I menigheten ble en frase ofte gjentatt for oss: «Død i Adam. Liv i Kristus».
Det betyr, oversatt til vanlig norsk, at enkeltmennesket, det vil si du selv, er uten betydning. Hvem du er og hva du drømmer om betyr null. Det skal legges dødt. Det som betyr noe, er å tjene Herren. Du har ingen verdi annet enn som en tjener. Jeg-et skal utslettes.
Tordentaler
Jeg vokste opp i en liten menighet med rundt fem hundre medlemmer. Det var stort sett de jeg forholdt meg til på fritiden og på skolen. På skolen var vi «menighetsongan».
Når du som barn overhører engasjerte taler, er det noe du husker for ettertiden. Da jeg var barn syntes jeg dessuten møtene, som vi kalte gudstjenestene, var fryktelig kjedelige. Meninghetslederens stemme kan jeg fortsatt huske, og hvordan troen skinte igjennom i alt han sa.
Jeg husker at begrepet «tordentaler» ble brukt, men tror at det var mest før min tid. Som ungdom lyttet jeg mer til talene og da tenkte jeg på det gale jeg hadde gjort og hvordan jeg kunne prøve å leve mer riktig og i tråd med det som ble forkynt som rett. Det var veldig mye som ikke var rett. Vi skulle ikke høre på musikk eller være med i organisert idrett, se på filmer eller lese bøker.
Det vi kunne gjøre, var å delta på dugnader for menigheten, være med på møter og å gå turer. Jeg sang også i flere kor, og fra koret har jeg veldig mange gode minner. Det samme har jeg fra fine naturopplevelser, blant annet med båltenning nede i fjæra. Det kunne være fint å kjenne på samholdet innad i menigheten.
En nervøs følelse
Menigheten har en hierarkisk oppbygging. Lederen er på toppen, og det han sier er «lov». Deretter følger de eldste medlemmene, og videre de mest fromme familiene, som er kjent for å følge reglene godt. Under de følger resten av menigheten.
Jeg husker ikke så mye av mine møter med menighetslederne heller, men jeg husker følelsen det ga meg. Jeg ble nervøs. Lurte på om jeg hadde gjort noe galt, om det syntes på meg når vi hilste. Tenkte videre på hva galt jeg kunne ha gjort. Det var mye snakk om synd og straff. Ville jeg bli straffet? En ting som ofte ble sagt var at det var på «din egen samvittighet du skulle kjenne det». Ingen er perfekte, vi har alle noe vi ikke er stolte over.
Jeg har hatt mye vond samvittighet, og det sitter i meg fortsatt. Jeg har også hatt mye dårlig samvittighet for ting jeg ikke burde hatt dårlig samvittighet for.
Jeg leste bøker i skjul
Jeg var veldig glad i å lese bøker som barn, men måtte skjule at jeg gjorde det. Jeg begynte også tidlig å skive mine egne fortellinger; korte og lange historier. Jeg fikk en drøm om å bli forfatter. Jeg visste at forfatteryrket var uforenlig med å være medlem i menigheten. Det føltes skamfullt å skrive, men helt nødvendig for å overleve.
Selv med en mild menighetsleder var jo reglene klare. I tillegg «passet» medlemmene på at alt gikk riktig for seg. Både barn og voksne var moralske voktere. Foreldrene mine var heldigvis litt mer liberale enn en del andre foreldre. Hjemme fikk jeg lov til å høre på musikk, se filmer og lese bøker. Men bare i skjul! Det måtte ikke komme andre i menigheten for øre at jeg og de tre søsknene mine syndet. Jeg fikk lov til å ha plakater av popstjerner på jenterommet. Jeg husker at en plakat av «Take That» hang på veggen hjemme.
Det var en usagt regel da vi var ungdommer at de av oss som fikk lov til å høre på musikk, gjorde det sammen, i skjul. Vi kjørte rundt i biler eller var hjemme hos hverandre.
En gang da jeg var sammen med venner hjemme og spilte musikk, gikk en av gjestene bort til musikkanlegget og skrudde av. Det ble en merkelig stemning. De fleste følte nok på en skam og uhygge. Vi kunne ikke stole på hverandre. Mye forandret seg etter det. Det ble mer moralsk og strengt. Vi måtte skjule ting for hverandre i større grad.
Det var en strenghet, jeg kjente ofte på at jeg gjorde gale ting. Det var likevel umulig for meg å la være å lese bøker eller høre på musikk.
Var vi virkelig Guds utvalgte?
Det ble vanskelig å føle seg trygg med troen. Jeg gikk hele tiden med en angst og var redd for å bli avslørt som tviler. Samtidig følte jeg at mye av det som ble forkynt i menigheten skurret.
Vi fikk hele tiden høre at vi var Guds utvalgte. Men som 11-åring fikk jeg vite at Læstadianerne trodde at de var Guds utvalgte. Det var jo veldig rart. Og hva var sannsynligheten for at akkurat vi, en liten gruppe mennesker nord i Norge var de eneste utvalgte i Guds rike? Det stemte dårlig. Det var sjokkerende. Nå ser jeg på det som litt latterlig. Men jeg husker fortsatt den vantro følelsen fra den gang.
I dag tror jeg ikke på noe av det. All gudstro er borte. Det som sitter igjen er at følelsesregisteret mitt ikke er som hos andre, fordi livet mitt har vært preget av så mye samvittighetsgnag.
Ingen 17. mai eller julefeiring
Noen av minnene fra barndommen er at vi ikke fikk delta i 17. mai feiring eller jul. Mens de andre feiret med juletre, nisser og gaver og kirkegang, hadde vi julemat som pinnekjøtt og ribbe og ekstra godterier.
Min barndoms jul er lukten av klementiner og juleheftene Knoll og Tott og Blondie. Og fenalår! Det var stas. Menigheten hadde en regel om å ikke feire jul fordi Kristi fødsel ikke er nøyaktig tidfestet. Det praktiseres heller ikke dåp, konfirmasjon og nattverd.
Menigheten ble grunnlagt en gang på slutten av 1800-tallet. Familien min har vært med i generasjoner. Min tippoldefar Johan Markussen ble rundt 1915 satt til å være tilsynsfører for menigheten på Senja. Ingen i min familie kjente noen annen verden. For oss var det helt vanlig. Jeg trodde at min verden var normal.
Guds Utvalgte har nylig fått en ny leder. I 1999 startet de en egen skole. Det gjør at menigheten får mer kontroll over hva de lærer og over tiden deres. Skolen må følge det norske læreverket og enhver som måtte ønske å gå på menighetens skole, kan det.
Det tok tid å forlate sekten
Grunnen til at jeg klarte å bryte ut av sekten var at jeg fikk en kjæreste. Vi mailet masse til hverandre, jeg fortalte om livet mitt. Det ble klaff mellom oss, og vi flyttet sammen til Oslo.
Jeg var ikke tilbake på hjemstedet før det hadde gått et halvt år. Det var nødvendig å skape avstand. Venner forsøkte å overtale meg til å bli, til å komme tilbake. Det var tøft å stå imot. I dag er det så lenge siden at bruddet er et tilbakelagt kapittel i livet mitt.
Nå bor vi i Oslo og Paris og har fått en datter sammen. Vi har holdt sammen i over seksten år.
Jeg hadde lyst til å forlate sekten i hvert fall to år før jeg gjorde det. Prosessen for å forlate hadde nok pågått inne i meg i flere år. Angsten og redselen for «å bli avslørt» holdt meg tilbake. Jeg så at andre forlot menigheten. Det gjorde at jeg tenkte at det var mulig også for meg.
Senere har hele min kjernefamilie forlatt menigheten. Noen andre har også fulgt etter, så den er redusert fra rundt fem hundre medlemmer til omkring firehundreogtredve.
Noe bærer jeg med meg hele livet
Jeg har hatt noen perioder i livet etter at jeg brøt ut der jeg har måttet jobbe mye for å snu en tankekvern som har rullet og gått. Jeg hadde veldig dårlig selvfølelse og trodde vel at verden var imot meg. Utenfor menigheten var jo livet ganske så annerledes og friere.
Perioden 2002 til 2006 var veldig tøffe år, og siden fikk jeg en ny runde i 2010 til 2012. Jeg har hatt mye dårlig selvtillit, men i dag kjenner jeg meg mye sterkere, som et nytt menneske. Jeg er trygg på meg selv og den jeg er.
Det er en del som henger igjen fra oppveksten som jeg nok må regne med å ha med meg hele livet. Jeg ser på det som om jeg må ta det med meg, på godt og vondt. Det kan ha bidratt til å gjøre meg sterkere. Jeg hadde en fin barndom. Det er ikke svart-hvitt. Og jeg kjenner jo ingen annen virkelighet enn min egen. Det var først som ungdom at jeg ikke lenger passet inn, fordi den veien jeg ville gå, ikke er forenlig med menighetens leveregler.
Det at jeg har levd det livet jeg kjenner, som jo er ganske annerledes enn livet til andre barn som vokser opp i Norge, gjør at jeg har litt lite sosial erfaring. Min oppvekst var jo veldig gammeldags, og jeg er nok på en måte gammeldags i språk, væremåte og tankesett.
Et deilig fristed
Jeg jobber som forfatter i dag, og kan følge drømmen jeg har hatt fra jeg var ung. Jeg utgir flere bøker i året, i perioder opp mot en bok i måneden. Scenen for bøkene mine er en bygd i Nord-Norge på 1800-tallet. Språket er litt gammeldags, men det er mitt eget. Det passer meg godt. Handlingen varierer, men noe av tematikken dreier seg om ting som i mitt tidligere liv var forbudt, som ondskap, kjærlighet og seksualitet.
Kjærlighetslivet i menigheten handlet om å finne en make innad i menigheten. Hvis ikke måtte man enten forlate menigheten, eller partneren bli tatt opp i menigheten, som kunne være en lang prosess. Samboerskap er ikke lov. Det er ikke lov med sex før ekteskapet heller.
Skrivingen for meg er et fristed og arbeidet gir meg en avkobling. Når jeg skriver er det jeg som har kontroll. I en av seriene mine skrev jeg om en prest som forandret seg over tid. Han gikk fra å være en hard forkynner til å bli en som evnet å se menneskene som medmennesker.
Noen i menigheten sa til meg at det går fint an å være forfatter og være i menigheten på samme tid. Det er ikke sant, det er bare noe som ble sagt.
Drømmer om menighetshuset
Det hender at jeg drømmer at jeg er tilbake i menigheten og sitter på en benk i menighetshuset. Jeg ser rundt meg. Jeg skjønner i drømmen at det er noe som ikke stemmer. «Jeg hører jo ikke til her lenger!» tenker jeg i drømmen. Jeg våkner med en rar følelse.
Jeg har måttet lære meg en del ting som andre har lært seg mye tidligere. Jeg har som nevnt ikke tradisjon for feiring av jul. Og den første julen som jeg feiret med mannen min i 2006 fikk jeg julestrømpe for første gang. Det var veldig hyggelig, og veldig rart.
Jeg hadde ingen strømpe til ham det året, for jeg visste ikke noe om tradisjonene, og hadde ikke tenkt på det, eller å lese meg opp. Med min nye familie vil vi lage nye tradisjoner. Tiden vil vise hvordan det blir.
Religiøst misbruk – ressurser og kjennetegn
Religiøst misbruk kan forekomme i lukkede trosmiljøer og handler om å få kontroll og makt over menneskene i miljøet. Manipuleringen rettes ofte mot barn eller sårbare mennesker. Her er noen av kjennetegnene og metodene som benyttes:
- Skape tette bånd og et ytre fiendebilde
- Kontroll på hvem man omgås
- Spille på frykt
- Kontroll over medlemmenes tid
- Gaslighting (manipulasjonsteknikker for å kontrollere, eksempelvis å så tvil om hva andre opplever)
- Hierarki
- Leder fremstiller seg selv i et gyllent lys
- Lite empati ved «feilskjær»
- Bruk av andre som sine moralske hjelpere (såkalte flying monkeys). Hjelperne kan både være barn og voksne
- Spille på skyld og skam for å oppnå kontroll
- Noen sekter har forhør av unge mennesker om seksualvaner
- Ikke rom for å stille spørsmålstegn ved autoritet
- Hvis ledelsen kritiseres (for eksempel for økonomisk utnytting av medlemmer)
vil det ofte resultere i fornektelse, angrep, reversering av roller og å spille offer
(Den såkalte DARVO-teknikken som er akronym for Deny, Attack, Reverse Victim, Offender). - Den som er øverst er berettiget til å ta viktige avgjørelser, ha moralsk og økonomisk kontroll
- Mange blir født inn i menigheten. De kjenner de ikke til noen annen verden
- Det som foregår innad skal være lukket og hemmelig for andre utenfor
- Egne lover råder
- Negative sanksjoner som sosial utfrysing og svertekampanjer hvis en forlater menigheten
Ressurser:
1. Recovering for religion
2. Spiritual abuse resources
3. Dare to doubt
4. Hjelpekilden.no
Om religiøst misbruk:
What is religious abuse?
What is C-PTSD after narcissistisc abuse?
Religious abuse
Litteratur:
Baker, C. A. (2019. Traumatized by Religious Abuse: Courage, Hope and Freedom for Survivors. Luminare Press.
Kirsebom, H. V. (2021). Uelskbar. Om psykopater, narsissister og andre relasjonstyranner. Cappelen Damm.
Nordhelle, G. (2016). Manipulasjon. Forståelse og håndtering (8. utg.). Gyldendal Akademisk.