Innlegget ble først publisert på Karl Eldar Evangs Facebook-side og er gjengitt med tillatelse.
Jeg har lest intervjuet med Hilde Rød-Larsen i danske Informationen, intervju i VG og hennes kronikk i Morgenbladet. Det som er beskrevet fra hennes side ser jeg som meget alvorlig.
På generelt grunnlag er det avgjørende at psykiatere og psykologer og andre hjelpeprofesjoner plikter å ha med oss en fortløpende fagetisk refleksjon i fagutøvelsen.
Om vi kjenner at vi sliter med å holde grenser, må vi oppsøke kolleger i veiledning. Det er fordi vi forvalter stor makt i møte med mennesker i det som ofte er ekstremt sårbare situasjoner, preget av lidelse og desperasjon.
Vi plikter å ikke bruke den faglige autoriteten vår eller den faglige kunnskapen vår til å krenke andre menneskers integritet, ikke bruke den til å undertrykke eller utnytte andre mennesker. Dette gjelder i alle relasjoner der vi er behandlere med pasienter.
Ansvaret gjelder utenfor arbeidstid
Det gjelder også i situasjoner der det ikke er inngått en eksplisitt formalisert kontrakt om en terapeutisk behandling, der vi treffer mennesker i nød i settinger utenfor jobben, eller de oppsøker oss og har en forventning om å få hjelp. Dette er noe som skjer hele tiden, og noe vi har ansvar for å håndtere på en forsvarlig måte.
Vi behandlere må forstå og gjenkjenne når en person som lider kan få grunn til å oppfatte det vi sier og signaliserer ved handlinger, som opprettelse av en uformell terapikontakt med oss.
Det å opprette en terapeutisk kontakt, omfatter det å gjøre ting som kan forstås som en initiering av en terapiliknende kontakt, bruk av terapeutiske intervensjoner, diagnostisering, løfter om hjelp ved litteratur eller møter, invitasjoner på behandlerkontor, eller liknende.
Tillitsbrudd
Mitt syn er at den omfattende og viktige metoo-debatten vi har hatt, som har dreid seg om å belyse og avdekke seksuell trakassering i skjeve maktrelasjoner, i stor grad berører og må informere fagetikken til alle behandlere.
Når vi trenger hjelp for psykiske vansker og går inn i en relasjon til en behandler, som også til tider kan omfatte en stor følelsesmessig avhengighet, står vi alle i en særlig sårbar posisjon. Innenfor en slik relasjon er det å utvikle en voksende tillit avgjørende for en gradvis mulig tilfriskning og bedring.
Seksuelle tilnærmelser og handlinger fra en behandler i en slik relasjon vil gjøre stor og noen ganger ubotelig skade. På et vis kan det liknes med incestuøse overskridelser.
Jeg kjenner ikke detaljene i den omtalte saken. De rette instanser får ettergå den. Men slik det er beskrevet gir det grunnlag for en diskusjon i samfunnet og i fagmiljøene, en opptråkking av fagetiske grenser, nok en gang.
Hjelpsøkende er avhengige av å kunne ha tillit til at fagpersoner ikke overskrider grenser, når de skal ta sjansen gå inn i et krevende helingsarbeid. Vi fagpersoner er avhengige av at befolkningen kan ha en grunnleggende tillit til oss.
Les også:
– Han inviterte meg, helt eksplisitt, til å ha sex med han på behandlingsrommet i terapidivanen
Bokutdrag:
Det jeg ikke tenkte på den gangen, var de som lå på divanen før og etter meg