Vi takker Brynulf Bakkenget for replikk til Lena Engelsen, generalsekretær i Landsforeningen 1001 sin kronikk.
I FN sin barnekonvensjon presiseres de «Generelle prinsipper og rettigheter i tidlig barndom». Her omtales de små barnas rettigheter, deres sårbarhet og rett til gode oppvekstforhold.
Nødvendigheten av å ikke skille babyer fra sine foreldre presiseres, sammen med behovet for å jobbe aktivt med å styrke foreldre som har psykiske utfordringer.
Dagens praksis med å skille alle mødre med alvorlig psykisk sykdom fra sitt nyfødte barn bryter fundamentalt med dette.
Det er nærhet vi etterspør
I Norge skiller vi unødvendig mange mødre og barn. Det taper begge generasjoner grunnleggende på. Det er dette som er poenget med Engelsens kronikk. Selvfølgelig må hver familie vurderes individuelt, men da av et tverrfaglig team som har kompetanse på perinatal mental helse.
Bakkenget skriver at det å utøve brukermedvirkning for de aller minste er «å være nær nok med det enkelt spedbarn i lang nok tid, slik at vi kan forstå hva de forteller oss». Og det er nettopp noe av det vi i Landsforeningen 1001 etterspør.
Nyfødte barn og deres foreldre må ha et sted der de kan være sammen, slik at de kan få god nok hjelp alle tre. I de tilfeller det bare er en mamma og en baby må selvfølgelig en ekstraperson knyttes på, slik at både mor og baby kan ivaretas godt nok.
Spedbarnets brukermedvirkning
I post partum-perioden er spedbarnet fortsatt knyttet til sin mor, og kan av åpenbare grunner ikke kommunisere sine rettigheter eller ta egne valg som individ. Det eneste barnet kjenner til, er livet i mors mage og livet som nyfødt.
Vi kan ikke tillegge et spedbarn en rettighet til å velge bort mor. Det er voksne som tar disse beslutningene.
Når beslutningen om å bryte mor og barn-symbiosen er til barnets beste, må beslutningen være kunnskapsbasert og ikke komme før vi har prøvd – i trygge omgivelser – å styrke foreldrene.
Mødres brukermedvirkning
Kvinner har heldigvis begynt å åpne seg og dele sine erfaringer. Senest var Liv-Signe Navarsete ute i media med sin egen historie om fødselsdepresjon. Hun forteller at hun ikke ble tatt på alvor av sin fastlege, og at depresjonen utviklet seg til en psykose.
Kvinner som søker hjelp for sin fødselsdepresjon får i vår erfaring ofte beskjed om at de ikke er «syke nok», og avvises av DPS, kommer på venteliste, eller må vente til de blir akutt syke eller suicidale.
Kvinner kan også være redd for å oppsøke hjelp i redsel for å miste omsorgen for barnet sitt.
Partners brukermedvirkning
Selvfølgelig kan ikke en mor med en alvorlig depresjon eller som er psykotisk ta vare på en baby alene. Men slik situasjonen er i dag, finnes det ingen steder der mor, selv om hun er psykisk syk, blir ivaretatt som en kvinne i barsel, og heller ikke som nybakt mor.
Mor legges ofte inn i akuttpsykiatrisk avdeling, som kan mye om alvorlig depresjon og psykose, men lite om babyer, samspill og avveiningen mellom amming versus flaskeernæring.
Barnets far eller medmor blir brått overført omsorgen for barnet alene, uten annen oppfølging enn helsestasjonen, som naturlig nok ikke kan ha spesialkompetanse på mødre med alvorlig psykisk lidelse.
Det kan være skremmende og overveldende for far eller medmor som plutselig ser sin partner endre seg radikalt, og samtidig sitte med ansvaret for ny baby og selv måtte ta ansvar for sikre samvær, gjennom å bringe babyen til mors rom, gjennom en akuttpsykiatrisk avdeling.
Kompetanse på perinatal mental helse
Lars Lien, leder av Norsk psykiatrisk forening (NPF) støtter behovet for en systematisk oppbygging av kompetanseheving innen perinatal mental helse. Han uttalte nylig «mødrenes psykiske helse må ivaretas, av hensyn til mødrene selv, resten av familien, men ikke minst for spedbarnets skyld.»
Perinatal mental helse er et spesialisert fagfelt, der både mor, partner og ufødt og nyfødt baby må ivaretas. Dette krever et samarbeid mellom ulike profesjoner, slik at den nye familien får god nok hjelp.
I Norge faller dette i dag som oftest mellom to stoler, der enten mor eller baby blir ivaretatt, men sjelden begge to. «Mother-baby unit» finnes i mange andre land. Vi må utvikle dette også i Norge, men da også tilrettelegge for partner.
Unødvendig lidelse
Vi vet heldigvis at i noen enkeltsaker fungerer samarbeidet godt, og familien får god nok hjelp, men dette er for tilfeldig.
De aller fleste mødre som blir alvorlig deprimert eller psykotiske i forbindelse med fødsel blir med god behandling helt friske og vanlige mammaer. Men slik situasjonen er i dag er mange mødre og deres partnere i for stor grad preget av krevende opplevelser, skyld og skam knyttet til innleggelsen.
Mye lidelse kunne vært unngått dersom nasjonale retningslinjer og praksis oppdateres. Slik kan ikke minst babyens brukermedvirkning bli tatt på alvor.