighet til å skape mening om tapet og verden med den språklige, kognitive, emosjonelle og motoriske kompetansen de har utviklet så langt.
Å skape denne muligheten kan være å gi Felix som er i ferd med å miste søsteren sin en boks med sykehusutstyr han kan leke med, at barnehagelæreren leser bøker om å få og miste et søsken for Martin, eller at Silje får et eget sted på avdelingen for å sørge over pappaen sin og se på bilder av ham.
LES OGSÅ: Hva skjer med barn hvis en forelder dør?
Vi kan ikke forutsette at barn skal ha utviklet «voksne», kulturelt riktige uttrykk for sorg. De må læres gjennom samspill, akkurat slik som språk og andre sosiale ferdigheter læres.
De voksne må våge å møte barns uttrykk i lek, bevegelser, smertegråt eller stillhet, med åpning for at det kan være uttrykk for sorg. Da kan barnet utvikle sine sorguttrykk. Det bidrar til at sorgen og tapet blir integrert.
Vår økende bekymring er at dominerende praksis i barnehager og skoler ikke er i tråd med oppdatert kunnskap om barn og sorg. Det henger igjen gamle forestillinger om at barn går inn og ut av sorg, og at de ikke skal forstyrres. Da venter vi på barn, og møter dem ikke.
I Pårørendeveilederens kapittel 5.6 om oppfølging av barn som etterlatte heter det at «Dersom barnet har behov for oppfølging over tid, bør helsepersonellet innhente nødvendig samtykke og sørge for at barnet blir henvist videre». Spørsmålet er hva barnet skal henvises til, og hvor?
Det trengs et nasjonalt fokus på sorgstøttetilbud til barn slik at de får støtten de trenger til å integrere tap i livet sitt. Særlig er det behov for et system for faglig veiledning av de voksne som møter sørgende barn i deres hverdagsliv i barnehage, skole og SFO. Slik at de kan og tør å invitere barna inn i samspill hvor de sammen skaper mening om tapet og om verden uten den som døde. Det ville være å begynne å ta barn på alvor i sorgen.
LES MER:
Sorg kan også være en diagnose (+)
Ungdom og sorg: – Man vokser ikke fra en tapshistorie, man vokser med den (+)