Fra Pia
Jeg har fått vite at jeg ble et eksemplarisk barn som satt i en krok og lekte for seg selv.
Jeg husker at pappa skulle besøke mamma på Rikshospitalet da min lillebror ble født. Jeg var fire år og sto utenfor i en sommerkjole og blåste såpebobler. Det var ikke lov å ha med barn inn på barselavdelingen.
Jeg har ingen minner om selve flyttingen til Danmark, noen måneder etter at lillebror kom til verden. Den tause lammelsen som eide meg på vei til lekeskolen første gang, den glemmer jeg derimot ikke. Jeg satt i baksetet til den blå Amazonen, ved siden av meg lå det en liten rød sekk med matpakke. Jeg husker at mamma fulgte meg inn i et rom fullt av barn jeg ikke kjente, som alle snakket et språk jeg ikke forsto. Jeg unngår fortsatt matpapir, og jeg må se en annen vei når jeg møter små barn med sekk på ryggen.
Jeg husker den første mørke vintermorgenen jeg skulle gå på skolebussen til den nye ungdomsskolen for første gang, og gutten som ropte at jeg var på feil buss. Jeg husker at jeg trodde ham, og derfor snudde for å gå av. Jeg husker følelsen av sekken min som ble sittende fast i dørene som lukket seg, og ansiktet til nabojenta som sto utenfor og insisterte på at det var riktig buss. Skammen da jeg snudde og gikk på igjen.
Kjære Cecilie psykolog og Elisabeth prest. Da jeg gikk til samtaler med dere, lurte jeg ofte på om dere kunne føle dere like utenfor som meg, eller om jeg var alene om å ha det sånn. Kan dere si noe om det?
Svar fra psykolog Cecilie
Kjære Pia. Takk for at du forteller så åpent om hvordan det var å kjenne seg fremmed i stadig nye landskap. Det gjør det lettere å forstå hvordan et «indre» utenforskap kan oppstå. Det er som om følelsen blir sittende i oss som et ekko? Jeg hører ikke til her.
Min mor var tre dager gammel da hun ble adoptert, og jeg har brukt mye tid på å lure på om hun ble adoptert fra eller adoptert til. Det at hun tre dager gammel ble fraktet fra ett agderfylke til et annet, fra en enslig mor til et par som hadde ønsket seg barn i årevis, fra gård til blokk, fra tettsted til by, fra en historie uten fremtid til en fremtid uten historie – jeg blir kanskje aldri helt ferdig med å tenke på det.
Da jeg var liten, fantaserte jeg masse om selve overrekkelsen. Sorgen på det ene stedet. Gleden på det neste. Bylten i midten som ble min mor. Jeg har alltid følt meg litt utenfor, og nå kan jeg ikke lenger skjelne mellom det som skjedde, og den historien jeg har fortsatt å fortelle meg selv om at jeg ikke passer helt inn. Fortellingene ligger der som lag i meg. Bevisst eller ubevisst, selv kan jeg jo ikke helt se forskjellen. Har jeg diktet det opp, vet jeg ikke om det før det er litt for sent. Jeg kan ha gått glipp av mye kjærlighet på veien.
Jeg er nemlig adoptert selv, og i den historien vet jeg at det føltes mer som å bli adoptert fra enn å bli adoptert til. Det som var godt ment, gjorde bare skikkelig vondt. Jeg ble adoptert fra en far som forsvant, til en far som ønsket at jeg skulle høre til. Men alt jeg kjente, var at jeg var valgt bort.
Svar fra prest Elisabeth
Det har falt meg naturlig å være åpen om at jeg mistet en bror som liten. Broren min het Øistein. Han druknet som tolvåring. I søskenflokken på fire var han meg nærmest i alder, selv om jeg var ni år yngre. Så jeg var attpåklatt. Og han var en leken og omsorgsfull storebror.
Til tross for åpenhet omkring sorg og savn i mitt barndomshjem, utviklet det seg et utenforskap i meg som hang sammen med tapet av Øistein. Sorgen jeg bar på, gjorde meg forskjellig fra andre barn. Jeg lurte på så mye som andre aldri sa at de tenkte på. Jeg kjente på så mye som jeg aldri hørte noen andre snakke om. Og det var en ensomhet knyttet til dette å lure så mye på døden. Jeg følte meg annerledes og rar. På grensen til gal. Og jeg kan ikke huske når denne selvforståelsen begynte.
Om jeg er like utenfor som deg … Det er vanskelig å gradere følelsen av utenforskap. Kanskje også vanskelig å sammenlikne? Men det du skriver om ditt eget liv, gjør noe tydeligere i mitt. Du gir meg noen ord fra din smerte som gjør at jeg ser nye sider ved min egen. Du holder frem din historie, men du holder også frem et speil. Og jeg ser at utenforskapet fremdeles er en følelse jeg bærer på. Kanskje er det også en realitet. Din åpenhet minner meg på at utenforskapets motsetning er fellesskap. Du åpner for et fellesskap når du forteller.
Jeg var ikke lenger riktig – jeg var gal (Fra Pia)
Lørdag 26. oktober 2013 ble jeg tvangsinnlagt for første, og forhåpentligvis siste, gang. Jeg var manisk og ble diagnostisert med bipolar 2. Ser jeg tilbake på livet mitt, finner jeg flere varsellamper, i hvert fall i årene etter at pappa døde.
Allikevel var tvangsinnleggelsen et sjokk. Det er ingen høydare å bli slept ut av leiligheten av politiet, spent fast i en ambulanse og stengt inne. Denne opplevelsen satte en alvorlig støkk i meg og skrudde utryggheten min opp på maks volum. Merkelappen «diagnose» gjør heller ikke underverker for selvfølelsen. Med ett skilte jeg meg ut, jeg var ikke lenger riktig – rett. Jeg var gal. Gæren.
I årene etter dette har jeg forsøkt å forstå hva det er som har ført meg hit. Leger kan si at det ligger i genene mine, at jeg var dømt fra fødselen av. Jeg er ikke enig i det. Jeg er med på at jeg har en disposisjon, en sårbarhet i sinnet, men jeg tror at det de kaller en diagnose, er uttrykket min livssmerte bruker for å bli sett. Jeg tror det gjelder svært mange andre. Det har alltid vært mye gråt i meg, og det ble ikke mindre av det nå.
Jeg trengte et utløp, og jeg trengte noen som kunne ta imot. Jeg leste om Elisabeth Thorsen, prest i Oslo domkirke. Hun mistet sin bror som treåring. Hun opplevde også at hun mistet sine foreldre til sorgen. Jeg sliter med kristendommen og er utmeldt av statskirken, det var dermed litt rart å oppsøke en prest. Samtidig er det noe vakkert i uttrykket sjelesorg, som er et åpent og sjenerøst tilbud fra kirken til mennesker som har det vondt.
Jeg har en diagnose, men den gir ikke et dekkende bilde. For meg handler det om at sjelen min er i dyp sorg, og Elisabeth satte mine opplevelser og sterke følelser i en større sammenheng. Historiene fra Bibelen forteller om mennesker som meg, historiene forteller meg at andre mennesker har stått i det jeg står i. Mennesker har opplevd det jeg opplever, jeg er ikke unik, jeg er ikke alene. Jeg henger sammen med skapelsen, helt fra begynnelsen. Det er viktig for meg å kjenne på det.
Sterke og forvirrende følelser
Jeg kom dessuten over en kronikk av psykolog Cecilie Benneche som handlet om den grunnleggende skammen barn føler når de ikke blir møtt og sett, barnets opplevelse av å være feil og av å være for mye. Mine foreldre mistet et barn, og de fikk ikke hjelpen de trengte for å håndtere dette ubegripelige som rev dem i filler. De forsvant for meg, noe som førte til at også jeg forsvant.
Kronikken til Cecilie traff meg midt i det vondeste, og jeg undersøkte mer rundt henne og metoden hun brukte, ISTDP. Alt jeg leste, appellerte til meg. Metoden handler om følelsene i kroppen, her og nå. Det var det jeg trengte, noen som kunne hjelpe meg med å tillate meg selv å kjenne på følelsene som rir meg. For de er mange, de er sterke og forvirrende, og de kveler meg.
Jeg ble dypt berørt av budskapene til dem begge. Jeg begynte i terapi hos Cecilie og hadde samtidig jevnlige samtaler med Elisabeth. Det var i kjølvannet av disse samtalene ideen til en bok kom til. Jeg fikk så mye av disse to som jeg gjerne vil dele.
Det er jo åpenbart at jeg ikke er alene om å ha en diagnose, eller å bare føle seg meningsløst feil. Som en klassifisert gærning, og samtidig en journalist, vil jeg løfte frem det som river i meg og stille spørsmål jeg har båret med meg lenge. Her svarer de med sine tekster, sine opplevelser og sine tanker. En slags runddans mellom en prest, en psykolog og meg.
Pia, oktober 2022