Å bli mamma er å skulle bære to kroppers tanker og følelser helt til den ene er klar for å rive seg løs og stå på egne bein. Stødige bein og et hjerte fullt av selvfølelse, som du har hjulpet barnet med å bygge opp.
Å bli mamma er å måtte være sterk for en annen, selv på dager du så vidt klarer å holde deg selv oppe. Å bli mamma er et møte med motstridende følelser, som fôres av søvnløshet og tvil. Uten forvarsel kan ambivalensen føre meg inn i forvirrende og negative tankespinn, sette fornuften min opp mot alle de frynsete følelsene som fyller kropp og hjerte.
Jeg må ofte, noen ganger hver dag, minne meg selv på at jeg er en bra nok mor, kanskje særlig på de dagene der alt føles vanskelig, dager jeg helst vil hoppe over, dager jeg venter på at skal ta slutt. Jeg forteller meg selv at de motstridende følelsene rundt mitt eget mammaliv ikke alltid snakker sant, og at det som oftest er noe annet som ligger bak alt tankekaoset.
En hakkete natt har ofte med seg en humpete dag på slep. Det er ikke de dårlige dagene uten overskudd som veier tyngst, eller som avgjør hvor bra mor eller kjæreste jeg er, selv om de er tøffe å komme seg gjennom. Det er alle de andre dagene som er viktigst, alle gangene jeg ble, på tross av tvilen og usikkerheten, det er de dagene som viser hvor viktig dette livsprosjektet er for meg, for oss. For deg, min lille datter.
Tvilen som følger med å få barn kan vokse seg stor når vi føler oss alene i foreldrerollen, at vi er de eneste i hele verden som har det akkurat sånn, akkurat nå. Vi kan oppleve at rådene vi får ikke fungerer for vår baby, vi tenker at vi gjør noe feil, det må være noe vi ikke ser eller skjønner. Det er vondt å føle at vi ikke forstår oss på vårt eget barn, det er tårevått og mørkt, og roten til så mye unødvendig smerte og selvbebreidelse.
Det er lett å føle at selvfølelsen svikter, når livets største forpliktelse og ansvar dumper ned i favn og fang. I denne livsfasen burde trygghet og ro fått størst plass, vi burde fått hjelp til å finne frem til roen mellom all tvilen og sårbarheten. Ikke bare roen utenfor oss, men også den inni oss, den som nettopp forteller en utslitt, skjør og nybakt mamma at det er tilstedeværelsen hennes, alle strykene, stemmen, varmen og lukten barnet kjenner som er viktig. Ikke de ørsmå øyeblikkene hvor alt ikke går etter planen, med en sulten baby som hyler, tårene som triller nedover mors myke kinn.
Istedenfor fylles så mange av oss av tvil og usikkerhet som ikke stemmer med virkeligheten og vårt eget foreldreskap, all den innsatsen vi legger ned, alt motet som driver oss gjennom og videre hver eneste dag. Jeg skulle ønske vi kunne fri oss fra alle kravene og forventningene fra oss selv og andre, de skaper bare uro og stress rundt valgene vi tar i et helt nytt hverdagsliv.
Jeg lurer ofte på hvordan vi har kommet hit, hvorfor mammarollen har blitt så utsatt for kritikk og sterke formeninger, snarere enn hegnet om og beskyttet. Hvorfor følte jeg meg så fort mislykket eller for dårlig forberedt på å bli mor, da tvilen spredde seg i tankene mine?
Jeg la med en gang skylden på meg selv, snarere enn å stå stødig i tanken om at usikkerheten rundt å være mamma er en naturlig del av den heftige overgangen det er fra å gå gravid til å sitte med datteren min i armene. Hun som er helt avhengig av meg for å overleve, som ikke kan eller vil være et sekund fra meg annet enn når hun sover, som suger melken og kreftene ut av meg døgnet rundt, uten pauser eller tid til å finne tilbake til meg selv mellom øktene, til å kjenne roen og tryggheten om at det er sånn det skal være. Det er vilt, vakkert og altoppslukende, og det er hardt, fysisk arbeid. Denne kritikken gjør at en som mamma fort kan føle seg som en oppvridd klut i den første tiden, når vi heller burde kjenne oss stolte og trygge på at det vi gjør er godt nok for barnet vårt.
Denne tvilen og uroen som vi mødre føler, snakkes det ikke særlig høyt om heller. Foruten et knippe hjertevenner og min egen mamma er det få jeg både kan og vil henvende meg til for å lette på trykket, være sårbar med og innrømme hvor liten og alene jeg føler meg i mammarollen. Innerst inne vet jeg samtidig at jeg er langt fra alene, likevel føles det så skummelt og ukomfortabelt å dele det med flere, skammen og sårbarheten holder meg tilbake, holder meg igjen fra å egentlig finne mer trygghet og gjenklang i virvaret av tvil, ensomhet og undring.
Jeg tenker på nybakte mødre som ikke har en egen mor, eller som har et komplisert forhold til sin mamma, der er det et tomrom ingen andre kan dekke. Jeg tenker på de som er alenemødre eller aleneforeldre, og mødre som bor langt unna menneskene de er trygge på.
Tankene mine går til mødrene fra generasjonene før vår, kvinnene som banet vei for både likestillingen og anerkjennelsen av mors innsats i hjemmet og med barna. En hel uke, noen nærmere to, fikk nybakte mødre ligge på sykehusenes barselavdeling før, sammen med andre nybakte, nyfødte mammaer og babyer. De fikk mat og stell, tid med sykepleierne og tid til å bli trygge på ammingen, eller få tilstrekkelig med innføring av flaskemating hvis melken lot vente på seg. Mødrene før meg, før oss, hadde tid til å gradvis flytte inn i morskapet. Hvor ble det av barselgrøt og barselkonene som kom hjem og nærmest flyttet inn hos mor og barn den første tiden, slik at de ikke skulle være alene? Hva har forandret seg ved nyfødttiden som sier at mødrene i dag ikke trenger samme omsorg og støtte?
Det krever en landsby å oppdra et barn, heter det så fint, men det finnes ingen landsby rundt meg her vi befinner oss nå, det er bare deg og meg, alene. Mamma kommer med ferskt speltbrød og nyrørt eplesyltetøy, og kilovis med gulost, det jeg har hatt aller mest sug etter det siste halvåret. Men det kommer ingen andre med mat, det har vi sluttet med. Ikke har folk tid heller, alle er på jobb eller forsøker å få hodet over vann i egne småbarnsliv, og ingen av oss har det i tankene eller holdningene våre lenger.
Å ta vare på hverandre som flokk når vi får barn hører ikke til vår generasjon. Nå finnes det bare babygrøt vi lager selv, fra bunnen av hvis vi orker eller ikke orker å stå imot presset, forventningene til dagens såkalte gode mødre. Det jeg derimot tror mødrene før oss ikke hadde av muligheter i barseltiden, som fortsatt henger igjen i vår generasjon, er å ha et åpent rom der man kan dele sårbarheten sin, de kaotiske følelsene vi stadig kvier oss for å dele i frykt for å oppfattes som utakknemlige eller svake.
En barselgruppe med kvinner vi ikke kjenner er ikke alltid nok eller passende, hvis vi ikke har en grunnleggende, iboende holdning om at det å dele de såre sidene av mammalivet ikke gjør oss til dårlige mødre, snarere tvert imot. Det snakkes og skrives generelt altfor lite om det å bli mor. Både i offentligheten, i litteraturen og i de nære relasjonene trenger det å bli mamma, alt hva det innebærer, å få mer taletid og mer aksept. Slik at vi kan snakke åpent og fordomsfritt om tvilen som fyller oss med tusen spørsmål vi ikke vet svaret på, frigi oss fra at det er meg det er noe galt med, og sammen skape en kultur og samtid som rommer alle aspektene ved å få barn, og å bli mor.
Selv kjenner jeg tvilen hver eneste dag. Den kan få svetten til å piple mellom puppene, jeg er som et truet dyr som vokter over ungen sin. Tvilen får tårene til å trille, ustoppelig, jeg er utrøstelig, utømmelig. Jeg tørker vekk tårene selv, samtidig som jeg bysser deg i de ømme armene mine. Dytter ansiktet mitt ned i den myke, varme magen din, trekker inn lukten av søt melk og duften av deg. Jeg elsker den duften. Den gjør meg rolig og trygg, som oxytocinet, lykkehormonet, som kroppen frigjør når mor ammer og barnet dier. Hormonet som kan sette i gang en fødsel, få selve livet til å oppstå. Kjærlighetshormonet som fikk deg til å skje, fikk deg til å komme til meg. Bare noen måneder stor trøster du meg, og får tvilen til å viskes ut av kroppen min for en liten stund.