Lykkeforskningen sier at glade mennesker er takknemlige. Da virker det logisk at det man må gjøre for å være mer lykkelig, er å være mer takknemlig. For å være mer takknemlig, kan man gjøre takknemlighetsøvelser. Det kan for eksempel være å finne tre ting man er takknemlig for hver kveld før man legger seg, hver morgen før man står opp, liste opp fem ting man er takknemlig for på jobben, med partneren eller i livet.
Forskerne som forsker på lykke, finner ut at takknemlighet bidrar til glede ved å dele studiedeltakerne inn i grupper. En gruppe gjør takknemlighetsøvelser, den andre gjør ikke, kontrollgruppen skal verken gjøre eller ikke gjøre øvelser. For alt jeg vet, kan det være en fjerde gruppe som gjør hatøvelser. Når forskerne ser at de som gjør takknemlighetsøvelser er lykkeligere enn de andre gruppene, er konklusjonen at takknemlighet virker.
Forskningen blir til bøker, bøkene blir solgt og lest, vi blir fortalt at takknemlighet er viktig. Vi går i gang med øvelser, kjøper en amerikansk gratitude book, skriver i den, snakker om takknemlighet med venner og kolleger og spør dem hva de er takknemlige for.
Etter hvert begynner det å ligne på en konkurranse om hvem som er mest takknemlig; «Jeg er så takknemlig jeg. Takknemlig for alt. Best til å være takknemlig!».
Finnes det forskning som sier at disse øvelsene faktisk fungerer? Blir du mer takknemlig i fremtiden? Når forskerne har gått videre til neste prosjekt og gratitude-boken din har stått i bokhylla og samlet støv i et års tid, er du mer glad og lykkelig enn det du var for et år siden? Og er det fordi du øvde på takknemlighet i fjor?
Nei, vil jeg påstå. Ikke fordi det er noe galt med takknemlighetsøvelser, jeg gjør det selv i blant – men det er ikke takknemlighet som er roten til gleden jeg kjenner på. Gleden kommer ikke av takknemlighetsøvelser man leser om i lykkebøker og lykkeforskning. Gleden kommer ikke av takknemlighet i det hele tatt. Den kommer ikke av å spise taco, drikke et glass rødvin eller av at det er fredag. Gleden kommer fra livet – den dype, ekte, fredelige og rene gleden over selve livet.
Selvbedrag og autentisk takknemlighet
Er du i et parforhold du ikke vil være i, en jobb du ikke liker, prøver å fremstå som noe mer eller mindre enn det du egentlig er, kan du lage takknemlighetsøvelser herfra til månen uten å bli lykkeligere. Det blir som å pynte en muggen brødskive med krem og bære å late som om det er en kake.
For å bli lykkeligere må du slutte å lyve og begynne å være ærlig med deg selv. Hva lyver du om, og hvorfor lyver du om det? Man trenger denne innsikten for å kunne overvinne frykten, og dermed ulykkeligheten. Du må tørre å se det du vanligvis ikke tør å se, tørre å gjøre det du vanligvis ikke tør å gjøre.
Du må ta et balletak på livet, innrømme ubehagelige ting overfor deg selv, ta ansvar for ditt eget liv.
Det er først når jeg lever ærlig, rydder og har orden i eget liv, tar ansvar i parforholdet, finner en jobb jeg trives i, slutter å smålyve for å fremstå som noe annet enn det jeg er, det er først da jeg lever oppreist og med verdighet.
Når jeg lar lagene av tilgjorthet skrelles bort, når jeg bryter samfunnsnormenes korrekthet, når jeg tør å være helt og fullt meg selv, da kommer takknemligheten for livet strømmende gjennom hver celle i kroppen. Å være takknemlig er ikke lenger noe jeg må gjøre, men noe jeg er.
Om jeg nå blir intervjuet av en lykkeforsker og skårer høyt på glede, vil hun kanskje spørre meg hvorfor jeg er glad og hva mine gleder er. Svaret mitt vil være takknemlighet. Takknemlighet for livet, jobben, fuglene, kroppen, smerten, regnet, sorgen, alt.
Forskeren vil kanskje tenke at takknemlighet er en viktig del av lykke og glede, og at takknemlighetsøvelser vil kunne hjelpe. Men min takknemlighet kommer ikke av øvelser. Den kommer av å innrømme og overvinne frykten, den kommer av at jeg tar oppgaven «å leve mitt liv» på dypeste alvor.
Sagt på en annen måte: Man er ikke glad fordi man er takknemlig, man er takknemlig fordi man er glad.