En sentral innsikt i den eksistensielle tilnærmingen er knyttet til menneskelivets radikale u-ferdighet. Vi er født som mangelvesener. Født i en åpen verden, med mangler, er vi på et vis dømt til å utforme en verden for oss, individuelt vel så mye i fellesskap.
Menneskelivet er ikke noe bastant foreliggende, prefabrikkert for oss. Kjernepunktet har å gjøre med eksistensens iboende skjørhet og ustabilitet som et grunnvilkår: våre livsnarrativer, livsprosjekter, strukturer og rutiner er kun et tynt ferniss, som er stadig truet av oppløsning, meningsløshet og kaos. Eller anomi, en normløs og lovløs tilstand.
Denne meningsløsheten og uhjemligheten kan være så intens og terroriserende å bære at individet heller velger å søke døden.
Livet er grunnleggende uforutsigbart
Om dette eksistensbruddet og dragningen mot selvmordet som en radikal flukt, skriver psykologen Wera Sæther: «Ingen av oss «kan» selvmordet. Ingen som snakker om det, vet fullt ut hva det dreier seg om. De som virkelig vet det, de selvmordserfarne, kan ikke lenger snakke. Det finnes få som nesten gjennomførte det, men ble reddet, som blottstiller seg offentlig etterpå.»
Og hun fortsetter: «Vi andre har en mer eller mindre begrenset intuitiv fantasi, vi kan bare ane den selvmyrdedes indre prosess. Og det kan vi fordi som mulighet er den alles. Selvmordet er ikke det andre, der borte trygt forvart hos pasienten, klienten, den forvirret lidende. Selvmordets gru er ikke minst det at denne handlingen kunne vært din eller min.»
Om vi tar inn over oss dette perspektivet, er det ikke til å unngå å stille seg undrende over de forsvarsverk vi har utviklet mot en dypere erkjennelse av menneskelivets fundamentale uforutsigbarhet.
Et jernbur
Livet står hele tiden overfor trusselen om kollaps. Det kan kollapse i anomi som kan ikke fanges, beherskes og kontrolleres i diagnostiske kategorier og sykdomsmodeller.
Kan denne u-ferdigheten, mangelen på værensfylde og en slags totalitet være årsaken til imaginære drømmer og ønsker om en dag å overskride denne mangeltilstanden? Filosofen Kjell Roger Solheim skriver følgende om temaet: «Er det ikke dette hoppet dragningen mot selvmordet dreier seg om? Vekk fra løftene om at en dag vil alt bli så mye bedre. Vekk fra anerkjennelsens dialektikk og dens løfter om fremtidig mestring på de felter hvor man ble ydmyket.»
En treffende manifestasjon på det imaginære er når suicidalitet blir gjort som til en underliggende uforanderlig essens, en depressiv lidelse, en patologi med farmakologisk behandling som intervensjon; og dermed noe som kan måles, kontrolleres og fanges i det biomedisinske jernburet.
I en sykdoms- og diagnosefokusert kultur, er det lett å falle for lettvinte tilnærminger hvor hovedfokuset blir å finne hva som feiler en snarere enn å forsøke å forstå mennesker med livsproblemer.
«Hva er galt med deg?»
I møte med mennesker hvor denne dragningen mot selvmord blir forlokkende, trenger vi å skape og fostre en kultur som toner seg inn på den enkeltes livsnarrativ, og dermed tone ned fokuset på diagnose og patologisering. På denne måten kan flere som bærer livssmerte føle på en gjenkjennelighet løsrevet fra moralisme og et sykdomsspråk.
Til tross for at toneangivende aktører argumenterer for en biopsykososial modell, er det likevel slik at den medisinske forståelsen av suicidalitet er mainstream, og blir således tillagt større vekt enn en mer holistisk og tverrfaglig tilnærming, som inkluderer sosioøkonomiske, kulturhistoriske og eksistensielle determinanter og faktorer i forståelsen av det suicidale sammenbruddet.
Når man skal finne årsaker til suicidalitet, så er det spesielt den kjemisk-deterministiske tilgangen som har en tendens til å dominere suicidologi, med fokus på standardiserte risikofaktorbaserte vurderinger og medikamentell behandling som intervensjon.
Fokuset ligger altså på en underliggende individualpatologi, en essens, som på kausalt vis «tvinger» den selvmordsnære i å utføre selvmord eller selvmordsforsøk. Fokuset er rettet mot spørsmålet «hva er galt med deg» istedenfor «hva har skjedd med deg», for å låne uttrykket til Power Threat Meaning Framework.
Demoner og onde ånder
Nå er det slik at både kjemi og sosiokulturelle forhold spiller en rolle i forståelsen av suicidalitet, men selv i det suicidale sammenbruddet er individet en aktør og deltager, snarere enn en tilskuer eller en marionett underlagt krefter og prosesser som «tvinger» det til å handle og velge i bestemte retninger.
Det store fokuset på en kjemisk-deterministisk tilnærming til suicidalitet har i stor utstrekning den samme rollen som demoner og onde ånder hadde frem til midten av 1700-tallet i Vesten. Altså, det er noe fremmed som tar bolig i individet og besetter det slik at det begår alskens selvdestruktive handlinger.
Den eneste signifikante forskjellen mellom en religiøs forklaringsmodell og en biomedisinsk forklaringsmodell, er at sinnslidelser ble ansett som en tilstand som ikke kunne behandles. Fra midten av 1800-tallet flyttes sinnslidelsen inn under medisinens domene, som nå faller inn under kategorien psykiske forstyrrelser som prinsipielt lar seg behandle.
Et numment samfunn
Ut fra et konstruktivt-kritisk perspektiv, bør ikke siktemålet være kun å løfte frem opinionen, den delen av kulturen som kan tas fram til debatt hvor det er ulike meningsbrytninger. Vi bør forsøke å løfte frem doxa, den mer underforståtte delen av kulturen hvor ideene og narrativer om suicidalitet ikke preges av historisk kontingens, men snarere som truismer og selvinnlysende sannheter.
I denne sammenheng er en viktig intervensjon å verne om kompleksiteten, og endog vår utilstrekkelighet, som definerer selvmord og selvmordsforsøk. For hvis problemstillingene fremstår i en forenklet utgave, gis det også plass til lettsindige og overflatiske forklaringsmodeller og forståelser.
Istedenfor å spørre oss hva som gjør oss ulykkelige, hva som gjør oss håpløse, fortvilte og utsatt for meningskriser, forsøker vi i en terapeutisk og medikalisert kultur å eliminere nevrotransmittere i hjernen som gjør oss kapable til disse følelsene og stemningene.
Farene i den medikaliserende kulturen ligger i at vi beveger oss til et samfunn kjemisk renset for ubehagelige stemninger og utfordringer. Vi blir mindre robuste med mindre grad av motstand til å stå i livets iboende tragedier og smerter, individuelt vel så mye i et fellesskap. Vi skaper på denne måten et bedøvelsessamfunn, for å sitere psykolog Gry Stålsett.
Et korrektiv til dagens forståelse
Det å begrense individets eksistens til noe som bestemmes av gener og nevrofysiologiske prosesser, uten å ta høyde for at individer først og fremst befinner seg i en kulturhistorisk og sosialøkonomisk kontekst, fører til at vi mister blikket for vesentlige dimensjoner ved menneskelivet der lidelsene oppstår.
Sagt med Arnulf Kolstads ord: «…vi leter etter årsaken til psykiske lidelser på feil sted; på et sted der legevitenskapen har prestisje, i biologien, men ikke der lidelsene faktisk oppstår, i møtet med andre mennesker og generelt i det livet vi lever eller utsettes for.» Han mener vi trenger å «utvikle et korrektiv til gårsdagens gen- og hjernefetisjisme».
Fra et eksistensfilosofisk perspektiv, er det et vesentlig spørsmål som melder seg i det selvmordsforebyggende arbeidet: «Ønsker jeg selv, dypest sett, å leve? Vil jeg leve?». Et problem med dagens forståelse av selvmord er at forebygging og behandling er basert på en paternalistisk og moralistisk holdning som implisitt arbeider ut fra premisset om at alle skal leve.
Spørsmålet «vil jeg leve?» inneholder to vesentlige aspekter: «vil jeg» og «leve». «Vil jeg» innebærer hvem som avgjør. Folk flest har innpodet den holdning at de skal leve, uavhengig av livets kvalitet. På denne måten kan psykisk helsevern, paradoksalt nok, hindre mennesker i å utvikle viljen til å leve.
Menneskelivet – et mysterium
«Å leve» innehar den viktige dimensjonen «livsmening». Hva innebærer det å leve? Hva er livsmening for meg? Hva gjør at jeg kan velge å leve fremfor å velge døden, selv når mørket legger seg knugende over livet?
Selvmordet som et eksistensielt valg inngår i menneskelivets iboende ustabilitet, som ikke kan predikeres gjennom avanserte statistiske metoder og modeller. Eller som filosof Vigdis Songe-Møller har sagt: «Selvmord kan fremstå som en unaturlig handling, men da glemmer vi nettopp dette; at selvmord er en del av menneskets muligheter. Det sier noe om vår utsatte eksistensielle stilling, som vi ikke deler med noen andre levende vesener.»
Vi bør med fordel erkjenne at det er krefter i mennesket som unndrar seg enhver form for prediksjon, kategorisering og forståelse. Det er selvdestruktive og grenseoverskridende krefter vi ikke kan nå inn til. Menneskelivet er et mysterium, som ikke kan forstås helt og fullt ut, verken gjennom human– eller naturvitenskapelige tilnærminger.
En realistisk samtale om selvmord bør med fordel inkorporere farene som ligger i hangen og trangen til å strekke seg etter de imaginære drømmene – etter denne totaliseringen av menneskelivet. Det er disse ubehagelige, dog livsviktige, samtalene om selvmord og psykisk helse og uhelse vi må løfte frem – i fagmiljøer vel så som i den offentlige diskursen.