Jeg prøvde å reise meg, og oppdaget at jeg ikke kunne røre verken armene eller bena. Jeg husker at jeg tenkte, en bryter er slått av. Nevrokirurgen som senere opererte meg, forklarte at ryggmargen hadde blitt delvis revet av i fallet.
Hvordan kan vi nærme oss mennesker i krise?
Jeg falt ned trappa ikke bare som en førtitre år gammel aktiv kropp og kvinne med mangfoldige interesser, men også som psykolog og forsker på kriser. Med et blaff gikk jeg fra å være en som vet mye om livets natt, til selv å være i en. Fra å være karttegner av et dystert landskap befant jeg meg plutselig og helt uforvarende i et lignende terreng.
Da ulykken skjedde, ledet jeg et forskningsprosjekt om hva som gjør at selvmord for noen fremstår som eneste utvei, og hvordan vi på bakgrunn av slik kunnskap kan hjelpe mennesker i kriser. Jeg var trent i å kartlegge forhold som øker risikoen for selvmord (såkalte risikofaktorer).
Etter mange samtaler med pasienter var jeg blitt mer opptatt av at generell kunnskap om risikofaktorer (som kjønn, sosioøkonomisk klasse) i seg selv ikke er nok for å predikere enn si forstå en suicidal krise. Utgangspunktet som kolleger i Storbritannia, Canada, Norge og jeg jobbet ut ifra, var at vi verken kan forstå eller nærme oss mennesker i kriser utelukkende ut fra kategorikunnskap.
Mennesker som skader seg, står åpenbart ved et veiskille – men forsøker vi å plassere dem vi snakker med, i deres emosjonelle, sosiale, geografiske og historiske topografi? Jeg jobbet, inspirert av eksperimentell psykopatologi og fenomenologi, ut fra premisset om at selvmordsforskningen trenger å vende seg mot erfaringen av at livet ikke er til å bære. Jeg kombinerte eksperimenter med dybdeintervjuer av folk som enten hadde eller planla å skade seg på måter de kunne dø av.
Kroppen min fantes ikke lenger
Da jeg våknet til igjen etter fallet, var jeg forundret over å konstatere at jeg var immobil. Det var ubeleilig. Jeg var på vei til veiledning med en av stipendiatene mine og måtte komme meg videre. Noe av det vi skulle diskutere, var teorier om hvordan kontakt med signaler fra kroppen (interosepsjon) kan bidra til økt emosjonsregulering hos mennesker i krise. Kroppen er i dette perspektivet ikke primært et sete for plagsomme følelser og fysisk støy, men en vei inn til å tåle det uforutsigbare livet bedre.
Nå var kroppen stille. I løpet av sekunder var den gått fra å være en reliabel kilde til kunnskap om posisjon og positur – hode over skulder, kne over tå, venstre til venstre for høyre, opp over ned, føttene plantet i bakken – til å være et blankt, flytende fravær. Bena og armene lystret ikke mine stadig mer paniske intensjoner om å reise meg. I stedet kjentes det som å uforvarende ha tredd inn i et sensorisk mørke uten faste koordinater. Dette var uomtvistelig matter over mind.
I traumelitteraturen refererer såkalte hotspots til det mest emosjonelt stressende, ofte sensorisk rike minnet fra den traumatiske hendelsen. Det er ikke nødvendigvis den traumatiske hendelsen i seg selv (f.eks. voldtekt), men andre tilsynelatende relativt uviktige aspekter ved hendelsesforløpet (f.eks. lyden av en kvist som knakk da overgriperen kom gående) som senere kan bli assosiert med størst fare og emosjonelt stress.
Mens vi ventet på ambulansen, var jeg ikke i tvil om at jeg var alvorlig skadet der jeg lå. Men det var først da en av ambulansepersonellet, etter å ha montert en kran for å flytte meg, satte seg på huk og spurte: «How much do you love this coat?», og jeg hørte lyden av saksen mens han klippet opp klærne mine for å kunne flytte meg, at det irreversible i det som hadde skjedd, traff meg med full kraft. Sanseinntrykk som vekker dette minnet, kan på et blunk gjøre meg dypt og rystende redd den dag i dag.
Jeg skjønte ikke da, som kirurgen senere påpekte, at luftrøret og hovedpulsåren kunne blitt revet av. Men jeg fornemmet instinktivt at det som senere ble beskrevet i journalen som et ekstensjonstraume, var en form for død – kroppen jeg med letthet hadde beveget meg rundt med sekunder tidligere, fantes ikke lenger – og det var en død jeg var ubarmhjertig til stede for å oppleve.
Overlappende kriser
Ryggmargsskader og suicidale kriser kan ved første øyekast fortone seg som svært ulike fenomen. Empirisk er de imidlertid forbundet. Suicidal atferd kan i noen tilfeller føre til ryggmargsskade (for eksempel ved intenderte fall fra vindu, bygninger og broer). Som pasient møtte jeg selv noen av mine tidligere suicidale pasienter som nå hadde skadet seg på måter som hadde ført til ryggmargsskade.
Mennesker som erverver en ryggmargsskade, er i sin tur i betydelig økt risiko for senere psykiske lidelser. Suicidaltanker er utbredt hos mennesker med ryggmargsskade, og ryggmargsskade øker risikoen betydelig for suicidal atferd og død ved selvmord sammenlignet med mennesker uten funksjonsnedsettelser.
En nyere, kvalitativ undersøkelse viser at ryggmargsskadde selv ser verdien av å kunne få medisinsk assistanse til å dø. Mange mennesker med ryggmargsskade utvikler posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av de traumatiske opplevelsene forbundet med ervervelsen av selve skaden. PTSD er forbundet med økt forekomst av suicidal atferd. I noen studier er denne sammenhengen direkte, mens den i andre studier er forbundet ved komorbid depresjon.
Det som umiddelbart kan fortone seg som typer av erfaringer uten noen sammenheng, er altså beslektet, ikke bare ved at de overlapper målbart rent empirisk, men ved at de rører ved noe dramatisk, eksistensielt og intenst smertefullt. Både ryggmargsskader og suicidalitet innebærer – i all sin mangfoldighet – en form for eksistensiell reorientering, og har så dramatiske konsekvenser for ens liv og selvforståelse at det kan utgjøre biografiske brudd.
Kriser og ulykker må studeres som levd erfaring
Å fokusere på deler av slike jordskjelv – søvnhygiene, diett, finmotorikk, flashbacks – kan i seg selv være nyttig i terapeutisk sammenheng, men da fanger en ikke opp slike radikale og globale endringer i mening eller utsyn. Ulykken tvang meg til å tenke systematisk rundt hvordan vi nærmer oss komplekse, livsforvandlende hendelser i mitt eget fag, psykologien. Erfaringene fra ulykken og tiden etterpå fikk andre aspekter ved måtene vi forholder oss til og genererer kunnskap om mennesker i krise på, til å tre frem.
Jeg erfarte at det ofte var langt fra behandlernes perspektiv – som å betrakte sykdom som en tingliggjort, lineær prosess med typiske forløp og milepæler – til egne og ofte ganske andre erfaringer i den faktiske geografien. Jeg opplevde at det var vanskelig for mange behandlere å legge generell kunnskap om typiske karakteristikker ved slike forløp til side, og at spørsmål og kartlegginger ofte traff min egen opplevelse av situasjonen dårlig.
Det var rett og slett vanskelig for mange av dem å dvele ved det intense og traumatiske jeg stod midt oppi. Jeg opplevde at ikke bare enkeltpersoner, men systemer og rutiner var organisert på måter som var preget av berøringsskrekk med emosjonell intensitet. Berøringsskrekken var dypt paradoksal gitt at det fremste kjennetegnet ved disse krisene er nettopp intens smerte og behov for å bli møtt.
Det var nærliggende å tenke på hvordan denne tilsynelatende motviljen mot å gå inn i det smertefulle preger møtene med mennesker i andre eksistensielle kriser. Som en antropolog på datainnsamling begynte jeg å observere hva det er som trer frem, og hvilken kunnskap som forblir gjemt i margen, når vi som helsepersonell og medmennesker prioriterer kategorikunnskapen.
Etter litt tid ble det klart at erfaringen av den skadede kroppen ikke var en omvei, ikke var verken bortkastet tid eller en straff: Situasjonen – som på mange måter fortonet seg så på randen av normalerfaring og bent ut ekstrem – var en barsk, men lærerik skole, også med tanke på arbeidet jeg drev med innen selvmordsforskning. Jeg kunne erkjenne, ikke bare som et metodologisk poeng eller vitenskapelig standpunkt, men som opplevd liv, at det ikke er nok å se kriser og ulykke som en homogen enhet som kan studeres med standardiserte verktøy, det må også studeres som levd erfaring.
Artikkelen er et lett tilpasset utdrag fra Bergljot Gjelsviks bok Inn i krisen (Gyldendal, 2022). Originalteksten inneholder også flere kilder og referanser.