Å komme tilbake til samfunnet og arbeidslivet utgjør en stadig større utfordring dersom man har et aktivt rusproblem eller strever med psykiske lidelser. Det oppleves ofte som en syklus av uutholdelige forpliktelser dersom man havner på skråplanet.
Rusproblematikk og psykiske lidelser rammer flere, og ofte blir det en runddans der man drar inn og ut av behandlinger og institusjoner og blir en såkalt svingdørspasient.
I Norge er det rundt 250.000 mennesker som har alkoholproblemer. Omtrent 25.000 har problemer med andre rusmidler, og mellom 30 og 50.000 har ruslidelser knyttet til reseptbelagte legemidler. Det er dessverre vanlig at disse har psykiske helseproblemer i tillegg.
Jeg har selv vært en av dem, og vært innlagt for både rus- og psykiske lidelser en rekke ganger. Jeg kjente ofte på skam, å bli stemplet som «rusmisbruker» var et nederlag.
Under et av mine rehabiliteringsopphold fikk jeg tilbud om arbeidsutprøving og individuell jobbstøtte. Det vekket håp, motivasjon, mestring og engasjement.
Nå har jeg snart vært rusfri i syv år, og har fast jobb som erfaringskonsulent.
At mange som sliter med rusproblematikk og psykisk helse har utfordringer med å stå i et arbeidsforhold, er en kjent sak. En annen utfordring er vurderingen av hvor «friske» de må være før de kan få en jobb.
Praksisen i dag synes å stille krav om å være 100 prosent friskmeldt før man kan gå ut i jobb. Det er et problem. Når blir egentlig en pasient med rus- eller psykiske lidelser fullstendig friske? Når kan det avgjøres om man er klar til å gå ut i arbeid etter en langvarig og progressiv sykdom?
Å være pasient uten jobb eller aktivitet kan være ganske handlingslammende når man står overfor en lang prosess. I dag jobber jeg med å få brukere og pasienter ut av vanskelige livssituasjoner, inn i jobb, utdanning eller andre aktiviteter og behandlingsformer. Det er mulig – dersom man har riktig hjelp.
Det er her IPS eller individuell jobbstøtte blir relevant. Vi har hatt ordningen i Norge siden 2008, og det er en modell der man følger opp og hjelper personer med ulike utfordringer å finne relevant og lønnet arbeid.
Det er et tilbud til de som sliter med psykiske lidelser eller rusproblematikk. Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk (Akan) jobber blant annet for å sette ledere og medarbeidere i stand til å forebygge og håndtere problematisk alkoholforbruk, rusbruk, misbruk av legemidler og spillavhengighet på arbeidsplassen.
Å ha et sted å møte opp, en aktivitet å gå til, er essensielt, kanskje spesielt for de som er i en rehabiliteringsprosess. Å jobbe gir mestringsfølelse, selvtillit og villighet til å bli selvhjulpen og mye mer.
Utfordringen er at man altfor ofte venter for lenge med å introdusere pasienten for denne muligheten. Man venter til pasienten er «ferdig» behandlet og frisk.
En person som er på bedringens vei, vil kunne ha stort utbytte av å begynne i jobb på et tidligere tidspunkt. Dette finnes det forskning på.
Og det er i aller høyeste grad sannsynlig at en pasient uten jobb, utdanning eller aktiviteter å gå til etter at behandlingsløpet er over, havner i gjenganger-kategorien hos rusbehandlingene.
Risikoen for å sprekke eller få tilbakefall er ekstra stort dersom man ikke har en fast struktur og rutiner i hverdagen. Motivasjonen blir satt på prøve. Hvis man har en jobb, vil det også være en motivasjon til å holde seg rusfri.
Rusbehandlerne tenker naturlig nok på liv og helse, men mestringsfølelsen og den psykososiale gevinsten av å jobbe, vil hjelpe pasienten å vokse. For å kunne ta livet et steg videre, må man ha noe å gå til, noe som engasjerer. Derfor bør arbeid og aktivitet alltid vurderes på et tidlig tidspunkt i behandlingen.
Enkelte rusbehandlinger har en tydeligere struktur enn andre, og disse ville kunne jobbe mer målrettet med tanke på arbeid etter at pasientene blir skrevet ut. En fast struktur i behandlingen blir en form for trening for pasienten, der målet er å innarbeide faste rutiner og rammer i livet.
På denne måten kan man også utforske hvilke type jobber man passer til, hvor stor arbeidsevne man har, og få hjelp til å finne en passende jobb. Motsatt vil en behandling med færre strukturelle rammer få negative konsekvenser.
Det finnes mange ulike behandlingstilnærminger, og ulike pasienter har ulike behov. For min del tok det lang tid før jeg forsto at rusproblematikk er en progressiv sykdom, men gjennom ulike løsninger og tilpasninger fra hjelpeapparatet, har livet mitt sakte men sikkert tatt en ny og bedre retning.
Jeg har også fått et stort utbytte av hjelpen fra Nav, Kafe X, Crux Huset, Fontenehuset og andre rusorganisasjoner, og ikke minst selvhjelpsgrupper som Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane.